Det gleder meg at du er enig her. Det gir nemlig et bedre utgangspunkt for
diskusjon om kulturdekningen i KK.
>Det andre er Connie Garfalk sitt første innlegg der hun skriver:
>Kjære herrer Andresen, Johansen og Ingebrigtsen. Kan dere ikke "la hundre
>blomstre blomstre" og se hva som skjer? Kanskje KK fortsetter å utvikle seg
>i den spennende retning avisa har gjort siden Jon tok over? Kanskje til og
>med tilbakestående konsumenter, kanskje til og med snekkere (!) over det
>ganske land begynner å lese og elske KK slik vi andre har gjort og gjør,
>siden denne avisa "mot normalt" har overlevd angrep, økonomisk ruin og
>tarvelig hets helt siden den ble etablert for bortimot 30 år siden.
Dette temmelig historieforvanskende avsnitt hos Garfalk har jeg svart på til
henne. Poengene tåler å gjentas: 1) Jeg oppfatter ikke "anmeldelser" som
Garfalks som at hundre blomster blomstrer, den ligner altfor mye på
tilsvarende kjekkaseri i Morrabla og Dabla, kort sagt, den er en plastblomst
som til forveksling ligner en kolossal masse som vi lider med i andre
aviser. 2) KK har endret seg fundamentalt, ikke overlevd "tarvelig hets".
Den avisa som forsvarte Moskvaprosesser og Kulturrevolusjon, "Hundre
Blomster"-kampagner og andre morderiske utrenskningsprosesser og skiftet
oppfattning av Albania 180 grader over natta fordi AKP hadde fått nytt
søsterparti i Tyskland er erstattet av en annen avis, som respekterer
demokratiet (selv om alt absolutt ikke er perfekt). Det skyldes ikke
"tarvelig hets", men utholdende kritikk fra folk som er blitt anklagd for å
være foræddere osv., hele det vanvittige vokabularet i den stalinistiske
tradisjon. For denne innsats har disse mennesker aldri fått den
anerkjennelsen de fortjener, men slik er jo historiens gang.
>Dette er den interessante delen av debatten - ikke hvorvidt Martin Garfalk
er en >infantil Pamela Andreson-digger som ikke har skjønt noe som helst og
dermed bør henges >for det. (Det var mitt ansvar at denne artikkelen kom på
- jeg synes den var morsom og >underholdende
Hvis Garfalks "anmeldelse" er humoristisk ser det svart ut for humoren i KK.
Det ante meg - den forsvant med Helgheim. Som Brecht sier i
"Flyktningesamtaler" med et ordspill: humor henger snevert sammen med
dialektikk, fordi dialektikken er "vitsen med tingen". Det som
karakteriserer det kulturelle forfall i vår tid som det f.eks. kommer til
uttrykk i alt sølet fra Hollywood eller den endeløse rekken av gravalvorlige
kastratsangere av alle kjønn i postmoderne rock er netopp at humoren er søkk
borte. Det endimensjonale (totalitære) verdenssyn dominerer alt. Vi ser
filmer som "Dum og dummere", "Politiskolen nr. x" osv., film som skal være
morsomme, men humoristisk sett er katastrofer av dumhet. Hvor er humoren hos
Michael Jackson osv.? Prøv å sammenligne med Jaques Tatis filmer eller Frank
Zappa eller Odd Børretzen. Legg merke til dette: fascismen/undertrykkelsen
har ingen humor, fordi "sentimentaliteten er brutalitetens søster". Denne
form for alvor kalles på tysk "tierernst" - "dyrealvor". Det er en sentral
egenskap ved mennesket som er menneskeligt at det kan le av seg selv og
derfor har humor. VG eller Morrabla har ingen humor, der kan de bare hånle
av andre. Humor forutsetter kultur/dannelse og innblikk i det tragiske og
dermed det tragikomiske, jvf.
Kjartan Fløgstads fabuleringer over arbeiderklassekulturen eller Solstad på
sitt beste. Uten virkeligt alvor ingen humor, men bare pjatt.
> Jeg mener det bør være rom for det i avisen - at folk en gang i blant kan
gi seg hen >til å hylle effekter eller hva det måtte være.
Her er vi dypt uenige. Det er ikke snakk om rom for noe. Tvertimot. Dette
med å hylle effektmakeriet og voldspornoen dominerer overalt - det har rom
overalt - det Garfalk gjør er å hyle med ulvene - at han kanskje gjør det i
en god hensikt tror jeg så gjerne. Disse ting er det eneste "innhold" i mye
nyere film. Men å hylle ting som dette betyr egentlig at man forlater
kulturen som denne er skapt av mennesker gjennom årtusinder og går over til
barbariet.
Jeg ber alle tenke nøye over, hvordan f.eks. en antikrigsidealist som
Mordechai Vanunu som har satt livet inn på saken ville reagert på film og
anmeldelser som dette. Man blir skamfull ved tanken (og det er egentlig det,
vi bør gjøre mye oftere i vår del av verden - skamme oss grundig over vår
"kultur" som den er blitt. Som Børretzen synger: "Hva har vi nå?")
Garfalk kommer til å ligne på de amerikanske offisersfigurerne i
innledningsscenene av "Apocalypse Now", sikkert helt uten å være klar over
det og det i en avis som med rette kritiserer USAs apokalyptiske krigsteater
i Irak. Redaktørens oppgave er derfor å beskytte Garfalk mot seg selv. KK
har ingen mening uten som frirom for kritikk av barbariets fremmarsj og
forsvar for kulturen, jvf. hva du selv innledningsvis ga din tilslutning fra
Trond Andresen.
>Da kan vi lære noe - da kan vi få vite hva vi gjør feil - hvordan ting kan
gjøres >bedre - eventuelt vi kan få en skikkelig debatt om hvordan en
filmanmeldelse eller >musikkanmeldelse skal skrives.
Vi må begynne mye mere grunnleggende: Er det i dag noe som avgjørende
skiller KKs kultursider fra de tilsvarende sidene i en hvilkensomhelst
"seriøs" moderne norsk avis? Svaret er nei. Den traurige senkapitalistiske
kulturgesjæften eller kulturbissnissen er det som framtrer her som der. Her
er ikke mye skapende handling - men masse tvangshandlinger som fortsetter og
fortsetter - fordi "the show must go on". Ballett og teater, film og ballett
- og skulptur, og så ballett igjen. Refleksjoner på refleksjoner som intet
betyr. Hverdagens evighet. Rapport på rapport fra de dødes rike hvor
dagslønna tjenes. Kulturen som dekorativt vedheng til økonomisk, økologisk
og samfunnsmessig galskap som aldri kritiseres effektivt av frykt for
honorarene og bevillingene. Man gjesper - og blar videre.
Opprøret mot de rådende forhold er intetsteds mere smertelig fraværende i KK
enn på kultursidene - jeg beklager å måtte si det. Tilpasningen til systemet
er nesten alenerådende. Tenk hvordan det var da vi hadde musikkbevegelsen -
MNV i Sverige osv. Det kommer aldri igjen og bra er det, men vi er i dag
uendelig langt fra den gamle parolen om fantasien til makten. Lytt til den
menneskelige ruin Afzelius' siste patetiske plate. Takke meg til Børretzen -
det er ekte poesi (og derfor politikk)! KKs redaktør er såmenn ikke
ansvarlig for det mere enn vi andre - du gjør sikkert så godt du kan. Men
det er noe vi bør tenke over.
Vh. Karsten Johansen