Det er kanskje på tide at jeg presenterer meg for forumet - jeg heter altså Trond Myklebust og er relativt ny kulturleder i Klassekampen. Jeg er i hvert fall den som har eventuell "skyld" for at Martin Garfalks og andre "dårlige" anmeldelser har kommet på trykk i Klassekampen siden 1. januar. Siden ikke så mange av dere kjenner meg fra før - jeg er 26 år gammel, har en cand.mag fra Universitetet i Bergen, har jobbet et år som redaktør for medlemsavisen til RV - før jeg altså begynte her. Men nok om det.
Jeg har med stor interesse lest alle innleggene som har kommet i denne runden av kulturdebatten og er litt blandet i forhold til hva jeg synes om den. Jeg skal forsøke å forklare hvorfor.
=09
Jeg er glad for at det nå etter flere måneder med taushet (med unntak av dataspilldebatten mellom TA og KA) endelig kommer i gang en debatt som dreier seg om kulturdekningen til KK. At det er folk som bryr seg om hva som står der - om det er bra eller dårlig. Foreløpig har jobben vært svært ensom - uten særlig mye respons. Jeg er også glad over at det skjer fordi vi trenger korrigering og innspill hele tiden dersom kultursidene i KK skal ha noen betydning.
Det jeg er mindre glad for er måten det skjer på. Det hele begynte så vidt jeg husker med en bisetning om at en av filmanmeldelsene var dårlige. Dette ble fulgt opp av en også relativt knapp støtte til dette synet. Noe særlig kjøtt på beinet kom det ikke før Trond Andresen tok tak i den og formulerte grundig ut kritikken. Deretter har debatten tatt av.
Jeg ønsker ikke å komme i noen debatt om debattstilen til de ulike debattantene her på forumet, så jeg skal i stedet komme med et par oppfordringer. På samme måte som jeg har interesse og nytte av den kritikken dere har - går jeg ut i fra at dere er interessert i at det foregår på en måte som virker konstruktiv for oss i redaksjonen og for kultursidene i KK.
Men før jeg begynner med mine formaninger vil jeg gjerne sitere to personer som har skrevet noe jeg er helt enig i i denne debatten. Det ene er Trond Andresen som skrev:
Ei avis som Klassekampen bør ha som utgangspunkt for sine meldinger av
bøker, filmer, teater etc. at bak disse kulturelle ytringer ligger det
gjerne et eller flere, mer eller mindre klare, verdisyn og
virkelighetsoppfatninger, og at de også gir sitt bidrag (eller lille drypp)
m.h.p. å forsterke eller endre holdninger i samfunnet. Det betyr ikke at at
alle forfattere, filmregissører, dramatikere (samlenavn her: "kulturell
aktør") har noe slags "program" for hva de "vil" med sine verker, men bare
det jeg sa: Enten hen er seg det bevisst eller ikke, så har en kulturell
aktør sitt verdisyn og sin virkelighetsoppfatning - som bevisst eller
ubevisst vil sette preg på det som produseres.
Det andre er Connie Garfalk sitt første innlegg der hun skriver:
Kjære herrer Andresen, Johansen og Ingebrigtsen. Kan dere ikke "la hundre
blomstre blomstre" og se hva som skjer? Kanskje KK fortsetter å utvikle seg
i den spennende retning avisa har gjort siden Jon tok over? Kanskje til og
med tilbakestående konsumenter, kanskje til og med snekkere (!) over det
ganske land begynner å lese og elske KK slik vi andre har gjort og gjør,
siden denne avisa "mot normalt" har overlevd angrep, økonomisk ruin og
tarvelig hets helt siden den ble etablert for bortimot 30 år siden.
Dette er den interessante delen av debatten - ikke hvorvidt Martin Garfalk er en infantil Pamela Andreson-digger som ikke har skjønt noe som helst og dermed bør henges for det. (Det var mitt ansvar at denne artikkelen kom på - jeg synes den var morsom og underholdende (langt mer enn hva jeg syntes om filmen - som jeg forlot etter 30 minutter). Jeg mener det bør være rom for det i avisen - at folk en gang i blant kan gi seg hen til å hylle effekter eller hva det måtte være. At anmeldelsen kunne vært bedre er en annen sak, men det kan man kritisere på en bedre måte. Men jeg synes at dere heller bør ta meg - ikke han - hvis det er noen som skal tas.)
Men det viktige spørsmålet som reises i denne sammenheng er hvordan vi skal forene de to synene TA og CG gir uttrykk for.
=09
I forbindelse med redaktørskiftet i fjor høst forsvant som kjent de fleste anmelderne Klassekampen hadde. Min forgjenger, Sindre Bremnes, gjorde en svært god jobb med å stable på beina et lag i løpet av svært kort tid slik at avisen fortsatte å komme ut med kultursider. Men disse personene (i likhet med meg selv) er ikke ferdig utblomstrede, knallskarpe, politisk strømlinjeformede (i betydning: i stand til å formulere gjennomtenkt venstrekritikk av alt som kryper og går) folk. Det er folk som prøver og feiler, har meninger om ting og tang - har noe å melde om kultur. Dette gir seg flere utslag. Det kan enten være at de er usikre og tør for lite, slik at det blir tannløst og lite interessant, eller det kan bli helt bom.
Det er ikke slik at da alle de gamle anmelderne forsvant (og det åpnet seg muligheter for at kulturdekningen i KK kunne gå nye og banebrytende veier) kom det horder av intelligente og knallsterke skribenter med masse sakkunnskap til avisen.
Det man da står igjen med er folk som er villig til å prøve - som har potensial til å utvikle seg til å bli noe. Men denne utviklingen kommer ikke til å skje under alle slags vilkår. Den skjer ikke dersom folk mister evnen og lysten til å tørre fordi det sitter et kritikerkorps klar til å ta deg. (Jeg synes ikke med dette at journalistene skal være vernet - eller at det er synd på dem). Men dersom kritikken er destruktiv kommer vi ikke så forbannet mye lenger. Den er ikke konstruktivt når drevne debattanter bruker alle sine retoriske knep med den hensikt å la anmelderen føle seg som den største idioten i verden.
Spaltene i avisen er dessuten åpne for dere også - til å komme med kommentarer (et strålende eksempel er Hans Olav Brendbergs svar til Myrdal om Brecht - om enn kanskje litt langt), til å bidra med anmeldelser, til å føre en debatt om linjen (eller manglende sådan) vi ha lagt oss på - til å for eksempel i kjølvannet av Garfalks <I>Starship Troopers<I>-anmelselse komme med en kronikk/innlegg om hva denne filmen egentlig betyr i en kultur-/samfunnsmessig sammenheng. Da kan vi lære noe - da kan vi få vite hva vi gjør feil - hvordan ting kan gjøres bedre - eventuelt vi kan få en skikkelig debatt om hvordan en filmanmeldelse eller musikkanmeldelse skal skrives.
(til det siste vil jeg gjerne be de to som har ytret noe om dårlige musikkanmeldelser (Jan Frode Haugseth og Lars (uten æøå) om skrive ut kritikken slik at den blir mindre kryptisk (jeg kan i samme tid innrømme at det mangler mye på dette feltet - nettopp fordi å dekke populærmusikk på en intelligent måte er veldig vanskelig))
Med disse oppfordringene kan dere kanskje ta en titt på Garfalks anmeldelse av <I>Amistad<I> og gi en ordentlig tilbakemelding på det han skrev der. Alle som skriver i KK nå om dagen har uendelig mye å lære - og spesielt fra dere som er avisens støttespillere er god og saklig kritikk velkommen, rævkjøring er litt mindre ønsket.
Vennlig hilsen Trond Myklebust
PS. Neste lørdag kommer en lang artikkel om dataspill - så dere får være klar - med kommentarer.
PPS. Hvorfor har dere ikke gått løs på KKs anmeldelse av Aschehougs Norgeshistorie. Den var relativt platt - og det har vært Dagbladet som i etterkant har kritisert forfatteren for å bare ha 118 mm om AKP. Burde ikke det vært vårt bord? Det er en stor glipp fra vår side - og noe å konsentrere seg om i stedet for en ubetydelig film som <I>Starship Troopers<I> Her kunne vi fått en skikkelig debatt om norsk samtidshistorie.
og enda en - jeg skal prøve så godt jeg kan å svare så fort som mulig når det kommer svar på denne mailen - men fortvil ikke om det drøyer litt :-)