Foreløpig har jeg ikke mer å by på, enn at vi må prøve å forandre vårt språk
i overensstemmelse med den virkelighet vi står i (og ikke den i 1920). Det
norske demokrati er (som demokratiet i verden ellers, kanskje med unntak for
f.eks. den kamp som foregår i ferske halvdemokratier som Algerie, Kroatia,
Serbia osv.) i dag hovedsakelig et interaktivt museum (og attpåtil et under
avvikling) som avleder oppmerksomheten fra forholdene i virkeligheten. Vi må
vise, at vi forholder oss til virkeligheten slik (glupe) folk oppfatter den
og ikke tilpasse oss den parlamentariske museumsvirkelighet (hva denne går
ut på kan man lese hos kustoder som Guttorm Hansen eller Jo Benkow). Eller
ditto museumsvirkelighet i fagbevegelsen. Vi må slutte å prøve å mane
fortidas glansbilder tilbake. Språket har uendelig mye å si for
gjennomslagskraften i budskapet. Bare se på Hagen. Vi må forklare folk uten
omsvøp hvordan vi fortolker det de leser i Dagbladet og VG og ser i TV. For
å kunne gjøre det må vi skolere oss selv. Vi må vite temmelig presis hva vi
mener, når vi sier rettferdighet, frihet, sosialisme osv. og ikke minst: vi
må ha forstått våre mest utspekulerte motstanderes ståsted, være
illusjonsløse. Netopp derfor er kritikken av stalinistisk og annet gammelt
tankegods så viktig.
Jeg vet ikke om dette hjelper så mye, men det er jo ikke noen lett oppgave
vi står overfor. Kanskje er det den vanskeligste mennesker noengang har
stått overfor.
Vh. Karsten Johansen