kapitalismen

Karsten Vedel Johansen (kvjohans@online.no)
Mon, 23 Feb 1998 08:38:40 +0100 (MET)

Et lite plukk av helgas "gla'meldinger" (som det heter på det moderne norske
voksen-babyspråket) fra Dagbladet:

1) Et amerikansk ektepar reiser samme dag tur-retur fra Pennsylvania for å
kjøre i kane på Biri i 2 (to) timer, et tilbud de hadde funnet på internett
(de var heldige og rakk det akkurat før den norske vinteren dro sitt siste
sukk).

2) Hollywood-stjerna Tom Cruise har kjøpt et privat jetfly til 260 mio.
kroner (eller var det dollars?) Her har han innrettet bad og tre soverom,
herunder et til hver av sine barn på 3 og 4 år, og dessuten kino og kjøkken.

3) Bare een av Sverige 18 milliardærer betaler formuesskatt, f.eks. betaler
ikke eieren av Hennes og Mauritz, som er god for 29 milliarder, ett øre i
formuesskatt.

Elever i norsk skole har disse eksistenser som sine forbilder.

Det er for å sikre disse eksistenser, at vi har en raskt voksende
overvåkingsstat etter oss og det er for deres skyld at et ukjent antall liv
skal settes på spill i gulfen.
Jeg vil gjerne få sagt så klart som vel mulig, at eksistenser som de
ovennevnte i mine øyne rangerer lavere enn livene til de verste skadedyr
jorda kan oppvise. Rotter, fluer og midd har moralsk og innholdsmessig
høyverdige liv i sammenligning. For livet på kloden er en enkelt mygg
umistelig i forhold til denne galskap. Dette trass i, at de menneskene som
lever disse livene, høyst sannsynlig "uforvarende" og av ren dumhet (men nok
også en viss banal ondskap) har endt opp slik. Men det viser oss at vi lever
under et system som skaper nye faraoner, at kapitalismen i kraft av alles
dumhet er ved å skape historiens hittils verste overklasseterrorvelde og at
dette produserer en kollektiv galskap som takket være økologien vil føre
menneskeheten i avgrunnen i løpet av kort tid, hvis det fortsetter (og
dermed aksellererer), la oss si ti år til.

Å stille opp med gravalvorlige demokratiske "partiprogrammer" som f.eks.
RVs, som språklig og kommunikasjonsmessig sett forutsetter et relativt
levende norsk demokrati anno 1920 (og ikke den sklerotiske rest som ennå
tåles, men målbevisst undergraves av den perverse verdensoverklassen i
1998), overfor dette, er som å ville bekjempe århundrets flom med et
kommunalt avløpsrør, eller avhjelpe et vulkanutbrudd som legger en
verdensdel øde med en enkelt Moelven-brakke. Dette ikke ment som en kritikk
av velmenende RVere, all respekt for det de gjør, men for å gjøre oss selv
oppmerksom på, at vi må tenke oss bedre om og ikke bedrive tull og spille
tiden med illusjoner. Det haster med å innse, hvilken tid vi lever i.
Strutsen kan stå med hodet i sanden, men ikke vi.

Vh. Karsten Johansen