Tirsdag 10. februar har Klassekampen ved Lars Harald Storebø en
midtsidereportasje i anledning 100-årsjubileet for Bertolt Brechts
fødsel. Riktignok skal Brecht i tillegg til sin egen innsats også ha
rappa ett og annet fra sine medarbeidere og gitt det ut for sitt. Men
i hans navn er det alt i alt formidla en mengde nyttig tankegods om
hvordan teater kan spille på lag med krefter som jobber for et bedre
samfunn enn det kapitalismen kan by på. Revolusjonære bør kjenne sin
arv, og jeg leser med interesse.
Så bråstopper jeg: På slutten intervjues professor Ivar Sagmo ved
Germanistisk institutt på Blindern, og han refereres bl.a. slik:
_ Både Brecht og Kurt Weill emigrerte seinere til USA under krigen, og
for Weill ble grunnlaget lagt for en senere karriere på Broadway.
Samarbeidet med Eisler kom til seinere i Øst-Berlin.
Sitat slutt. Dette er feil.
Hanns Eisler og Bertolt Brecht samarbeidet allerede fra 1930, med de
såkalte lærestykkene (f.eks. Die Massnahme - Forholdsregelen - der
Eislers arbeid med å forandre konsertens funksjon fra ensidig nytelse
til en læresituasjon gjorde et viktig sprang), med filmen Kuhle
Wampe, med dramatisering av Maxim Gorkijs roman Moren osv. Dette
samarbeidet fortsatte også i eksil _ i perioden fra de begge forlot
Tyskland til de begge havnet i USA, der Eisler tjente til livets
opphold som filmkomponist.
Hanns Eisler var forøvrig tidlig ansett som en av Arnold Schönbergs
tre dyktigste elever, men er blitt "fortrengt" i musikkhistoria,
siden han brøt med læreren midtvegs på 1920-tallet for å bruke
kreftene sine i den kommunistiske musikkbevegelsen i Berlin, fram til
Hitlers maktovertakelse i 1933 tvang ham utenlands. Feilinformasjonen
i intervjuet bidrar til å befeste denne usynliggjøringen.
Som Brecht var også Eisler født i 1898 _ 6. juli. Hvem sørger for at
det i år blir et 100-årsjubileum også for ham? Utfordringen går i
alle fall til Klassekampen: Revolusjonære bør kjenne sin arv.
Vennlig hilsen
Jon Egil Brekke