1. "Dette er en gedigen kortslutning. Jeg har overhodet ikke tatt til
orde mot FORSKNING (som bør være kritisk, som all forskning) på
fenomenet fiksjonsvold i dens forskjellige avskygninger," skriver
Trond Andresen (TA) som svar på mitt forrige innlegg i diskusjonen som
sprang ut av hans innlegg mot Kari Andresen (KA). "Det jeg spesifikt
har tatt avstand fra -- og det skal meget godt gjøres å lese noe annet
ut av det jeg skriver -- er den hedonistiske "vold som underholdning"
og "verdens elendighet som vidunderlig råmateriale for estetisk
produksjon"-innstillinga som er så utbredt blant studenter og synsere
innafor film og bildemedier." og endelig: "Ikke framstill det slik at
jeg går løs på medieforskninga generelt."
Hvis det skal være mulig å diskutere dette på en fornuftig måte, får
han stå for det han faktisk skriver. Sitat: "Ved (film- og medie-, min
anm.)instituttene velger f.eks. en påfallende stor andel studenter
filmoppgaver rundt krim, seriemord, tortur, annen æactionÆ (og æfilm
noirÆ er veldig moteriktig for tida)." Og videre: "Med god hjelp fra
undervisninga på universitetene i film, drama, estetiske fag har en
generasjon yngre mennesker blitt sosialisert inn i en verdensanskuelse
hvor nihilismen, hedonismen og narcissismen er det sentrale." Altså:
TA angriper de ansattes undervisning og de oppgavene studentene
skriver med veiledning fra forskerne ved instituttene, men ikke
forskningen eller forskningsmiljøene. Det går ikke. Her er det
forskningsmiljøene og forskningen -- i det minste den som bedrives av
studentene -- som blir angrepet. Det var selvfølgelig også bakgrunnen
for at Bjørn Sørenssen skrev et svarinnlegg til TA i KK. (Det er mulig
at TA med "filmoppgaver" mener filmproduksjoner, men når han skriver
"filmoppgaver rundt krim, seriemord, tortur, annen æactionÆ ... og
æfilm noirÆ", leser jeg det utvetydig som oppgaver om slike filmer.)
2. Jeg skrev at jeg ikke hevdet at det ikke fantes fascinasjon ved
vold i medievitenskapelige miljøer. Til det svarte TA at dette var
"Understatement of the year": "Har du sett et typisk
filmklubb-program? Leser du det som skrives i diverse urbane blekkerBB
Joda, jeg har sett filmklubbprogrammer og lest ting som sikkert hører
med blant det som TA kaller urbane blekker. Nytt for meg var det at
det er mediestudenter og -forskere som står bak. Jeg var menig medlem
av filmklubben i Bergen i flere år for lenge siden, og så mange filmer
TA sikkert ikke liker. Mange av dem likte jeg ikke selv, heller. Men
jeg må skuffe ham med å fortelle at medievitere ikke var spesielt
toneangivende i miljøet. Er de det i Natt & Dag?
Det som gjør TA så uryddig, er at han på død og liv skal slå alt han
ikke liker sammen til én ting, som konspirasjonsteoretikere flest. Han
angriper en salig blanding av unge intellektuelle som drikker
capuccino, filmstudenter, umælende medieforskere og
filmklubbentusiaster -- i tillegg til en KK-journalist som ikke gjør
jobben sin slik han synes at hun bør. Fordelen med en slik debattform
er selvsagt at man blir vanskelig å sette fast. Det er alltid mulig å
si at det ikke var det en mente, her snakket man om noen andre og noe
annet, alle andre kortslutter. Ulempen med formen er at det ikke
kommer en klar tanke ut av den.
3. TA igjen:
" jeg stiller akkurat samme krav til medieforskning som til
teknologisk forskning: Forskeren må være seg bevisst sitt samfunns- og
etiske ansvar. Slike krav stilles til stadighet til folk innafor folk
i tekniske og naturvitenskapelige disipliner, og det er alminnelig
akseptert at dette er rimelig. En annen sak er at en rekke forskere
gir faen i dette. Men et interessant poeng er at kritikken og analysen
(forskningen på forskningen, så og si) er mye mer velutvikla inn mot
teknologi og naturvitenskap, enn mot humaniora og samfunnsfag. Denne
siste kategorien tror åpenbart at siden de sysler med kultur,
mennesker og samfunn som akademisk fag, så skal de sjøl ha seg frabedt
å bli objekt for kritisk analyse. (Påpeker man dette, så er gjerne
forsvaret å komme viftende med Pierre Bourdieu -- æse, vi har et
kritisk forhold til oss sjøl, æda bædaÆ -- men det holder ikke i
lengden, for Bourdieu beskjeftiga seg med et spesielt felt som ikke
dekker det vi diskuterer her, nemlig den prestisje og ækulturelle
kapitalÆ man skaffer seg ved å være æfinkulturellÆ og utøve ægod
smakÆ. Dette er interesant nok, men ikke i vår sammenheng.)"
Dette er et randpoeng, men likevel: påstanden om at teknologisk og
naturvitenskapelig forskning har utviklet selvkrititikkens kunst
lenger enn samfunnsvitenskapene og humaniora er såpass
oppsiktsvekkende at den bør legges merke til. Kom med norske navn! Fra
mitt eget fag -- historie -- nevner jeg tre norske bøker fra de siste
to-tre årene, som alle handler om historien som disiplin og
samfunnsvirksomhet: Hubbard m.fl. (red.), Making a Historical Culture
(Universitetforlaget); Børresen m.fl. (red.), Historikerne som
historie (Historisk institutt, Trondheim) og dobbeltnummeret av
Historisk tidsskrift 1-2/1996, som er helt viet faghistorie og
-debatt. Kritiske kommentarer finnes bl.a. i Tidsskrift for
samfunnsforskning 3/1997. Grunnfagsstudenter i historie leser
obligatorisk fagkritikk og analyse av forholdet mellom historien og
samfunnet. Og uansett hvordan man forholder seg til debatten rundt
Sokal-affæren, er det et klart trekk ved den at den ikke preges av
selvkritikk eller -refleksivitet fra naturvitenskapens side. For bare
å nevne noe. Så her får TA belegge påstandene sine, så vi skjønner
hvor han har vært de siste 250 årene. At fagkritikk og politisk
selvanalyse er viktige ting å drive videre, er vi enige om.
Jeg gjør også oppmerksom på at Bourdieu -- som TA trekker inn i denne
sammenhengen -- har skrevet andre bøker enn Distinksjonen (for en
forferdelig norsk tittel!), og at han ikke bare "beskjeftiga" (hvorfor
ikke beskjeftiger?) seg med det TA hevder.
4. TA, til min påstand om at KA ikke trenger å stappe ned i halsen på
oss at dataspillekspeditøren hun intervjuet var håpløs: "Vi er rett og
slett uenige om hva som hadde vært kritisk journalistikk i denne saka.
Greit nok, begge syn er nå presentert her på forumet."
En ting er at TA jo opplagt -- det er halve utgangspunktet -- forsto
av KAs intervju at ekspeditøren var ureflektert og ansvarsløs. Han vil
bare ikke tilkjenne henne at han forsto det på grunn av hennes
artikkel. Det er nærmest tvert om.
Men ellers greier jo KA fint å forsvare seg selv. Poenget mitt er at
TAs form, hans nedlatende "men Kari, da" og hans påstander om at hun
enten er like håpløs selv eller bedriver dårlig journalistikk, ikke
aksepterer at det finnes en uenighet som ER grei nok: han gir ikke
rom for hennes form for journalistikk, han respekterer den ikke og
gjør seg til dommer og ikke diskusjonspartner. Hvis det er greit nok
med ulike oppfatninger av hva som er kritisk journalistikk, får TA
finne seg en annen form enn hets og raljerende personangrep. Det
holder ikke å kjøre ut sånn, med denne typen karakteristikker, og så
siden komme luskende og innrømme at det man angrep er "greit nok".
Og det er det jeg ikke skjønner her. Hvis man som TA påberoper seg
interesse og engasjement for KK, begriper jeg ikke at man finner det
betimelig å angripe en kulturjournalist i et sånt toneleie og med et
sånt fravær av konstruktiv tenkning hvis man til slutt ender opp med
et flatt og flaut "greit nok". Det er et engasjement jeg ikke begriper
noe av.
5. TA hisser seg opp fordi jeg sier at han "krever" ting, eller at
folk skal "få lov" til å gjøre og mene andre ting enn dem han liker.
"Har jeg ropt på forbud? Du antyder hele tida at jeg er ute etter å
sensurere, å diktere. Du finner ikke en eneste setning fra meg i denne
debatten som sier noe sånt!"
Det får nå være måte på forflatning. Hvis politiske partier "krever"
ditt eller datt, betyr ikke det i vanlig språkbruk at de vil ha straff
for dem som mener andre ting. Ber jeg sjuåringen i huset om "å få lov
til" å sove litt lenger søndag morgen, skyldes ikke det at jeg tror
hun vil sette meg i fengsel eller sette i verk andre straffetiltak
hvis jeg blir liggende. Slapp av. Jeg mener at TA er moralistisk og
intolerant, og at han beviser det ettertrykkelig i sitt opprinnelige
innlegg mot KA, men jeg tror ikke at han krever rettslige tiltak
verken mot henne eller mot meg. Han har bare en form og et budskap som
ikke "utfordrer til debatt", som han sier, men som refser og belærer.
6. TA: "Synes du Liv Jørgensens (Dagbladet) slakt av "G.I. Jane" ble
for "politisk", i motsetning til Kari Andresens "poetisk"-estetiske
hyllest til filmenBB
Nå husker ikke jeg hva det var Liv Jørgensen skrev i det
mønstergyldige politiserende organ Dagbladet. Men her er det sitatet
TA la ut:
"Fernisset over historien det gjelder er kampen for likestilling i den
heltemodige, amerikanske marinen. Jordan vil som første kvinne på død
og liv gjennomgå ren tortur for å kvalifisere seg som kampsoldat til
bruk i sånt som Golfkrigen.....Som likestillingstiltak er blodige
slagsmål og uendelige ydmykelser omtrent like effektivt som
BH-brenning, om ikke mindre...Riktignok fins det ingen ordentlige
skurker her, siden den amerikanske marinen per definisjon er helter,
som vi alle vet. Den siden av saken er svakt kvalmende, men byr jo
også på bøtter av ufrivillig komikk....(konklusjon:)...ikke bedre
karakter enn la oss si Rambo."
Hvor er den politiske analysen her? Hvis det å si at slagsmål og
ydmykelser er dårlige redskaper for å fremme likestilling i den
amerikanske marinen er et politisk utsagn som er verd å tenke over,
ligger listen lavt. At denne marinen pr. definisjon er helter på film,
trengs det vel heller ikke den store politiske innsikten for å hevde.
Det er da heller ingenting som tyder på at det blir snakket om noe
annet enn film og filmer i dette siatet. Så opplys oss, TA: hva er det
som gjør dette til et politisk forbilde for filmkritikere som KA? Sier
ikke Jørgensen til og med at "kampen for likestilling" er et ferniss?
Hvordan tolker du det -- som politisk utsagn? Hvor viktig er det
politiske for Liv Jørgensen her?
Her er jeg ved sakens kjerne, tror jeg, og ved det TA ikke forstår i
innlegget mitt. Jeg skrev at
"i en situasjon hvor volden øker dramatisk i alle media, og hvor
stadig flere søker til den som underholdning, trenger vi minst av alt
en forskning og en journalistikk som ikke ser noen mening i å
diskutere eller lytte til det andre har å si, og som ikke er
interessert i hva det i praksis -- og ikke bare i moralsk henseende --
er vi har med å gjøre."
"Hva i all verden betyr dette sisteBB, skrev TA.
TA blander ikke bare sammen det han ikke liker -- voldsfilm,
medievitere, unge intellektuelle, capuccino, urbanisme, dataspill, you
name it -- men også det han liker. Han liker Liv Jørgensens anmeldelse
fordi hun misliker det samme som ham. Derfor tror han at det hun
kommer med, er det samme som noe annet han liker, nemlig politikk. Men
se på Jørgensen-sitatet: det er sikkert greit som filmanmeldelse, men
det er ikke et utsagn som gir noen politisk innsikt eller analyse.
I klartekst: det jeg skriver ovenfor, betyr at for meg har innleggene
til TA bare moralen i bånn. Voldsunderholdning er galt.
Motsynspunkter er synsing og ikke politikk, for det er "nihilistisk"
(som TA hjelpeløst definerer som "som gir blaffen i samfunnet" i
artikkelen med den diskuterende og lyttende tittelen "Vold som
nytelse - og de ynkelige moderne intellektuelle" -- da gir jo
unektelig resten seg selv. Og dette henviser han meg til for å
belegge at han "følger godt med"!). Det hjelper ikke at uenige -- som
jeg selv -- skriver at "Filmkritikere ... blir bedre av å ha politisk
innsikt og allmenne bakgrunnskunnskaper"; TA svarer like forbanna at
"Betyr det at de bare skal vurdere estetikken og ikke filmens
innhold, ideologi og samfunnssynBB
Det er det vel bare mulig å tro hvis man ikke leser eller ikke vil
lese. Og da "utfordrer" man ikke til debatt. Det har da TA heller ikke
gjort. Jeg har likevel greid å hisse meg opp over ham fordi jeg tror
at kritikk av den typen han byr KA, bidrar til å forsure et hardt
prøvet miljø ytterligere, og fordi jeg tror at KKs troverdighet i
forhold til intellektuelle/akademiske miljøer henger på at man bevarer
avisen som et sted hvor resultatene av kritikk og analyser ikke er
gitt på forhånd. Da må selv kulturjournalistene få lov til -- "få lov
til" i helt vanlig forstand! -- å forholde seg spørrende til fenomener
vi alle kan føle motvilje mot.
Erling Sandmo