Trond Andresen
***********************************
Verdens elendighet - og "estetikerne"
***********************************
Kari Andresen (KA), og Bjørn Sørenssen (BS) slår kraftig tilbake mot meg i
innlegg her i avisa den 10/1 og 12/1. Greitt nok, for jeg la ikke
fingrene i mellom i mitt første innlegg den 7/1.
KA hevder at jeg feiltolker henne; hun er nemlig kritisk til film- og
dataspill-vold. For meg synes dette rart, siden jeg har fulgt hennes
journalistikk i lang tid (eksempler lenger nede), og hun vurderer
underholdningsvold reint estetisk, ikke samfunnskritisk.
Videre: Når hun i sitt oppslag om voldelige dataspill den 5/1 unnlater å
stille det åpenbare oppfølgingsspørsmålet "hvordan i all verden greier du
detBB når en selger av slike spill unnskylder seg med at "vi ser an våre kjøpere", så er
dette enten dårlig journalistisk håndverk, eller så går KA god for selgerens
argument. I ettertid sier KA at hun ikke gjør det. Det tar jeg til
etterretning.
Ellers misforstår KA meg fullstendig når det gjelder min bruk av begrepet
"tanter" om en del av dem som er kritikere av underholdningsvold. Hun tror
jeg mener dette nedsettende, f.eks. om slike som Valgjerd Svarstad Haugland.
Nei, dette var ironisk ment: Jeg brukte faktisk ordet som et bilde på
hvordan konsumenter av fiksjonsvold ser på oss kritikere! For meg er
"tanter" akkurat i denne sammenhengen en hedersbetegnelse.
KA synes også det er latterlig at jeg forklarer slike fremmedord som
"nihilisme", og at dette er nedlatende av meg overfor leseren. Nei, dette er
ord jeg sjøl har måttet lære meg betydninga av, og derfor tror jeg også de
fleste lesere synes dette er nyttig. Klassekampen er ei dagsavis, ikke et
akademisk tidsskrift.
Film-professor BS avviser "katarsis"-teorien, som sier at det er bra og
nødvendig å konsumere filmvold, fordi du blir et fredeligere menneske etter
"utløsninga". BS hevder at den ikke har noen støtte blant akademikere i
estetiske fag. Jeg håper dette er riktig. KA, derimot, sier at denne
teorien er "fruktbar" i en debatt om fiksjonsvold. Ellers framholder
BS at det alltid har vært folk, t.o.m. sosialister, som har vært mot
ting bare fordi man står overfor noe nytt og ukjent (f.eks. kino, i dens
barndom) og mener åpenbart at dette er et vesentlig poeng i dagens debatt om
underholdningsvold.
Så langt om debatten til nå. Både KA og BS unnlater å gå inn på den meget
tydelige utviklinga vi har hatt de siste ti åra med at vold som
underholdning ("fiksjonsvold") er blitt "in" i akademiske, intellektulle,
kunstneriske miljøer. Ved instituttene velger f.eks. en påfallende stor
andel studenter filmoppgaver rundt krim, seriemord, tortur, annen "action"
(og "film noir" er veldig moteriktig for tida). Pistoler og automatvåpen
er blitt sentrale "ikoner" som man kretser rundt. "Svart humor" er også
sterkt i vinden, dvs. slik vold og slike groteske scener som skal framkalle
en sardonisk latter hos de kuule tilskuere. Innafor kortfilm og nyere
dramatikk ser man samme tendens. Maskinpistolen har entret teaterscenen, og
det deles ut karatespark og mishandling i øst og vest. Dette er ein rein
motebølge, slik som bukser med sleng eller push-up-BH! Men dessverre
vedvarer den. På tross av at disse tingene har minimal forbindelse til den
virkelighet de aller fleste av oss lever i (hvor mange har vært
involvert i livstruende vold eller i en situasjon hvor noen har truet med et
skarpladd våpen?), så forsvarer fiksjonsvold-miljøet seg typisk med "se bare
på Bosnia og Rwanda; vi kan ikke lukke øynene for vår fragmenterte og stadig
grusommere verden", eller noe lignende. Mens den mer hverdagslige
forklaringa er at disse kreative personer lager mer eller mindre vellykka
"kopier" av den voldelige *fiksjons*-verden de er flaska opp i. Vi har
altså med kreativ virksomhet å gjøre, som ikke springer ut av den virkelighet som
gjelder for de fleste, men ut av unge gutters underholdningsverden hvor
hardkokte fyrer råkjører, skyter og mishandler i ett kjør. Fiksjon avføder
ny fiksjon.
Verken KA eller BS -- som faktisk har dette som fag -- greier å se noe annet
enn den reint *tekniske* utviklinga: "Først kom kinoen, så TVen, og nå
interaktive dataspill. Folk er alltid redde for nye ting". Men dette dreier
seg ikke primært om teknikk, men ideologiske og politiske konjunkturer. Vi
så det ved slutten av forrige århundre, hvor de intellektuelle mista trua på
folkeopplysning, nasjonsbygging og ei bedre framtid, og valgte seg
depresjon, alkohol og navlebeskuende pessimisme (denne strømninga blei kalt
"fin de siecle" - "århundrets slutt"). Vi ser det igjen i dag: Kapitalismen
har få begeistra tilhengere blant de intellektuelle (i motsetning til på
80-tallet), samtidig virker sosialismen og lignende alternativer
totalt urealistiske. Verden framstår som kaotisk, meningsløs og grusom. Da
synes det formålsløst å bruke krefter og energi på samfunnsendring. Det er
bedre å svømme med strømmen. Ja, faktisk er det slik at hvis man fokuserer
på det reint estetiske, så er dagens elendighet en *god* ting -- i det
minste for det velbergede mindretall av verdens befolkning. Verden blir
nemlig langt mer underholdende, fargerik og mangfoldig når den er full av
uløste konflikter, krig og grusomhet. Hør bare:
"Vann går stadig igjen, sammen med flammer, blod og bestemte farger, som
sammen danner gjennomgangstemaet i denne ytterst sanselige komposisjonen..".
Kari Andresen, film-omtale av filmen "Cyclo", som handler om vold, narko og
prostitusjon i dagens Vietnam: " - regissøren har også maktet å skildre en
slags forvrengt uskyld i gangsteren mr. Lullaby.. .i det han punkterer en
ung manns pulsåre mens han synger en vuggesang for offeret". Blod og
estetikk, voggesang kombinert med "punktering av pulsåre" (drap, antar
jeg?). Det synes klart at et annet Vietnam med sosial framgang, trygghet og
et rimelig minimum av velferd ikke ville gitt det samme rike råmateriale for
denne typen estetisk film-feinschmeckeri. Verden er grusom, men gud så
fascinerende denne grusomheten er!
La oss ta et annet eksempel: USA er verdenspoliti og har bygget opp et
skremmende militær-industrielt apparat, som nå er på desperat jakt etter en
begrunnelse for fortsatt å eksistere. U.S. Marines er en av de råeste deler
av militærapparatet, hvor soldatene bygges opp fysisk og avstumpes psykisk.
Flere og flere filmer lages nå, basert på "fascinasjon" med slike miljøer.
Man trekkes mot og dyrker slikt, ikke minst på grunn av de usympatiske
trekkene ved det! USAs militærapparat og voldssamfunn er ikke lenger noe
skremmende som bør møtes med samfunnskritikk, men rett og slett -- og bare
det -- en umåtelig rik kilde for "estetisk" funderte spillefilmer!
Heldigvis har ikke alle filmkritikere falt for dette (ennå). Her er
Dagbladets Liv Jørgensen om filmen "G.I. Jane":
"Fernisset over historien det gjelder er kampen for likestilling i den
heltemodige, amerikanske marinen. Jordan vil som første kvinne på død og liv
gjennomgå ren tortur for å kvalifisere seg som kampsoldat til bruk i sånt
som Golfkrigen.....Som likestillingstiltak er blodige slagsmål og uendelige
ydmykelser omtrent like effektivt som BH-brenning, om ikke
mindre...Riktignok fins det ingen ordentlige skurker her, siden den
amerikanske marinen per definisjon er helter, som vi alle vet. Den siden av
saken er svakt kvalmende, men byr jo også på bøtter av ufrivillig
komikk....(konklusjon:)...ikke bedre karakter enn la oss si Rambo".
Med andre ord: Slakt i Dagbladet. Så til Kari Andresens anmeldelse i KK. Her
er noen representative utdrag:
"G.I. Janes voldsomme kroppsfokusering er en nytelsesfylt lidelsessaga som
også gir skjønnhet til hverdagens slit.
....Kroppen hennes gjennomgår fysiske utfordringer som tradisjonelt har
blitt sett på som umulige å tåle for en kvinne, fra ekstreme fysiske øvelser
til slag og spark og tortur. ..... heltinnens utfordringer får altså også
en mening på et overført nivå. Utmalingen av hennes strabaser handler også
om hverdagskvinnens utfordringer. ...Vonde skuldre, muskelsmerter og
hodepine blir i et øyeblikk omgjort til noe heroisk. ...Den underforståtte
trusselen om å voldta henne bakfra.....er en advarsel mot den risiko den
moderne kvinnen som vil leke med gutta utsetter seg for. Heltinnen sier
likevel "kom an, bare gjør det, for jeg vet hva jeg vil", og sammenligningen
med Jeanne D'Arc tidligere i filmen demonstreres i praksis." Sitat slutt.
Verden som *bare* estetikk, eller verden primært som noe som må
forandres: Dagbladet, eller Klassekampen? Eller var det omvendt?
Til slutt i denne omgang til BS, som er fornærma fordi jeg tillegger
akademikere innafor film, drama, estetiske fag et vesentlig ansvar for
utviklinga av et ukritisk nytelses-syn på underholdningsvold og verdens
elendighet, i en generasjon av studenter. Nå påstår jeg ikke at dere innpoder
dem slike holdninger i pensum. Men hvorfor så passive i debatten? Har dere
overhodet noen holdninger *mot* denne utviklinga? Jeg spør, fordi det
eneste offentligheten hører fra dere, er bagatellisering: "Dette er bare
mediepanikk. Folk har alltid vært redd for det som er nytt".