Jeg håper å få se mer fra den dyktige skribent Kristine Reithaug i avisa!
(Dette initiativ er frambragt av et uutholdelig media-hysteri i
helga - da denne popgruppa ankom Sydney.)
Trond Andresen
**********************
Girl power
SOM en voldsom stormvind fra nye
verdener feide Spice Girls inn over
vår intetanende klode. Med heftige
boksespark, sinte grimaser og rytmesans
tok jentene over mediene
en estakket stund, mens vi jordboere
satt forsvarsløse i våre respektive
sofaer og måpte. Hva er dette, dette
er nytt, dette er friskt!! Hvilken vivasitet,
hvilken styrke og bravur
disse jentene viste. Med sin aggressive
"in your face attitude" blåste
de en lang marsj i hvordan kvinnelige
poporkestere egentlig skulle
være. Dette var ikke sinte gitardamer
med lesbisk legning, heller
ikke kunne de gå under den noe
stigmatiserende betegnelsen
"syngedamer", der nesten alle
kvinnelige musikere havner med
tiden. Nei, disse jentene hadde noe
mer, de utstrålte skrubbsår på nesa
og utslåtte fortenner, de minnet om
gatas fregnete rampejente, dette
var popmusikkens Ronja Røverdatter
- eller døtre. Underholdningsbransjen
sydet, det freste og braste
rundt de nye yndlingene, og snart
var begrepet et faktum, det disse
jentene hadde var noe så nytt som
GIRLPOWER.
På siden av Spice Girls seilte det
opp flere jenter med samme freidige
framferd. Gwen Stephani, vokalisten
i gruppa No Doubt hadde
også høye fraspark, steinhard muskelmage
og "saggy" militærbukser.
Heldigvis hadde hun bakgrunn
som fotomodell, og lignet til forveksling
på Madonna i unge år, og
da går det meste an. Med platinahestehale,
barnefjes og plenty med
sminke gurglet hun frem, ...but I'm
just a girl, and I'd rather not be,
`cause they won't let me out of their
sight... Denne jenta hadde også
Girlpower i bøtter og spann, veltrent,
rask og rørlig, ikke mange
ekstra kvinnekilo på denne kroppen
nei, ikke mye moderlige hofter,
marilynmage og melkesprengte
bryst hos denne jenta. Skjønt bryster
har de alle sammen til gangs,
disse "nye" jentene, der resten av
kroppen mest minner om en prepubertal
guttunge, kjenner puppestellet
ingen grenser, men eser over
sine grenser i velstappete pushup
BH'er, ut av genseren strever de, og
virker svært målrettet, "in your
face"!
Alt dette er riktig moderne, og
tidsriktig. Vi lever tross alt i 90årene,
vi er blaserte og ironiske, vi har
ikke blitt overrasket siden Frutopia,
og det begynner å bli en stund
siden. Vi blander og mikser i 90årene,
gammelt og nytt, stygt og pent,
maskulint og feminint, slik pløyer
vi ny mark og tror vi skaper noe av
betydning. Men man må for all del
ikke ha et budskap i 90årene, solidaritet
og engasjement er usexy,
det lukter av vatterte klær og ubarberte
armhuler, bokollektiv og felles
måltider. Nei, la oss få ha denne
illusjonen om at Spice Girls er viktige
for jenters selvfølelse, at de er
sterke, frigjorte og respektløse, jenteversjonen
av Røkke og Gjelsten.
For dette er en illusjon. Hvis dette
er kvinnekamp anno 1997 så sitter
vi fint i det. Alle husker vel RVJorunn
og hennes "Troll kan temmes,
men ikke arge kvinnfolk". Det har
vel sjelden vært så mange tamme
kvinnfolk på banen som nå, og det
er en temmelig slapp versjon av
Girlpower vi serveres gjennom
MTV. Alt er sløyet og ribbet og pakket
ferdig til konsumering av den
jevne hop, uten å støte noen, og
uten mye "spice".
Til og med ordet "Girlpower"
fratar begrepet ethvert tilløp til
fare. Her snakkes det om noe så
tannløst som pikemakt, ikke kvinnemakt,
nei trøste og bære og fri
oss fra det onde, for dette stinker av
gammelfeminisme, hengepupper
og 8. mars, og det liker ikke guttene,
det er noe alle smarte piker vet.
Nei, det gjelder å holde seg inne
med gutta, og Spice Girls viser oss
hvordan. Hvis man skal bli lykkelig,
og leve lenge i landet må man
gjøre det kvinner alltid har gjort for
å overleve, man spiller på sine fordeler.
Dette er en like levende, om
enn usagt, sannhet i dag som i middelalderen.
Ethvert tilløp til ekte
indignasjon, sinne og uavhengighet
må pakkes inn slik at ikke
mennene mister potensen, selvfølelsen,
beskytterinnstinktet og håret
på en gang. Man må flørte, lokke
og kurre, først da kan man snerre,
og best blir det om det hele serveres
på en godt oppvarmet seng
av sprettpupper, bare mager, babydolls
og lipgloss. Servitrisene er
overtrente pikebarn som kniser og
hikster, stønner og slikker seg om
munnen. De viser nesten alt de
frekke jentene, men fortvil ikke,
om ikke altfor lenge skiller de lårene
i Playboy, som så mange har
gjort før dem og gjør slutt på lidelsene
for mang en forvirret mann.
Da er de tilbake der de egentlig
kom fra, og ringen sluttet, faren er
over for denne gang.
"Girlpower" er en selvmotsigelse,
og en fornærmende sådan. Ligger
denne makten i at kvinner nå
har blitt så frigjorte at vi nok en
gang kan ta på oss gamle rollebilder
og spille på velkjente maskuline
seksuelle fantasier og dermed ironisere
over vår egen historie? Det
er nettopp dette Spice Girls, og til
en viss grad No Doubt gjør. I Spice
Girls finner du din sexyspice med
voldsom byste, blodrøde lepper og
dåreblikk, og for de mer pedofilt anlagte
finnes sweetspice, eller underage
spice som hun like godt kan
kalles, hun har litenpikeklær og
teddybjørner, musefletter og skolesekk.
Sportsinteresserte får sin del i
en kickboksende spicegirl i joggebukser,
mens de litt mer sofistikerte
kan kose seg med sin klassiskespice,
en jente i rikpike kategorien.
Sist men ikke minst kan de som ønsker
det frydes over at det er en som
av og til bruker briller, og disse kler
henne utrolig godt. Kort sagt noe
for enhver smak, temmelig stereotypt
og harmløst, og alle som noen
gang har slumpet til å bla i et av de
heller eksklusive mannfolkbladene
ser vel parallellen?
Spice Girls, Gwen Stephani og
"Girlpower" feide inn på arenaen
som frisk pust, men har etter hvert
begynt å stinke av gammelt halsonde.
Det er ikke noe nyskapende ved
dette, ikke noe fremskritt, dette
skaper ikke nye muligheter for
kvinnelige artister som har noe på
hjertet. Signalene er fremdeles de
samme, ned med vekta, opp med
kjøpepuppene, frem med leppestiften
og på med minikjolen. Vær
overdeilig så kanskje noen hører
hva du sier, da har du nemlig "Girlpower",
tro det eller ei. Spør Lina
Medalen og de andre fotballjentene,
de har visstnok kledd av seg og
dermed skaffet seg nettopp "Girlpower+,
og mener bestemt at dette
skal hjelpe dem frem til allmen
anerkjennelse og opp og frem fra
halvtomme arenaer. Utsolgt på Ullevål
here we come!!!
Så langt har vi altså kommet i
1997, og mens Simone de Beauvoir
roterer i sin grav kjmper vi oss ned
enda noen kilo, trekker på oss åletrange
stretchbukser og korte topper.
Så går vi på Aker Brygge og
flanerer med ryggen rak og brystet
frem slik at gutta ligger langflate.
Ingen ser på oss at vi lider av et
lammende dårlig selvbilde og spyr
opp alt vi spiser. Det er maktfølelse,
det!
KRISTINE REITHAUG