Debatten er en fortsettelse av en gammel greie. Anklagene mot
filmanmelderen Osman Kibar for voldsforherligelse i KK var vel -- om
jeg ikke husker feil -- et av de første stikkene mot Røssaak som
kulturredaktør. Egentlig burde den vel vært gjort unna der og da, men
den er nok del av en større helhet som jeg gjerne vil være med på å
diskutere.
TA ser det som et faresymptom at "Ved (film- og medie-, min
anm.)instituttene velger f.eks. en påfallende stor andel studenter
filmoppgaver rundt krim, seriemord, tortur, annen "action" (og "film
noir" er veldig moteriktig for tida)." Men er dette rart -- eller for
den saks skyld betenkelig? Er det ikke nettopp en i utgangspunktet
bra ting? Se på biologi og kjemi: etterhvert som forurensning er
blitt et stadig viktigere fenomen, er det blitt stadig vanligere
blant biologer og kjemikere å forske og skrive om den. Ingen ville
drømme om å anklage biologer og kjemikere for å være for miljøgifter
av den grunn. Snarere ville man vel si at det er bra at forskningen
holder på med det som angår oss nå.
Hvorfor gjelder ikke det samme for medievitenskap? Og vil man stille
krav til naturvitere om at de hele tiden og overalt skal bokstavere
for oss andre at miljøgifter er skadelige? Selvsagt ikke. De er
forskere og premiss- og informasjonsleverandører for
samfunnsdebatten. De kan selvfølgelig gjerne ta del i debatten og
miljøkampen, gå i demonstrasjonstog og skrive i KK sånn at selv TA
blir fornøyd, men da er det ikke forskning de driver med. Det er ikke
noe galt med forskningen deres av den grunn. Ikke at den ikke skal
kunne analyseres kritisk, også for sin rolle i samfunnsdebatten, men
den kan ikke bare avfeies fordi den streber etter "objektivitet".
Nå sier ikke jeg at det ikke finnes fascinasjon ved vold i
medievitenskapelige miljøer. Hvor utbredt den er, aner jeg ikke. Men
hvis studentene samler seg om kvelden for å se ekle videofilmer og
drikke øl, eller spille Grand Theft Auto, for den saks skyld, er det
ingen av dem som tror det er medieforskning de driver med. Ikke noe
mer enn kjemikere tror de driver forskning hvis de går i
demonstrasjonstog mot miljøutslipp. Det finnes ikke noe grunnlag her
for den typen mistenkeliggjøring av medieforskningen som den TA
driver med. Kravet han stiller er faktisk en verdi- og dermed
politisk styring av forskningen, samt at resultatene skal gis
normativ svadaform. En sånn forskning ville ikke kunne nå fram til
noen som troverdig hvis den handlet om miljøgifter, og den ville
heller ikke vært det hvis den handlet om voldsfilm. I tillegg mener
han jo i praksis at det er galt å forske på ting man -- han -- ikke
liker. Følger vi denne tankerekken, er det takk og farvel til
miljøforskning, eller for den saks skyld til det aller meste av
legevitenskapen. Og fritt fram for David Storøy.
Når det gjelder filmkritikk i pressen, er kanskje ikke spørsmålet
like enkelt. Men igjen må det da være en kritikers og kommentators
funksjon å fortelle oss ting på en måte som får oss til å forstå hva
de er -- på en måte som gjør at det går an å danne seg et bilde av
dem selv? Jeg er faktisk mer interessert i å få vite hva ekspeditøren
sier om Grand Theft Auto enn i hva KA mener om hvor dum han er. At
ikke KA har stilt et spørsmål som gjør akkurat dét overtydelig, betyr
selvfølgelig verken at hun går god for det han sier eller at hun er
en dårlig journalist, som TA får seg til å skrive.
Likevel er det lett å forstå dem som vil at kritikere skal rope
varsku om utviklingstendenser (det var jo paradoksalt nok til en viss
grad det KA gjorde i utgangspunktet), men her må man faktisk operere
med et slingringsmonn og et minimum av toleranse. Filmkritikere er
filmkritikere. De blir bedre av å ha politisk innsikt og allmenne
bakgrunnskunnskaper, men man må innrømme dem at det
faktisk er film de skal skrive om. Akkurat som medieforskere må få
lov til å være medieforskere og ikke anti-voldsaktivister.
TAs problem ligger både i fraværet av logikk og i fraværet av
toleranse. Han liker ikke voldsunderholdning. Greit nok. Han liker
ikke at man skriver om den eller forsker på den -- ikke på den måten
som er gjengs i all annen forskning, ikke minst på det feltet hvor
han jobber selv . Det er ikke greit nok, etter mitt syn. Og han mener
at hvis man skal skrive om voldsunderholdningen, må man i det minste
gjøre det på en måte som får det fram at det ikke skal kunne tenkes
noe annet om den enn det TA selv har gjort forlengst. Her ender
logikken, og her er jeg uenig. Og det er ikke fordi jeg mener så
mye annet enn TA sånn rent privat. Men i en situasjon hvor volden
øker dramatisk i alle media, og hvor stadig flere søker til den som
underholdning, trenger vi minst av alt en forskning og en
journalistikk som ikke ser noen mening i å diskutere eller lytte til
det andre har å si, og som ikke er interessert i hva det i praksis --
og ikke bare i moralsk henseende -- er vi har med å gjøre.
Erling Sandmo