Den relativt utmerkede (dvs. i forhold til de mulige alternativene)
valgforsker Aarebrot (det bra er at han går ut med sitt partitilhørsforhold)
har avslørt at dersom bare journalister hadde stemmerett i Norge ville SV
vært det i sær- klasse største partiet.
Dette forklarer mye. Først og fremst forklarer det "høyrebølgen". Dernest
hagenpartiets kolossale suksess. Dernest norske mediers notorisk krypende og
urkritiske holdning til USA, EU, Russland, Kina, Israel og hvem man nå
ellers kan nevne av kapitalkommandoer, unntatt de som ledes av negre. Det
forklarer videre norske medier utrolig lave/tabloide nivå.
Dette er det jeg kaller banalisering av det banale, i dag eksemplifisert av
den triste, presenile og søvndyssende Erling Lægreid som er programleder for
en "nyhetssending" som kalles søndagsavisa i p2-radio. Denne sendinga er som
nyhets- eller politisk kommentarsending en vits. Den innledtes i dag
pliktskyldigst med en "samtale" mellom fire tåkelurer (i samme toneart) om
"problemet": "Er vi på vei inn i en ny kald krig?" Svarene var selvsagt:
"økseskaft". "Diskusjonen" var en banalisering av alt det mest banale og
konforme som er sagt om internasjonale forhold og USA i Norge. Resten av
"nyhetssendinga" var deretter viet kulturinnslag som for så vidt kunne vært
ok i diverse kulturprogrammer, hvis da ikke de hadde vært ødelagt av
Lægreids dumme spørsmål, som til og med fremsettes i et tonefall så man
lurer på om han nå har falt HELT i søvn inne i det dabla han i følge Georg
Johannesen har hodet pakket inn i.
Et annet, tilfeldig grepet eksempel fra denne formiddagens rike høst:
Meieriet TINE som nå er blitt en ekstrautgave av en eller annen bokklubb og
utgir et "krimhefte" som er innlagt i dablas "magasin", og hvor de vanlige
norske 68-"forfatterne" pøser ut banalitetene sine. Her er banaliteter
pakket inn i banaliteter og brukt i den banalest tenkelige
markedsføringsgimmick. Igjen må en stille Tucholskys spørsmål fra 1932 i
presidialdiktaturets tyske rike: "Ærede publikum/er du virkelig så dum?"
Det absolutt verste ved kapitalismen i "Norge" er slike "opprørere" "mot"
den. Slike sedate og forsofne livslevere og deres forspiste stuegriseri
under den falske merkelappen "kultur". Som noen virkelige opprørere skrev i
Frankrike i 1966 om et "debatt"møte med tilsvarende folk: "litteraturens
søppel samles for å konstatere sin avmakt". I forhold til slike framstår
f.eks. et eldre ARK/NRK-faktotum som Erik Bye som en ren revolusjonær,
sikkert bare fordi han er eldre og derfor preget av en viss dannelse.
Karsten Johansen
This archive was generated by hypermail 2b29 : Sun Apr 08 2001 - 13:04:30 MET DST