Fra Lenin til Stalin til Krustsjov til Bresjnev til Gorbatsjov til
Jeltsin. Først og fremst disse, med korte mellomspill av Tsjernenko og
Andropov. Ble overmakta for stor, ble det rett og slett slik at
kapitalismen vant krigen. Ja. Det er rimelig å si det.
Ut fra hvordan det er i Russland i dag. Men Sovjetstaten varte meget
lenge, den franske revolusjon varte vesentlig kortere, så uansett var den
en stor impetus til verdens folk. Oppmuntrende, inspirerende,
stimulerende. Det er mulig å kjempe mot makta. Det samme viser
selvfølgelig Kina. Og flere land.
Så dette må ses på som en helhet, hvorfor gikk det galt med sosialismen.
Som skulle føre til kommunismen. Hvorfor gikk det galt. Historisk analyse
må se på denne helheten, ikke knote seg opp i enkeltpersoner som Stalin
og Trotskij, komme med snakk om at hele greia skyldtes en bestemt person,
for eksempel Stalin, eller Krustsjov, eller en annen, for eksempel
Gorbatsjov, nei, dette er en helhet, som varte fra 1917 til la oss si
1990. Berlinmurens fall. Arbitrært valgt tidspunkt.
Som historiker vil jeg si at dette er det eneste perspektivet,
historiens krefter er sterkere enn en enkelt person.
Forsøk på analyse av dette har sikkert mange gjort, jeg selv har bare
ikke funnet det ennå. Tips?
Men verden er en enhet, noe som blir mer og mer klart og tydelig og
sant, så samma hva folk sier, vi må samtidig analysere USA, som må sies å
være den staten som vant den kalde krigen, undertvang alle sosialistiske
eksperimenter, med atomtruselen, Gorbatsjov bøyde av, for å sikre at det
ikke ble atomkrig. Det holder jeg med ham i.
Selvfølgelig. Det ville jeg også gjort, tror jeg nok.
Men altså, kapitalismen ble for sterk, representert ved de
vesteuropeiske land og Japan, først og fremst. USA. "Vesten".
"I-landene". Hvordan har deres gigantiske økonomi blitt bygd opp. Hva
skjedde.
Det burde være klart at det var store folkemengder innenfor den
sosialistiske verden, med Sovjets 300 millioner og Kinas 900 millioner
som det som veide vesentligst, nesten halvparten av verdens befolkning
var i den verdenen. Norge er 4 millioner. Det var et verdenseksperiment,
som nesten lyktes, som holdt stand mot motstand vesentligst fra USA,
Vest-Europa og Japan. India og de muslimske land var i en mellomposisjon,
må man kunne si.
Men jeg selv var bare såvidt innom Øst-Tyskland like før Berlinmuren ble
borte, så endel rester, som var flotte, så som <underline>mat</underline>
på kaféer, ikke dandert sleip mat, for salg. Det var ikke-kommersialitet
i det landet, som var nydelig, som var inspirerende å se. "Salg" er i
vesten noe som det ikke blir stilt spørsmålstegn ved, i øst var det
solidaritet, billig tog, t-bane, og så videre, barnehager, leiligheter,
slike basisgoder ble ikke lagt ut til markedet, slik som hos oss. Så vi
har bare å mase med boligpriser, matpriser, kjeder som Rema og Rimi,
McDonald, som konkurrer på et åpent marked, på en sleip måte for å trekke
kunder, dette går ikke, dette må vi kjempe mot.
Men det dreier seg ikke om å knote med dette, vi må se perspektivet, at
det er kommersialismen vi kjemper mot, fram for solidaritetssamfunnet,
men boligprisene er jo helt i ulvens hender, markedskreftenes hender,
sporveien, toget, bussen, kinoene, og så videre, vi må se at det dreier
seg om at folk må komme mer sammen og snakke mer sammen og ikke mure seg
inne i innelåste grupperinger og ser på ethvert samfunnsmedlem som en
bror, ikke som en konkurrent.
Sånn er det jo hos oss, kapitalismen driver splitt og hersk, for å få
folk til å innordne seg under seg, så vi kan snakke sammen, danne
fagforeninger, på bar bakke, på grunnplanet, vise oss solidariske, når
noen blir oppsagte, og så videre, snakke skikkelig med hverandre slik at
vi blir bedre kjent og oppnår en større kraft.
For det revolusjonære er den solidariske folkelige bevegelsen, der man
anerkjenner hverandre som likeverdige og interessante samtalepartnere,
slik vi så det med nei til EU, som selvfølgelig rakna etterpå, men der
var det god folkelighet, veldig mye, noe jeg savner nå, nå er alt lukket
igjen, og kommersielt, på vegne av Norge, nå er det rasisme som er det
store problemet, innelukking, alt for Norge, fuck the third world, nå er
det om å gjøre å stable på beina noe bedre, som kan føre den folkelige
kampen videre.
Partiene virker for rigide, men det går an å diskutere på tvers av
partigrensene, selv står jeg i Senterpartiet, flere her står i andre
partier, men det bør kunne gå an å snakke sammen på revolusjonær basis,
for sosialismen mot kapitalismen, for menneskeligheten mot
pengesamfunnet, for samfunnet, mot kontraktsamfunnet, for det smilende
samfunn, mot det kalde, onde.
Så da kan jeg få med kristne også, og muslimer, i en stor bevegelse av
alle mennesker på jorda.
Bror Wyller