Re: Nasjonalisme og solidaritet

Trond Andresen (t.andresen@uws.edu.au)
Thu, 11 Jun 1998 21:34:26 +1000

Et av problemene med Emil Røyrvik er at han fullstendig ignorerer
at hans kjære "overnasjonalitet" har sine varmeste og mektigste talsmenn i
de multinasjonale selskapene. Dermed framstår han som en velmenende, men
naiv idealist: "Vi har en verden med globale problemer, og dermed må vi ha
institusjoner som står over de enkelte land for å løse slike". I Emils
verden er de multinasjonale selskapenes strategi med globalisering og
overnasjonale institusjoner for å avvikle de siste restene av lokalt
sjølstyre og statlig suverenitet, rett og slett retusjert bort. Dermed
blir det mye enklere å tale for mindre statlig suverenitet og for mer
flytting av makt til overnasjonale institusjoner. Å diskutere på premisser
som bare ser bort fra det viktigste problemet i dagens verden -de
multinasjonale selskaper og den multinasjonale finanskapitalen- blir for meg
bortkasta tid. For at dette skal ha noen videre nytte, må Emil ha en begrunnet mening om hvordan vi skal møte disse selskapene og deres globale
redskaper (WTO, NAFTA, EU, MAI, IMF, Verdensbanken) som
muliggjør fortsatt miljøkatastrofal utplyndring av naturen, diktatur og rå
utbytting av mennesker.

Han må spesielt forklare hvorfor EU i hovedsak representerer miljøvern og
demokrati -og ikke slik en undersøkelse av det virkelig eksisterende (i
motsetning til de for karrieren beleilige forestillingene i hodene til unge
håpefulle statsvitenskaps- og sos.øk.-broilere) EU vil vise: Vest-europeisk
imperiebygging med ditto integrert våpenindustri og atomstrategi, vedtak til
støtte for de multinasjonale, byråkrati i n'te potens, privilegier til
EU-nomenklaturaen, korrupsjon og lobbyisme for de rike. Alt sjølsagt pakka
inn i fine taler om "den sosiale dimensjon", "fred i Europa", etc. -- og
akkompagnert av utstuderte og kostbare reklamekampanjer for å få en meget
lite entusiastisk (eller skal vi si apatisk eller fiendtlig) befolkning til
å svelge unionsgalskapen.

I EU-striden i 1972 og 1994 fikk jeg til overmål min dose av "unge håpefulle
UD-kandidater" fra Europeisk Ungdom (= Unge Høyre og et par AUFere). Når
Emil nå kommer trekkende med den patetiske pratmaker og høyresosialdemokrat
Reiulf Steen til støtte for sitt syn, er det som å høre broilerne på stand igjen.

Jeg avventer en analyse fra Emil om de overfor nevnte overnasjonale
institusjoner og avtaler. Inntil han begynner å forholde seg til dagens
_virkelighet_ , er videre diskusjon lite givende.

Som litteraturtips anbefales et par utmerkede artikler fra noen år tilbake
om EU fra THE ECOLOGIST, spekket med interessante fakta. Jeg har lagt dem
ut på

http://www.itk.ntnu.no/ansatte/Andresen_Trond/finans/others/EU-ecologist-23-2
http://www.itk.ntnu.no/ansatte/Andresen_Trond/finans/others/EU-ecologist-24-4

Den siste går spesielt mye inn på de multinasjonale selskapene som
premissgiver for utviklinga av EU-prosjektet.

Kan Emil fortelle hva slags reformer, hvis noen, som har endret dette
fundamentalt til det bedre siden 1994?

Det jeg for min del i farten kan komme på av endringer siden da, er
offentlige kutt i alle EU-land med tilhørende økt arbeidsløshet for å
tilfredsstille konvergenskravene for den monetære union, og styrking av
kontroll og politisystem både innad i EU, og mot EUs yttergrense (Schengen).

Trond Andresen