http://www.itk.ntnu.no/ansatte/Andresen_Trond/kk-f/fra170498/0384.html
http://www.itk.ntnu.no/ansatte/Andresen_Trond/kk-f/fra170498/0408.html
http://www.itk.ntnu.no/ansatte/Andresen_Trond/kk-f/fra170498/0454.html
At 21/05/98 Jon Ivar Skullerud wrote:
>
>....Det er helt klart at de fleste er alt for slepphendte med
>bruken av ordet 'nasjon'. Men (Emil Røyrvik)
>gjør det for lettvint for seg selv ved å bare knytte ordet til idéen
>om felles opprinnelse. Det er en minst like viktig retning innen
>nasjonalistisk tenkning som knytter seg opp mot begrepet om
>samfunnsborgerskap - det som på engelsk kalles 'civic nationalism'.
>....
Bortsett fra at jeg ikke ville brukt adjektivet "nasjonalistisk" om det syn
som Skullerud fremmer her, så er jeg helt enig med ham. Hans poeng med at
det går an å være for landenes suverenitet uten å å begrunne dette "etnisk", er
uhyre viktig, for EU-tilhengerne og globaliserings-støttespillerne underslår
dette. De framstiller konsekvent forsvarere av (norsk) suverenitet som
fremmedfiendtlige og mot multikulturelle samfunn. Nedenfor vil jeg
argumentere for statlig suverenitet ("civic nationalism" for å bruke
Skulleruds begrep). Jeg vil altså *ikke* bruke begrepet NASJONAL
suverenitet.
Skullerud sier videre:
>...
>Jeg vil imidlertid hevde at en viss form for identifikasjon eller
>samhørighet, som kan knyttes til et 'samfunn' eller et 'folk' av ett
>eller annet slag er en nødvendig forutsetning for folkestyre.
>.....
>Folkestyret kan aldri fungere når avstandene blir for store, uansett
>hvor fint og idealistisk det måtte være for enkelte. Å holde sammen i
>mellomstore grupper er ikke egoistisk eller anti-humanistisk - det er
>en forutsetning for at vi kan fungere som mennesker.
Dette er jeg også helt enig i. Jeg vil føye til at en slik organisering av
samfunn ikke bare er "en forutsetning for at vi kan fungere som mennesker",
men også en forutsetning for en rimelig levestandard (mat, helse, utdanning,
bolig, transport, kommunikasjon, kultur, nødvendige konsumvarer). Moderne
samfunn (produksjonsmåter) er karakterisert ved, og forutsetter, en
ekstremt komplisert arbeidsdeling og samarbeid mellom enkeltmenneskene, og
dette krever igjen at samfunnet må være *organisert* på forskjellige nivåer.
Dette gjelder både i arbeidslivet og i samfunnet forøvrig (politiske
organer, byråkrati). Organisering innebærer delegering av autoritet og
ansvar, det vil si at noen må ha myndighet til å ta beslutninger på vegne av
andre. Men dette vil bare fungere effektivt hvis de som utøver autoritet har
tillit og lojalitet fra dem som berøres av ledernes beslutninger. Med andre
ord, det er ikke nok bare med en formelt effektiv organisering, det må også
være et reelt demokrati for at samfunnet skal fungere bra.
I et tidligere innlegg introduserte jeg et begrep, "Demokratisk avstand"
(DA). Dette er et mål for alle de faktorer som betyr noe for vanlige
menneskers innflytelse på beslutningstakerne (i politikken, på jobben). Jo
større DA, jo mindre demokratisk er samfunnet, og jo mindre lojalitet kan
beslutningstakerne forvente til de beslutninger de fatter. DA avhenger av
slike faktorer som
(a) -befolkningsstørrelse,
(b) -avstander, kommunikasjoner
(c) -funksjonaliteten i de demokratiske prosesser,
(d) -klasseforskjeller
(e) -ytringsfrihet og -mulighet, mediesituasjonen
(f) -gjennomsnittlig kunnskaps- og utdanningsnivå
DA avhenger også av to andre viktige, men mer omstridte, faktorer som jeg
kommer tilbake til lenger nede.
Ethvert samfunn er avhengig av at en god del beslutninger kan fattes og
settes ut i livet sjøl om noen (til og med mange i enkelte tilfeller) i
samfunnet er (sterkt) uenig i dem. Vanskelige valg må ofte tas. Men for at
samfunnet skal fortsette å fungere skikkelig, forutsetter dette at de som
tapte i den aktuelle sak lojalt unnlater å bryte eller sabotere den
beslutning som ble fattet, og enda viktigere - at de ikke mister sin
lojalitet til samfunnet for framtida, på grunn av konflikten. Dette vil bare
være tilfelle hvis den tapende part oppfatter beslutninga som *legitim*,
dvs. tatt av autoriteter som man føler seg forpliktet til å respektere sjøl
om man er uenig i den konkrete beslutninga. En slik grunnleggende lojalitet
overfor autoriteter (og dermed til samfunnet som sådan) vil bare være til
stede i samfunn hvor DA ikke er for stor.
Her ligger hovedbegrunnelsen for det jeg har framført tidligere mot
Emils "overnasjonalitet". Overnasjonalitet betyr at DA blir for stor!
Jeg sa:
>..Emil vil ha OVERnasjonale institusjoner. Jeg vil ha INTERnasjonale
>institusjoner (og avtaler). Begge typer er ment for å beskjeftige seg med
>slike oppgaver og problemer som omfatter flere land, eventuelt hele kloden.
>Begge typer legger opp til at landene som omfattes forpliktes av
>institusjonens vedtak (eller avtalen). Men forskjellen er vesentlig, fordi
>overnasjonalitet betyr tvang (f.eks. flertallsvedak i EUs ministerråd *mot*
>viljen til et deltakerland, eller vedtak i FNs sikkerhetsråd om bombing av
Irak),
>mens internasjonalitet betyr frivillig tilslutning fra dem som berøres til
>et sett regler for oppførsel på et bestemt område (f.eks. avtaler om post og
>telekommunikasjon, INTERPOL, Montreal-avtalen mot KFK-gasser,
>Havrettstraktaten om 200 mils sone, etc. etc. etc.). Hvis vi ser på
>erfaringene til nå, er overnasjonalitet lite vellykka, mens
>internasjonalitet fungerer rimelig bra, men sjølsagt langt fra perfekt.
>
>Forklaringa er enkel nok. Tiltak som binder et land til å endre sin
>oppførsel på en eller annen vesentlig måte (uansett om de er riktige og
>nødvendige) slik at landets handlefrihet blir mindre, dets levestandard blir
>lavere etc. - har liten sjanse for å bli effektivt iverksatt hvis ikke
>landet sjøl - gjerne etter lange og vanskelige forhandlinger - går med på å
>slutte seg til dette *frivillig*.
Dette kravet om at DA ikke må være for stor for at et samfunn skal være vel
fungerende, innebærer også at gigantstater som USA, India, Kina, Russland
eller den gryende superstat EU, nødvendigvis *må* fungere dårlig! I det
ligger også at en framtidig bedre verden forutsetter oppdeling i langt flere
og mindre, sjølstyrte territorier enn i dag, men som samarbeider nært om å
løse globale problemer.
Nå tilbake til faktorene som innflyter på DA. De var
(a) -befolkningsstørrelse,
(b) -avstander, kommunikasjoner
(c) -funksjonaliteten i de demokratiske prosesser,
(d) -klasseforskjeller
(e) -ytringsfrihet og -mulighet, mediesituasjonen
(f) -gjennomsnittlig kunnskaps- og utdanningsnivå
Faktor (b) er ikke statisk. Sjøl om et land geografisk kan være svært, vil
bedring av kommunikasjonene (veier, jernbane, flyruter) gjøre landet
"mindre", og minske DA. Videre vil elektroniske kommunikasjoner som telefon
og etterhvert Internett ytterligere minske DA. På tross av dette, er det min
vurdering at et land som USA f.eks., er for stort reint geografisk og
befolkningsmessig til at den rivende utviklinga på dette feltet kan
kompensere og bringe DA ned på et rimelig nivå. Men hvis vi ser bort fra de
andre faktorene, går vi mot redusert DA over alt på kloden p.g.a. (den
elektroniske) kommunikasjonsutviklinga.
Liknende betraktninger kan gjøres om faktor (f), som også - i det minste på
langs sikt og i gjennomsnittlig forstand - vil bidra til minsket DA.
Nå til to ekstra faktorer som innflyter på DA, og som nok vil være mer
omstridte:
(g) -forhistorie som velorganisert samfunn, "historisk stabilitet"
(h) -språklig og etnisk-kulturell homogenitet
Til (g) først: Et samfunns forhistorie har betydning for DA. Hvis landet har
eksistert lenge som veldefinert suverent territorium, og det har fått
utvikle seg relativt fredelig og harmonisk over tid, vil dette bety at
spilleregler er vel innarbeidet og respekterte ("demokratisk tradisjon"),
innbyggerneer relativt bevisste på hvordan man løser konflikter i dette
samfunnet, og de vil skjønne betydninga av å ta vare på samfunnet "sitt",
dvs. de vil være ganske samfunnslojale. Norge scorer høyt på punkt (g). Mens
afrikanske stater som er oppretta nylig, og med mer eller mindre kunstig
trukne linjer på et kart basert på kolonimaktenes tidligere oppdeling av
landet, scorer lavt på dette punktet.
I denne sammenheng et meget viktig poeng, som jeg ikke har sett diskutert
noen andre steder: Strategien fra de multinasjonale selskapene og de
imperialistiske landa er i stor grad retta inn på å bryte ned det som ligger
i punkt (g): For dem spiller det liten rolle om f.eks. framtidas EU blir til
det som man snakker om i festtalene. Det er i større grad det som skjer NÅ
som teller. Hovedpoenget er å bruke stadige "strukturelle endringer", og
ikke minst stadig media-omtale av slikt, til Å FORSTYRRE DEN NÅVÆRENDE
TILSTAND; hele tida endre (eller snakke om å endre) spilleregler - aldri gi
samfunnene, publikum, politikerne RO til å tenke gjennom hva slags framtid
man egentlig burde jobbe for. "Verden er i stadig forandring, og
forandringene skjer hurtigere og hurtigere" som håndtlangerne/etterplaprerne
i media forteller oss daglig. Ved å hele tida gi inntrykk av at ingen kan få
oversikt over disse endringene på grunn av omfang og (økende) tempo, skapes
den nødvendige resignasjon og handlingslammelse som de multinasjonale ønsker
seg. De klarer seg uten entusiasme - passivitet er nok.
På denne bakgrunn er det tvingende nødvendig for de som vil bekjempe denne
utviklinga å innse verdien av å ta vare på det som ligger i punkt (g). Dermed
blir f.eks. en norsk 17. mai -feiring, og det norske flagget, ikke
nødvendigvis en orgie i sjåvinisme og "hurra for oss som er bedre enn
andre". Man kan i stedet feire nasjonaldagen og flagget for å markere
betydninga av Norges historiske tradisjon og stabilitet som en (relativt sett!)
vel fungerende suveren stat i en verden hvor tilstandene stort sett er langt
verre. DETTE ER PROGRESSIVT, fordi det retter seg mot dagens imperialisme,
og fordi det kan inspirere andre til å tenke i samme baner.
Nå til den siste og (antagelig) mest kontroversielle faktoren:
(h) -språklig og kulturell-etnisk homogenitet
Under ellers like vilkår er jeg ikke i tvil om at et samfunn med mange svært
forskjellige kulturer, kanskje til og med kulturer som ikke snakker samme språk,
fører til større DA enn det mer "homogene" samfunn. Dette er reelt, og kan
ikke ønskes bort av velmenende multikulturalister. Men i motsetning til J.
Laugaland (som jeg forøvrig avstår fra å svare, p.g.a. hans halvgale
prekener) mener jeg
(1) mennesker i nød skal vises gjestfrihet, og
(2) gevinstene ved multikulturalisme er store
Derfor skal denne faktoren *ikke* brukes som argument for en restriktiv
flyktninge- og innvandringspolitikk.
Men jeg mener at punktene (g) og (h) innebærer at de som kommer til Norge
for å bosette seg permanent her, på en rekke områder må tilpasse seg de
spilleregler som gjelder på den norske samfunns-arenaen, f.eks. akseptere at
jenter som vokser opp i Norge skal behandles i samsvar med norske
rettigheter. Videre mener jeg at immigrasjon skal være tilrettelagt slik at
samfunnet ikke blir destabilisert (jfr. pkt. (g) overfor). Men Norge er
svært langt fra å være i nærheten av noe slikt, bare så det er sagt. Mitt
syn er altså at man kan ta i mot langt, langt flere pr. år enn i dag - men
det krever tilrettelegging basert på bevissthet om de punkter jeg har nevnt
ovenfor.
Til slutt vil jeg markere en viss avstand til slike som i hovedsak begrunner
sin EU-motstand og støtte til kravet om å forsvare Norges suverenitet, med
verdien av norsk kultur og "etnisitet". Det burde framgå av det jeg har
skrevet at mitt standpunkt er "funksjonelt" begrunnet, dvs. landenes
sjølstyre er viktig å opprettholde fordi dette gir den beste mulighet for å
skape gode samfunn. Disse samfunnene vil nødvendigvis bli ganske
multikulturelle etter hvert, noe jeg synes er bra - men de kan (og bør)
forbli suverene.
Trond Andresen