Men jeg fikk etterhvert støttespillere innefor de fleste fraksjoner
(unntatt den radikale, tror jeg). Især en ung sosialdemokrat kom bort til
meg og ville ha klarhet i noe. Han hadde briller og så sympatisk ut og
spurte meg stille. "Er du kristen?". Nei, det kunne jeg avkrefte, jeg er
ikke kristen. Da kom oppfølgingsspørsmålet: "Er mennesket et dyr?" Ja, sa
jeg klart og tydelig, men det er et fabelaktig dyr.
Igår fikk jeg dette spørsmålet påny, på T-banen på vei hjem etter at jeg
hadde skrevet om Prinsessa som ingen kunne målbinde. Da jeg gikk ut av
T-banevogna kom det to unge utenlandske, mørkhudete gutter ut sammen med
meg, og de var bråkjekke og knuffet farvel med gjengen sin. Så fikk den
bråkjekke pakistaneren øye på meg, og stusset visst på noe, og spurte meg:
"Er du kristen?" Nei, svarte jeg, jeg er kommunist, sovjetkommunist og det
blir du også når du blir voksen, også brølte jeg sånn som de gjorde og
knyttet nevene. Pakistaneren så på meg forbløffet og lo usikkert, så
klappet han meg hardt på ryggen og løp avgårde med kameraten sin. Livet er
herlig dere!
vennlig hilsen Sigurd Lydersen