>også. Jeg er rastløs, klarer ikke å
>finne roen. Livet har en tendens til
>å kjede meg lett, omtrent som en
>Bugg. Når den friske smaken er
>borte, spytter jeg den ut. Nye mennesker,
>nye blader, nye klær, ny
>musikk. Klart det har noe med
>konsumsamfunnet å gjøre.
Dette burde journalisten ha gått videre med, og ikke bare stoppet ved den
overfladiske problematiseringen. Og ikke glemme det urkomiske ved hele
intervjuets tema (men selvironi har aldri vært ungdommens sterke side).
Andre deler av intervjuet kunne med fordel være kuttet noe ned, skrevet
bedre (i det siterte spytter intervjuofferet smaken ut, hvordan det nå kan
være mulig?).
Men folk må få lov å gjøre feil. Her i det siterte kommer det jo fram en
viss selverkjennelse, selvom den ikke er dyp. Jeg tror, at det vi ofte
glemmer, er at livet alltid er noe prekært (ca. = vanskelig) noe å holde
igang for hver og en av oss, spesielt i dagens samfunn. For å klare livet må
de fleste av oss hver dag gjøre ting, som vi ikke liker og tar avstand fra.
Etterhvert som samfunnet forvitrer og blir sykere, fordi det nekter å
erkjenne sine egne grunnleggende forhold, vil dette bli mer og mer
påtrengende, fordi byrden av sinnssyke oppdrag og pålegg som utformes av
våre mer og mer selvtilfredse og nærsynte overordnede vokser raskt. Eliten
har for lengst mistet jordforbindelsen, men det er jo vår styrke. Hybris
blir til nemesis.
Vi må tross alt være glade for dem som tviler midt i det hele og tenke på at
forandringen må komme fra slike folk, på grunn av den trøttheten og leden
ved det hele som langsomt men sikkert melder seg, først i underbevisstheten.
Mange ting i samfunnet er sterkt på vei over i den ufrivillige karikaturen.
I Tyskland må politifolk nå innse, at de gjennom års kampberedt og
militærisk forsvar for atomtransporter har pådratt seg solide doser med
radioaktivitet! Utakk er verdens lønn. KK bør trene på å få fram latteren
over dette og kvitte seg med den urtriste postmoderne selvhøytideligheten de
har lært i morrabla. Jeg husker en av parolene fra Italias ungdomsopprør
rundt 77: "et kjempemessig latterbrøl vil begrave dere". Underfundigheten og
det burleske må fram, lær av Dario Fo f.eks. Lær av Mark Twain (det
amerikanske borgerskapet hater ham fortsatt etter hundre år) Cornelis
Vreeswijk, Jaques Tati, av P2-programmet "Hallo i uken"s beste innslag.
Wesensteen. Den humoren som har beina solid plantet i livets realiteter er
ikke de intellektuelles styrke, men den må oppdyrkes i KK. Hvordan ville
Albert Engström ha sett på dette damemennesket? Med mild og vennlig,
medlidende humor. "Putäll på Er, grevar och baroner!" som Kolingen sa. Eller
"La meg være ung, ellers blir jeg for tung" (Eldar Vågan). Ansett en gammel
dame med glimt i øyet til å skrive om mote i KK.
Vh. Karsten Johansen