>>"I lørdagens målteig har Rolf Theil Endresen noen ytringer jeg håper
andre
kan kommentere.
>>Er det ikke forskjell på språk? Jeg har tidligerer hørt (på NRK) påstått
at
det er stor reell (skriftlig)analfabetisme i England pga engelsk er
vanskelig å skrive, pga stor forskjell mellom tale og skriftspråk. Er dette
bare tull?
>>Er alle språk like enkle å mestre? Hva med Han-kinesisk, med mange tusen
skrifttegn?"
Jeg henleder hans og andre interessertes oppmerksomhet på min
dobbeltkronikk i KK om dette emnet mandag-tirsdag 25.-26. mai. Kronikken
besvarer ikke spørsmålet stilt ovenfor, men klargjør en ramme som det
muligens kan besvares innenfor. (Hvis noen har andre synspunkter enn de jeg
der fremla på nøkkelspørsmålene, ville jeg sette pris på reaksjoner.)
Direkte til spørsmålet vil jeg antydningsvis si: Det er ingen grunn til å
tro på påstandene om at den funksjonelle analfabetisme som måtte forekomme
i England resp. Kina har noe med "stor forskjell mellom tale og
skriftspråk" å gjøre. Det engelske og det han-kinesiske skriftspråket kan
da virkelig ikke sies å ha store problemer innebygget i seg hva
anvendelighet angår, når faktum er at begge leses og skrives daglig av hver
sin milliard (omtrent) mennesker.
Jeg vil påstå følgende: I samfunn med gjennomgripende skriftspråkadferd
basert på et hjemlig, levende språk er analfabetisme hos en liten, men
varierende, andel av befolkningen generelt sett en følge av sosiale forhold
og ikke noe annet. Når annet påstås, må det betraktes som propaganda for
helt utenforliggende forhold, samt manglende forståelse av hva skriftspråk
er og de problemer som alltid må oppstår i forbindelse med skriftfesting av
ethvert språk. I noen språk (som finsk, tsjekkisk) er det både mulig og en
fordel med lydnærhet, for å si det sånn. I andre, som fransk, engelsk,
dansk, kinesisk - og i langt høyere grad enn man er klar over, norsk,
kanskje også nederlandsk - er det av spesielle språklige og historiske
fordeler IKKE en fordel.
En lydnær rettskrivning i engelsk (og fransk) ville skape enorme og
uoverskuelige problemer, bl.a. på grunn av alle de mange homofoniene -
altså at ord av ulike betydning og herkomst, uttales likt. Av tilsvarende
grunner har det "innviklede" tegnsystemet i kinesisk vist seg å være mer
praktisk og håndterlig enn de forsøk som har vært gjort på alfabetisering
av språket. En lydnær rettskrivning i norsk (og dansk) ville i tillegg bli
ytterst problematisk fordi det (heldigvis?!) ikke finnes noen anerkjent
norm for hvordan norsk skal uttales...
Knut Johansen
kjoh@riksnett.no