>Prøver her å komme med noen konstruktive forslag til alternativ
>systemkritikk befridd for noen grunnleggende selvmotsigelser jeg mener
>'deler av venstresida' er viklet inn i, i sitt forhold til 'nasjonen', og
>som jeg hittil bare har fått ikke-svar på.
>
>De viktigste problemene i dag er fattigdom, miljøødeleggelser og krig.
>Alle er av global art. De moderne vestlige demokratiene av nasjonalstatlig
>karakter klarer ikke å løse problemene, men forverrer dem. Det er
>situasjonen. ...
> .... (Klipp)...
>.......De globale
>økonomiske systemene (og de kulturelle) kan ikke nedfinnes, men hvis de
>skal kunne styres må også politikken være global - gjennom bindende
>overnasjonale institusjoner.
> .... (Klipp)...
Emil vil ha OVERnasjonale institusjoner. Jeg vil ha INTERnasjonale
institusjoner (og avtaler). Begge typer er ment for å beskjeftige seg med
slike oppgaver og problemer som omfatter flere land, eventuelt hele kloden.
Begge typer legger opp til at landene som omfattes forpliktes av
institusjonens vedtak (eller avtalen). Men forskjellen er vesentlig, fordi
overnasjonalitet betyr tvang (f.eks. flertallsvedak i EUs ministerråd *mot*
viljen til et deltakerland, eller vedtak i FNs sikkerhetsråd om bombing av Irak),
mens internasjonalitet betyr frivillig tilslutning fra dem som berøres til
et sett regler for oppførsel på et bestemt område (f.eks. avtaler om post og
telekommunikasjon, INTERPOL, Montreal-avtalen mot KFK-gasser,
Havrettstraktaten om 200 mils sone, etc. etc. etc.). Hvis vi ser på
erfaringene til nå, er overnasjonalitet lite vellykka, mens
internasjonalitet fungerer rimelig bra, men sjølsagt langt fra perfekt.
Forklaringa er enkel nok. Tiltak som binder et land til å endre sin
oppførsel på en eller annen vesentlig måte (uansett om de er riktige og
nødvendige) slik at landets handlefrihet blir mindre, dets levestandard blir
lavere etc. - har liten sjanse for å bli effektivt iverksatt hvis ikke
landet sjøl - gjerne etter lange og vanskelige forhandlinger - går med på å
slutte seg til dette *frivillig*.
Tvang er bare vellykka hvis de som utsettes for tvangen opplever
tvangsanvendelsen som moralsk og politisk LEGITIM. Dette forutsetter igjen
at avstanden mellom de som må vike og de som bestemmer ikke er for stor. Her
definerer jeg "avstand" i politisk forstand. Den er avhengig av slikt som
befolkningsstørrelse, geografi, funksjonaliteten til de demokratiske
prosesser, ytringsfrihet og -mulighet, gjennomsnittlig kunnskaps- og
utdanningsnivå etc.
La oss kalle summen av alle disse faktorer for demokratisk avstand (DA).
Hvis DA er for stor, virker bare tvangstiltaka mot sin hensikt, og vil føre
til sosial uro og/eller rein sabotasje (som jo er nokså typisk for hvordan
byråkrati og befolkning i de sørlige EU-landa håndterer direktiver de ikke
liker. Som Johan Galtung sier: "De er ikke så dumme som de bokstavtro
nord-europeerne, fordi de har 2000 års trening med pave-velde"). Eller
tvangstiltaka fører til oppsving for nazistene, som fisker i det rørte vann
som EUs direktiver og forordninger har beredt. Jeg har skrevet mer om dette
- se transparenter fra et foredrag, på
http://www.itk.ntnu.no/ansatte/Andresen_Trond/dwnld/trans-global.pdf
Ellers vil både jeg og Solveig Mikkelsen gjerne høre hva Emil synes om vår
analyse om at EU-systemet er sterkt medansvarlig for at rasistene og
høyreekstremistene går kraftig fram i EU-landa.
Trond Andresen