De viktigste problemene i dag er fattigdom, miljøødeleggelser og krig.
Alle er av global art. De moderne vestlige demokratiene av nasjonalstatlig
karakter klarer ikke å løse problemene, men forverrer dem. Det er
situasjonen. Tallet på transnasjonale selskaper er visstnok anslått til i
dag å ha passert 40 000, og de 200 største firmaene i verden står for en
fjerdedel av verdens økonomiske aktivitet samtidig som de bare kan tilby
trekvart prosent av arbeidsplassene. Det første som må fastslås er
naturligvis at ordet markedskrefter er feil, det er ikke naturlover i
markedet, økonomien går ikke bare sin gang (det er denne laissez-faire
feilslutningen omtrent på linje med den økomomiske determinismen med
røtter i marxismen (heldigivs revidert av Gramsci)). Markedet er heller
ikke entydig godt eller ondt. Det tilbyr mennesker
livsmuligheter/mulighter for kulturell realisering, men skaper
sosiale/økonomiske forskjeller. Det er det siste vi må få has på.
Naturligvis henger det politiske og det økonomiske sammen. De globale
økonomiske systemene (og de kulturelle) kan ikke nedfinnes, men hvis de
skal kunne styres må også politikken være global - gjennom bindende
overnasjonale institusjoner. At nasjonal suverentitet/sjølråderett må
avgis er ikke bare ønskelig men også en forutsetning for en global
politikk som monner.
Det viktigste trekket i strukturen til et slikt globalt politiske system
må være dets treffsikkerhet. At det er skilt ut i passelige nivåer -
differensiert - slik at problemer og beslutningsmyndigheter er 'tunet' til
hverandre, at de treffer der det klør. At drikkevannet er forurenset kan
du (som oftest) ikke klandre lokale myndigheter for (hvis forurensnigne
kommer fra nabolandet), trikke/tunnel-skandaler derimot...Akkurat som det
ikke hjelper å kjefte på statsministeren for kranglen med kona.
Uoversiktelighet passer makthavere utmerket. I steden må makten må
lokaliseres i hvert enkelt tilfelle - globalt, nasjonalt, regionalt,
lokalt...(kontinuum som må defineres). I et slikt fremtidig politisk
system vil det meste av politikken dreie seg om hvilket nivå beslutnignene
skal tas på (EU har jo (hvertfall på papiret) dette
'laveste-beslutningsnivå-prinsippet' og så vidt jeg vet er ikke dette
nedfelt noe sted i den norske konstitusjonen).
Idealet man må jobbe for er altså etter min mening den universelle
velferds/sosial-stat (med det den differensierte politiske
maktfordelingen) som uavhengig av nasjonale interesser ("norsk
konkurransedyktighet") kan sette en "sluttstrek for enevoldsstyret til
finansmarkedene" (Bourdieu i en krass kritikk av Tietmeyer, sjefen for den
Tyske Bundesbank). Å tro at nasjonal politikk kan løse de tre
hovedproblemområdene verdens stater står ovenfor, er grenseløs
strutsepolitikk og reaksjonært (man ser mot fortida og ikke fremtida).
(Ja, jeg stemte Ja til EU, under tvil, av de politiske grunnene
ovenfor...for noen vitner tvil og usikkerhet om at tankene er virksomme.
Enkle svar på komplekse problem er forøvrig i følge U. Eco symptom på
urfascismen. Om EU er et resultat av øk. eller politiske intensjoner kan
diskuteres, men man dreper uansett ikke så lett han som leverer strømmen
din. Det triste i EU-saken var jo at begge parter var nasjonalister.)
Et konkret og åpenbart grep som en slik global politikk kunne utført på
det økonomiske systemet er mulighetene Grønn skattekommisjon bare såvidt
har pirket borti, vridnigen fra skatt på inntekt til beskatning av
ressurser. Det er jo sinnsykt slik skattesystemet er i dag. Vi beskatter
inntekt og (nesten) ikke ressurser. Det må være helt omvendt, for vi har
mye folk men lite arbeidsplasser og lite ressurser. Dermed får vi mindre
av det vi vil ha mye av (arbeidsplasser) og mer av det vi ikke vil ha mer
av (forurensning). Skattepolitikken er en så håpløs anakronisme at det er
nesten helt utrolig. I industrialismens tid (flust av ressurser) var det
økonomisk 'rasjonelt' å sløse både ressursene og arbeiderne. Eller sløsing
av ressurser og effektivisering av mennesker (tyning av arbeiderne). I dag
er det en helt motsatt situasjon. Jeg tror vi står overfor en
'ressurs-revolusjon' (pga den skrantende økologien), som med hjelp av
teknologien vil føre til kjempe ressurs-effektivisering i steden for
arbeider-effektivisering. Det vi må gjøre er å prise ressursene for det
de er verdt (i dag er de omtrent gratis), ansette folk for å effektivisere
de knappe ressursene. Altså sparke de uproduktive kilowattene, alt det
unødvendige avfallet, osv...i steden for menneskene. Det er fantastisk
store muligheter i ressurs-effektivisering (En bil er omtrent 1 prosent
effektiv, dvs, av 100 liter besin brukes 1 liter til å flytte sjåføren.
Det er anslått at USA's materiell/energi-effektivitet ligger på 1-2
prosent, amerikansk industri bruker altså 100 ganger mer materiell og
energi en teoretisk mulig. Det er konstruert biler i dag som kan kjøre USA
på tvers på en tank bensin. Vi får håpe ultralydvaskemaskinen snart
kommer!) En slik politikk skulle altså kunne løse mye av både
arbeidsledigheten og miljøoproblemene. Og det er noe, tross alt er
mennesket den eneste arten uten full sysselsetting!
Det finnes ingen global arbeidsmiljølov, grenser for forurensning, eller
relativ minstelønn. Er det derfor ikke på tide med en
menneskepliktserklæring! Rettigheter og plikter er uløselig knyttet i
filosofien (stor sett) så hvorfor er det ikke det i politikken.
Rettigheter gir frihet, plikter trygghet. Rettigheter fremmer
individualisme og konkurranse, plikter solidaritet, ansvar, felleskap.
Man må skape felleskap på mange ulike plan, øk., politisk og
eksistensielt, plan som krysser hverandre og derfor fungerer
stabiliserende. Man må skille kulturell identitet fra politisk handling.
Innse at sosial likhet er noe annet kulturell likhet - altså skille
'similar' fra 'equal' (som sosialdemokratiet ikke har skjønt). Kort sagt
føre en politikk bygd på forskjeller heller en likheter.
Emil Røyrvik