Men jeg synes litt av denne moderasjonen forsvinner i resten av Kvists
innlegg. For hva er egentlig målet med Sinn Fein og IRA dersom ikke
irsk selvbestemmelse har noen verdi i seg selv.
Folket i Irland er splittet ikke bare etter religion, men også etter
kultur. Og selvsagt er det kapitalistene som tjener på det. Men
situasjonen er nå slik den en gang er. Jeg synes Kvist her reduserer
alt til klassemotsetninger.
Når det gjelder hvilke personer som faktisk bor i Nord-Irland, så tror
jeg Kvist tar feil. Jeg blir ikke automatisk vietnameser av å bo i
Vietnam. De som i dag utgjør den protestantiske minoriteten i Irland
er engelske innvandrere og anglifiserte, assimilerte, irer.
Jeg vil også stå fast på påstanden om at den britiske, protestantiske,
kall-det-hva-du-vil-iske arbeiderklassen representerer et øvre sjikt i
Nord-Irland. Det betyr ikke at de objektive interessene er ulike, men
det betyr at det umiddelbart kan synes uheldig for de priviligerte å
alliere seg med den lavere delen av arbeiderklassen, så lenge de er så
klart skilt. Selvsagt kan internasjonalisten Kvist argumentere med at
oppgaven da er å forene dem, men det synes like usannsynlig som en
revolusjon i Norge i morgen, gått ut fra toppsjiktet i LO.
For det er ikke slik Kvist og IS synes å hevde, at arbeiderklassen
automatisk blir revolusjonære gjennom å bli opplyst. Det er
dialektikken mellom teori og praksis som skaper denne bevisstheten. Og
så lenge denne praksisen ikke kan oppnås, blir det temmelig nytteløst.
Kvists syn ender opp i direkte mekanikk mellom ens klasse og ens
klassebevissthet.
Visst ønsker jeg også at den irske og britiske arbeiderklassen var
assimilert. Men det er den ikke, og det er heller ikke aktuell
politikk. Og det er det vi må ta utgangspunkt i.
--- Mathias