* En retning som hevder at kamp for nasjonal selvstendighet er
reaksjonær, gjerne representert av trotskister.
* En retning som hevder at kamp for nasjonal selvstendighet er en
nødvendighet for en sosialistisk revolusjon, gjerne representert av
maoistiske retninger.
Nå er for det første disse betegnelsene feilvisende. Trotski gikk i
skrifter fra 30-tallet adskillig lenger enn f.eks. Stalin i å hevde
nasjonenes rett til selvbestemmelse. I en samtale med den amerikanske
4. Internasjonale-aktivisten CLR James hevder han for eksempel at
kommunister ikke skal ta stilling til hvorvidt en nasjonal bevegelse
(i dette tilfellet afro-amerikanere) er reaksjonær eller ikke, men
støtte dem dersom de ber om det. Stalin på sin side gikk klart mot den
nasjonale bevegelsen i f.eks. Ukraina, noe Trotski rettmessig
kritiserte ham for. Heller ikke Mao hadde sitt på det rene i forhold
til f.eks. Tibet. Skal man sette et anti-nasjonalt ytterpunkt, bør vel
heller Rosa Luxemburg, som mente at selvstendighet for Polen i et
hvert tilfelle ville være reaksjonært, stå som representant for det
synet.
Det var nettopp Luxemburg Lenin i stor grad polemiserte mot i
artiklene sine om det nasjonale spørsmålet. For Lenin hadde riktignok
heller ikke nasjonal selvstendighet noen verdi i seg selv, men den
kunne gjerne fungere progressivt. Han anfører, som Kjetil Kvist
nevner, den svenske arbeiderklassen sin avvisning av det svenske
borgerskapets krigshissing i forhold til den norske selvstendigheten,
som nettopp den norske arbeiderklassen engasjerte seg i, som et godt
eksempel på proletarisk internasjonalisme i praksis. Et lands
arbeiderklasse, og da selvsagt dets bevisste revolusjonære, bør støtte
opp om en nasjonal bevegelse dersom denne blir støttet av denne
nasjonale arbeiderklassen. Dette fungerer progressivt fordi det
hindrer nasjonal splittelse i arbeiderklassen
Det interessante for oss, er imidlertid hva denne proletariske
internasjonalismen betyr for oss i dag. Kvist og IS har jeg dessverre
ikke opplevd at har holdt denne tradisjonen i hevd. I forhold til for
eksempel spørsmålet om Nord-Irland, har IS et urealistisk syn.
Argumentasjonen deres er at den irske arbeiderklassen burde alliere
seg med den britiske for å kjempe samlet mot borgerskapet. Og jeg kan
være enig i at det ville vært bra, men det er en drømmepolitikk i dag.
Den britiske okkupasjonsmakten driver aktiv politikk for å splitte
arbeiderklassen i Nord-Irland. Irer og briter får forskjellig
behandling. I forhold til irene tjener britene i Nord-Irland, også
arbeiderne blant dem, på at irene holdes nede. Dersom briter i
Nord-Irland skulle kjempe for løsrivelse, ville dette i praksis bety
kamp mot sine egne rettigheter. Slik det er i dag, er den britiske
arbeiderklassen i Nord-Irland oppkjøpt. Det er derfor de republikanske
kreftene som representerer progressiviteten. Det er bare ved en
gjenforening av Irland at enhet i arbeiderklassen i nord kan oppnås.
Derfor burde revolusjonære støtte opp om republikanerne, slik de
fleste, men dessverre ikke IS, gjør.
Irland er allerede i en situasjon som gjør tradisjonelle slagord om
internasjonal arbeidersolidaritet på tvers av alle nasjonale grenser
til et hinder for frigjøring. Betyr det da at revolusjonære bare bør
støtte opp om allerede sterke nasjonale bevegelser, og bekjempe alle
andre? Slett ikke. Vi må se på bevegelsenes innhold. Grupper som
Vlaams Blok og Lega Nord er i den sammenhengen utelukket. Ikke fordi
de ikke representerer nasjonal kamp, men fordi de gjør det på
borgerskapets premisser. Skal en nasjonal bevegelse være progressiv må
den representere folket og være rettet mot en overmakt, ikke en annen
arbeiderklasse.
Det er likevel viktig å ha et nøkternt forhold til begrepet nasjon. I
enkelte tilfeller kan det fungere progressivt, i andre tilfeller ikke.
Når borgerskapet i Lombardia forsøker å splitte grupper av
arbeiderklassen som så og si er assimilert inn i hverandre, er det
reaksjonært. Når derimot folk selv føler seg undertrykt som nasjon /
etnisk folkegruppe, er det revolusjonæres plikt å støtte dem. Det er
ihvertfall det jeg mener.
Til slutt bare en liten kommentar til Kvists forrige innlegg: Det ble
arrangert arbeidertog på 17. mai frem til 1937 eller der omkring, som
en motvekt til borgertogene.
--- Mathias