Bare 700 stykker møtte fram når Sosialdemokratene skulle innvie sin nye
fane med innskriften "Frihed, Lighed, Brorskap" i 1886. I de første
årene ble arbeidertoget arrangert med støtte fra Venstre og året etter
var det langt flere frammøtte. Stemmeretten var første krav for
demonstranene, som i 1887 samlet en håndfull mennesker: Det "ikke meget
talrige, men såmeget mere bestemt og alvorlige tog satte sig i
bevegelse" het det i Social-Demokraten, når toget gikk fra Tullinløkka.
Togruten var lagt om Henrik Wergeland-statuen, som ble avduket i 1881 av
Bjørnson, og Kroghstøtten, det eldste monumentet i Oslo. Før toget endte
sin runde på Ankertorget hadde de passert Stortinget hvor det ble ropt
et flerfoldig leve for 27 stortingsrepresentanter som hadde stemt for
stemmerettskravet. I 1888 var det Bjørnstjerne Bjørnson som talte for de
10 000 frammøtte på Tullinløkka. Deltagerne stemte i "Arbeidersangen" og
"Ja, vi elsker" - med røde sløyfer på brystet. Slik fortsatte det i noen
år: I 1889 var det kun 2000 deltagere, i 1890 kommer dagen helt i
skyggen av Marcus Thranes død. I 1891 deltar Kvinnestemmeretsforeningen,
som den kalles, for første gang i toget. Arbeidertoget 17. mai vokser
stadig - i takt med at fagforeningene vokser.
På 1890-tallet kommer også 1. mai som en viktig demonstrasjonsdag. Det
blir opprettet en "1. og 17. mai komite" som har ansvaret for
arrangementene. Egne demonstrasjonstegn blir solgt til deltagerne for å
skaffe penger til arrangementet og det blir tydligere og tydligere at
dagen vokser i betydning. Det kan synes som om sosialistene ivaretar en
viss arbeidsdeling i mai måned: 1. mai lyder kravet om 8 timers
arbeidsdag - 17. mai skriver man stemmerett for kvinner og menn på
fanene. Men dette var ingen byråkratisk ordning: Arbeiderklassens
konkrete krav ble fremmet i demonstrasjonene 17. mai også. I 1892 sang
de 8000 frammøtte "Ja, vi elsker dette landet/ men som ikke har fått no'
av det" - 2500 gikk i demonstrasjonstoget.
Begynnelsen av 1890-tallet markerer også begynnelsen på slutten av
Unionstida med Sverige. Arbeidertoget blir splittet i det Venstre setter
unionsspørsmålet opp på førsteplassen i programmet - for sosialistene
var det stemmerettskravet som var viktigst. Selv om den "storborgerlige"
17. mai komite for Kristianaia, som det uttrykkes i Social-Demokraten,
oppfordrer til å la partipolitikk ligge 17. mai går det ikke mindre enn
fire tog det året. Ett av dem er barnetoget. Årene etter ser
deltagertallet til å stabilisere seg på 2000.
Som sagt: 1890-tallet er en viktig periode i norsk historie. Det var i
dette tiåaret unionsstriden blir alvorlig -- og hvor unionsmotstanderne
vinner voldsom popularitet. Sosialistene er i mindretall, men fører en
utrettelig agitasjon 17. mai uten å falle tilbake på nasjonale floskler.
I andre halvdel av 1890-tallet blir agitasjonen mer og mer
anti-nasjonalistisk, slik vi f. eks. ser det i 1896. "Sosialdemokratene
viger forfærdet tilbage fra den vej venstre anviser, og naar vi
opfordrer mænd og kvinder til at slutte sig til vor demonstrasjon paa
lørdag, saa er det i frihedens og fredens navn. Vejen til frihed og fred
er kun én: Socialdemokratiets vækst i alle lande, arbejdernes
sammenslutning paa solidaritetens grund." Hva var det sosialistene vek
tilbake fra? Jo, 1890-tallets unionsmotstand brakte selvfølgelig med seg
opprustningsvanviddet. Norske selvstendighetsaktivister var de første
til å kreve norsk rustning mot Sverige; et krav sosialistene satte liten
pris på. I 1896 satte sosialistene "fred mellom folkene" på parolene og
holdt møter i Stockholm og Göteborg. 10 000 deltok i demonstrasjonen i
Stockholm og de sendte følgende beskjed til de norske kameratene:
"Arbetarna känna inga unionstvister. De vilja i alla länder fred,
brorskap og rättvisa". Fra Göteborg komd et følgende hilsen: "Midt under
vapenrasslet höier det moderna proletariatet fredens og folkrättens
fana. Lefve socialismen! Lefve freden!"
I 1897 og 1898 vokser arbeidertogene igjen. 45 fagforeninger deltar i
1897 og hele 50 i 1898. Fagforeningene var ryggraden i alle
demonstrasjonstogene. De stilte med faner og deltagere; noen ganger
samlet de inn penger til streikende arbeidere, sjelden vi ser slikt på
17. mai idag! Den store svenske sosialdemokraten Hjalmar Branting talte
for sosialismen 17. mai 1898, foran 4000 deltagere. Mange mener at det
var nettopp Hjalmar Branting som hindret krig mellom Norge og Sverige i
1905 fordi han truet med generalstreik. I årene etter vokser toget
stadig, 4000 i 1899 og hele 6000 i 1900. Men da ble stemmeretten for
menn innfridd. Sosialistene går til valg - og lider et frosmedelig
nederlag. Året etter arrangeres det siste arbeidertoget 17. mai.
"17. mai oprinder ogsaa iaar under forhold, der tilsier os ved vor egen
selvstændige demonstrasjon at formulere 'arbeidernes praktiske
politik'", heter det i oppropet fra Arbeiderpartiets 1. og 17.
mai-komite. Dagen ble markert i Marcus Thranes minne og kravene gikk mye
lenger enn de noengang tidligere hadde gjort. Nå krevde sosialistene at
folket selv skulle kunne forkaste lover Stortinget hadde vedtatt!
"Klassebevidste arbeidere som har protesteret mod - men ikke destomindre
været vidne til - vedtagelsen af love, der i særlig grad er rettet imod
den besiddelsesløse del av folket - og mærker sig i denne retning
"jagt"-loven, "løsgjænger"-loven og "indvandrings"-loven -, retter en
indtrængende opfordring til alle klassefæller om nu at forene sig i
kravet om hurtig gjennemførelse af "folkets forslags- og forkastelsesret
i alle lovsager". I motsetning til dagens sosialister tenkte datidens
sosialister offensivt i forhold til Grunnloven av 1814. Det var ikke en
forsvarskamp for et stykke papir, men det handlet om å virkeliggjøre
demokratiske rettigheter som Grunnloven av 1814 ga mulighet til. Man
krevde reformer som helt sikkert ville stride med Eidsvoldsfedrenes ord
og tanker, men som ville gavne arbeiderklassen og gi dem rettigheter.
"Når socialdemokraterne idag ikke nøies med at feire 17. mai som en
mindedag" sa John. Johnsen i talen for sosialismen i 1901, "så er det
ikke af den grund, at vi ikke beundrer det arbeide, der blev gjort i
folkefrihedens interesse. Men grunden er, at det store arbeidende folk
har liden glæde høstet af denne frihed, så lenge vi er trælbundne i
fattigdom og elendighed." Han fortsatte med å slå fast at "det er
galskab af arbeiderne, at råbe leve fædrelandet med en sulten mave"! 52
fagforeninger deltok i toget og det var drøyt 4000 deltagere. Fra to
talerstoler ble det lest opp en resolusjon som slo fast kravene om
alminnelig direkte stemmerett for kvinner og menn, samt
fagforeningsrettigheter. Demonstrasjonen vedtok resolusjonen enstemmig
og den ble oversendt Stortinget, slik skikken var i alle
demonstrasjonstogene.
Ved siden av at dette er spennende historie, så har jeg ment å få fram
to ting:
(1) 17. mai har en tradisjon som kampdag i Norge. Jeg har sett på
perioden 1886 - 1901 spesiellt, men arbeiderklassen markerte seg også
før og etter dette. I 1881 var de første røde flaggene å se 17. mai. I
årene etter 1901 hadde man egne kvinnearrangementer og etter
revolusjonen i Russland i 1917 ble dagen feiret på revolusjonært
grunnlag. Kampdagens tradisjoner har vært anti-nasjonalistisk, eller
pro-solidarisk, for klassens samhold og mot borgerskapets
undertrykkelse. Denne delen er sørgelig nok gått i glemmeboka blant vår
tids unge nasjonalistiske venstresideaktivister.
Dette har betydning fordi sosialistene i forrige århundre ikke så
unionsoppløsningen som det sentrale spørsmålet - eller, om du vil:
Hovedmotsigelsen gikk ikke mellom dem som ønsket unionsoppløsning og dem
som ønsket fortsatt union med Sverige. Sosialistene betraktet, ganske
riktig, samfunnet som bestående av to klasser, hvor man kjempet for den
ene av dem, nemlig arbeiderklassen. Dette betydde at man hadde et tett
samarbeid med svenske sosialister - noe som blir berømmet av Lenin i
hans bok om nasjonenes rett til selvbestemmelse. Jeg tror vi har mye å
hente i hvordan datidens sosialister betraktet nasjonen Norge og
selvstendighetsstrevet. Kanskje noe å lære i forhold til EU-kampen også?
Men det betyr så mye mer også:
(2) Venstresida har ikke vært passive forsvarere av Grunnloven av 1814.
På sitt beste har man forlangt endringer, reformer, av grunnloven. Jeg
tror at vi bare kan engasjere oss i Grunnloven av 1814 i den grad den
danner en basis for krav og reformer. F. eks. mot lovens
kristendomstvang. Jeg savner en offensiv venstreside på dette. Kanskje
vil 17. mai bli en kampdag på nytt. Men da må venstresida legge tilside
leflinga med nasjonale verdier i Grunnloven og betrakte den som hva det
er: Et dokument fra en herskende klasse og som kun kan forandre seg
gjennom klassekamp.
Kjetil Kvist