>....sosialistene i forrige århundre ikke så
>unionsoppløsningen som det sentrale spørsmålet
Men hva *sa* de svenske (var de for Norges rett til egen statsdannelse?),
og hva *sa* de norske om dette, Kvist? De må jo ha hatt en agitasjon
rundt dette?
Ved å fare med harelabb over akkurat dette, gjør man det lett for seg sjøl
hvis man har et overordna program, slik IS/trotskistene har, med å agitere
på et tilsynelatende supersolidarisk grunnlag om "klasse mot klasse" og
"anti-nasjonalisme".
Men dette er ikke hederlig, fordi man mot bedre vitende (disse folkene er
rimelig godt beleste) feier under teppet den omfattende argumentasjon
innafor den revolusjonære sosialismen/kommunismen som konkluderer med at det
er viktig å forsvare ( i det minste de mindre og/eller undertrykte) landenes
suverenitet i en imperialistisk verden.
De feier også under teppet den stolte internasjonalistiske tradisjon med at
arbeidere og undertrykte verden over støtter kampen for nasjonal frigjøring
mot imperialismen. Men Kvist burde kanskje i stedet gi Castro et tips om at
Cuba bør gjøre som Puerto Rico, bli en de facto del av USA, og så kan
Cubanske arbeidere kjempe for revolusjon i det utvida USA sammen med den
amerikanske arbeiderklassen?
Lenin tilbød Finnland sjølstendighet fra Russland etter
bolsjevik-revolusjonen. Var det feil av Lenin? Ville det vært mer
internasjonalistisk om finske arbeidere og russiske arbeidere hadde
insistert på en felles sosialistisk statsdannelse, dvs. at Finnland hadde
(for)blitt en del av Sovjetunionen?
Hvorfor var det feil av fagforeninger og bedriftsklubber under EU-kampen å
bruke argumentet om at det er lettere for arbeiderklassen å kjempe for
progessive saker innafor den eksisterende norske statsdannelsen enn innafor
EU-systemet, og at landets suverenitet derfor også er viktig å bevare for
arbeidsfolk?
(Og radikale arbeidsfolk skjønner utmerka godt- i motsetning til IS - at det
går an å gi solidarisk støtte til f.eks. havnearbeiderne i Liverpool uten at
du først har inngått i en union med Storbritannia.)
På hvilken måte var f.eks. Anne Enger Lahnsteins EU-agitasjon fiendtlig til
andre folkeslag/kulturer, eller mot arbeiderklassen her hjemme eller i andre
land? Konkrete eksempler imøtesees med forventning.
Hvorfor var det feil av kvinner i offentlig sektor å stemme nei på det
grunnlaget at det er lettere å bekjempe nedskjæringer innafor helse, skole,
eldreomsorg innafor den eksisterende norske politiske arenaen, enn stilt
overfor EU-systemet?
Uansett hvor hyperaktive IS-folkene er, uansett hvor høylytt
"heroisk-internasjonalistiske" de framstiller seg: Dette blir bare -- og
har vist seg å være det i praksis i mange år nå -- sekterisk
skrik og skrål uten gjennomslagskraft, hvis de ikke slutter å feie under teppet
spørsmålet om lokalt sjølstyre, nasjonal frigjøring, statlig suverenitet.
Trond Andresen