Teser om Lydersen

Mathias Bismo (bismo@online.no)
Fri, 15 May 1998 16:16:21 GMT

Uten å ha gått i mer polemikk med Sigurd Lydersen i det siste (i
hovedsak fra mangel av Internett-oppkobling, men...), har jeg fulgt
med på hans stadige innlegg som ingen vil besvare (det viser vel
fremfor alt at KK-forum ikke kan fortie enkelte).

Jeg har uansett kommet til enkelte punkter - teser om Lydersen eller
hva man skal si...

1. Lydersen snakker om den marxistisk-leninistiske (heretter kalt m-l)
tradisjonen som han mener var et kjennetegn på Sovjetsamveldet. På
denne måten forvrenger han begrepet m-l. Som m-l'er er det slett ikke
et m-l-samfunn jeg ønsker, men et kommunistisk samfunn. M-l er et
redskap i kampen for dette, men det kan ta mange former. Det har ikke
Lydersen sett.

2. Lydersen mener det viktigste man kan gjøre, er å gjenopprette
forbindelsene mot øst, mot den tidligere Sovjet-blokken. Jeg kan være
enig i at det er viktig, men kun som et ledd i den proletariske
internasjonalismen. Det som er interessant for oss i vest, er ikke
oppbyggingen av en stat (sosialistisk eller ikke) på bakgrunn av
erfaringer fra et land med en helt annen kultur- og tidsbakgrunn enn
oss, dvs midlene som brukes til å bygge denne staten. Det som er
interessant er hvordan vi kan gjøre det i henhold til vår egen
virkelighet. Vi må se på hvordan opprør i dagens verden fører
fremover. Vi må se mot for eksempel Tsjetsjenia, mot Palestina, Sør
Afrika, Danmark etc. Vi må se på hvem som driver kamp i Norge -
busstreik, lønnskamp hos heismontører, kamp mot gasskraft etc.
Lydersen begår ved sin skjematisering av m-l den samme feilen som IS,
nemlig å stille opp et konkret tilfelle som et ideal.

3. Lydersen kritiserer AKP og RV for å redusere alt til
klassemotsetninger. Det er helt riktig at det finnes andre motsigelser
så som nasjonale, kjønnsmessige, regionale, mellom by og land etc.
Disse ble ikke vel ivaretatt under Sovjetsystemet. Nettopp derfor har
den norske m-l-bevegelsen tatt ansvaret for å gi disse kampene en egen
verdi i den revolusjonære bevegelsen. M-lere har deltatt aktivt i
organisasjoner som Kvinnefronten og Mållaget. Vi har brukt nasjonal
argumentasjon under EU-kampen. Og på tross av dette, er vi klar over
at det er en hovedmotsigelse mellom klassene som ligger til grunn, og
som de andre motsigelsene ikke kan løses fullstendig før hvilken er
løst. Det er vanskelig å forstå hva Lydersen egentlig mener her. Mener
han at det ikke finnes noen generell hovedmotsigelse, eller mener han
at AKP og RV har falt i samme felle som trotskistene lett har gjort?

4. Lydersen hevder at en stat som er m-l i navnet automatisk
oppfostrer kommunister. Spørsmålet blir da hvordan en person som
Jeltsin, eller Lebed, kan ha vokst opp i dette samfunnet. Er
Sjirinovski også egentlig m-l? En naturlig konsekvens av dette, burde
være at det i kapitalistiske land egentlig bare vokser opp liberalere
og samfunnsbevarende grupperinger. Ved en slik påstand, størkner
Lydersen til samfunnet, hvorpå det blir umulig å gjøre en forandring.

5. Lydersen henviser til Thomas Kuhn. Ut fra det lille jeg vet om ham,
går hans erkjennelsesteori ut på at det ut fra et gitt paradigme blir
forsket rundt hullene i dette. Skal imidlertid denne teorien ha noe
for seg, så må man akseptere at hullene kan være temmelig store. For
eksempel snudde forskning på disse hullene i det geosentriske
verdensbildet til et helt omvendt verdensbilde. Likeledes må man kunne
hevde at hullene i Sovjetunionen var så store, at man må nærme seg
negasjonen for å finne en virkelig m-l. Det må ikke nødvendigvis være
slik, det baserer seg på en Sovjet-analyse, men muligheten kan ikke
utelukkes slik Lydersen gjør. Da beveger man seg henimot idealisme.
Det er godt mulig Lydersen har rett og jeg feil når et gjelder Kuhn,
men da må jeg ærlig innrømme at Kuhn på meg virker som en filosofisk
idealist.

Så jeg vil utfordre Lydersen til å svare kort: Hva er det egentlig du
vil med dette prosjektet ditt?

---
Mathias

PS: Vil forøvrig si meg fullstendig enig i Magnes kommentar i forhold til begrepet "venstreradikal". NKP (eller AKP for den saks skyld, Trond Andresen), har ikke monopol på ordet kommunisme.