Ser man litt nøyere på norsk samtidshistorie så kan man oppdage at AKP/RV
hele tiden har vært en svært viktig faktor i forhold til å holde denne
tradisjonen unna norsk offentlighet og skoleverk. Liksom en Hans Wilhelm
Steinfeldt har AKP/RV brøytet seg fram og stilt ekte venstreinnstilte i
skyggen, og med sin reduksjonistiske maoisme nærmest tatt monopol på den
norsk radikalismen. Som et resultat opptrer i morgen kveld Jon Michelet på
Hallvard Flatlands talkshow på TV2, hvor temaet er hvordan det ville gå
dersom en reklameguru tok hans plass i det røde Klassekampen. Slik er
AKP/RV med på å gjøre samfunnkritisk tenkning til et underholdningsfenomen
som "vanlige" mennesker kan more seg med på fredagskveldene. Unnskyld meg,
men Jon Michelet fortjener en real omgang bank.
Dersom forholdene roer seg litt i Norge, og det blir mulig å studere den
marxist-leninistiske tradisjonen og utvikle kontakten østover, så vil det
også bli mulig å forholde seg mye mer effektivt til enkeltsaker som
Gholamgreia. Saken er at en marxist-leninistisk forsamling i dagens Norge
med de mulighgeter media og masekommunikasjon gir vil vise seg de
reduksjonistiske borgelige politikerne overlegne og følgelig vil være de
naturlige til å sitte ved roret. Denne tanken blir, virker det som, for
utrolig for dagens marginale NKP, og derfor opereres det med en
forestilling om oss og dem, hvor de, når vi begynner å røre på oss, vil
stille oss opp mot veggen og skyte oss, som om de var hevet over
demokratiske spilleregler. Dette er en annen type metafysikk, som i likhet
med AKP/RV`s forenklinger mangler rot i virkeligheten og tjener som et
middel til å holde den åpne og forpliktende virkeligheten på avstand.
Når det gjelder utviklingen i Russland så er det en absurd misforståelse at
jeg ser positivt på den sosiale tragedie som utspiller seg der idag, med
dramatisk fall i levealder og negativ befolknigsutvikling. Ingen, heller
ikke Gorbatsjov, hyller utviklingen i dagens Russland, bortsett fra en
marginal gruppe storsnyltende oppkomlinger selvsagt som velter seg i luksus
på samfunnets bekostning. Men du må huske på, Kjell Moen, at Sovjetunionen
aldri var en fast størrelse, slik dagens Norge forsøker å framstå som, med
stø kurs mot normaliteten. Sovjetunionen sydet av politisk aktivitet, en
aktivitet jeg fikk oppleve et snev av på Gorbatsjovs
globaliseringskonferanse på Borg hvor han holdt lange, flammende og
ekstremt engasjerte innlegg, uhyre velformulerte, som han etterpå inngående
drøftet med sine medbrakte sovjetprofessorer i filosofi. Tenke seg en
Thorbjørn Jagland på opplysningsreise rundt om på kloden med Arne Næss og
Hans skjervheim med som rådgivere og likemenn, så får man en norsk
utenkelig minimodell av det samme. Hele Sovjetunionen var preget av hete og
uendelige diskusjoner rundt de store ideologiske spørsmål, hvor siktemålet
var en global sivilisert og rettferdig verden. I russernes
virkelighetsforståelse så er det ikke denne fremtiden som falt med
Sovjetunionen, men det klassiske stalinistiske Sovjetunionen som redskap
til å realisere den. Den politiske virksomheten har nådd et nytt nivå som
gir kommunistiske miljø utenfor den erklært sosialistiske verden helt nye
muligheter. Utfordringen her i Norge er å realisere disse mulighetene, og
da bør man ikke spytte på Gorbatsjovstiftelsens utstrakte hånd. Hvilke
interesser er det da man arbeider for?
vennlig hilsen Sigurd Lydersen