Mine mange innlegg i Friheten og på KK-forum har altså hatt den funksjon å
skulle fronte gammelt kald-krigs grums, innenfor og utenfor NKP som i Norge
blir stridens eple. Jeg har redegjort løpende her på KK-forum for NKU/NKP`s
reaksjon på min virksomhet, fordi jeg mener dette ikke er en intern sak
blant "oss kommunister" hva nå det er, men en sak av almenn interesse for
alle opplyste mennesker i dette landet som har et åpent forhold til
virkeligheten og ikke har fordommer mot noen, det være seg kommunister
eller muslimer. Også dette synspunktet, at reaksjonen på min virksomhet
ikke er en intern NKP-sak, vekker sterke reakjoner i et parti som under
Sovjetunionens eksistens var mer opptatt av å forholde seg lojal til de
høye herrer i Moskva enn å bli attraktiv for sitt eget norske
velgerpotensiale. Kloke folk som Georg Johannesen og Finn Gustavsen
reagerte på dette og kommenterer negativt NKP`s fiendtlige forhold til det
norske samfunn, hvor den norske offentligheten blir forkastet over en lav
sko som borgerlig og hvor man i 1. maitog ikke tør stå åpent fram som det
man er; utviklingsoptimistiske kommunister, som om den norske befolkningen
var for tilbakestående til å forholde seg til det. Under dette nevrotiske
vanstyre krympet den kalde krigens NKP inn til en sur gammel klikk som
ingen etterhvert vil ha noe med å gjøre. Fullt ut forståelig.
Poenget med den sjokkerende utviklingen i Sovjetunionen i siste del av
80-tallet som ledet frem til oppløsningen av det provoserende Sovjetunionen
var ikke bare myntet på indre sovjetiske problemer. Sosialismen er
internasjonal og en proritert oppgave for det sovjetiske hemmelige politiet
ble å stimulere til oppløsning av de gamle sosialistiske hierarkiene rundt
om i hele verden. Det er disse byråkratiske hierarkiene som hemmer
sosialismen og gjør den forstokket og umenneskelig. Når en byråkrat får
valget mellom å skulle oppføre seg anstendig og dermed kankje utfordre sin
overordnede, så velger han å følge systemet. Slik framelsker strenge
hierarkiske strukturer ansvarsfraskrivelse og tankedød.
Dessverre gjorde ikke KGB god nok jobb, det ble igjen noen få regimer som
opprettholdt et hierarkisk og lukket byråkratisk system; Nord-Korea og
Cuba. Og med disse statsbærende kommunistpartiene så består noe av den
gamle internasjonale hierarkiske strukturen i sosialismen. Når jeg så i god
postsovjetisk glasnost-ånd går inn i det skadeskutte NKP og begynner å fore
med snadder fra sovjetfilosfien og vekke til interessant debatt rundt
verdensutviklingen, så kan dermed de gamle Moskvarobotene klamre seg til
andre fyrtårn og på det grunnlag unngå å måtte forholde seg til den åpne og
fantastiske virkeligheten som setter krav til dem som mennesker. På denne
måten blir Fidel Castro min verste motstander i NKP, Fidel Castro har
nemlig forkastet utviklingen i Sovjetunionen som et brudd med den rette
lære og dette passer gammelkommunistene i NKP som hånd i hanske. Med Fidel
Castro i ryggen kan de fortsette å hate det norske samfunn og vende ryggen
til alt som skjer og bare bry seg om sine egne. I sannhet et heslig skue.
På denne bakgrunn er jeg i kveld 05.05. bedt møte for sentralsturet i NKU
som vil ta opp min ødeleggende aktivitet og forhold til partiet. Dette
kommer etter at Tromsø Kommunistiske Ungdomslag har henstilt til
forbundsstyret om å få meg fjernet som leder for Oslo/ Akershus NKU p.g.a.
en prosovjetisk artikkel i Friheten og fung. leder i NKU, Hans Berger fra
Fredrikstad har oppfordret meg til å vurdere mitt medlemskap i
organisasjonen etter at jeg gikk ut på KK-forum og oppfordret folk til å
møte på NKP`s minnemarkering 1. mai på Nordre Gravlund.
Spenningen mellom meg og NKP er den samme som hersket i Sovjetunionen under
og etter Stalin. Stalin stod for en reduksjonistisk materialisme med
svart-hvitt tenkning i forhold til andre filosofiske tendenser, under
Stalin ble problematisering og fri filosofering over dette materialistiske
grunnlaget oppfattet som mensjeviserende idealisme og knefall for
borgerskapet og folk ble henrette og deportert hvis de var for kritiske og
åpne. Etter Stalin kom det til en gradvis liberalisering rundt dette
materialistiske grunnlaget og det ble ved de sovjetiske
forskningsinstitusjonene etterhvert utviklet en mye mer avansert og
filsofisk orientert marxisme-leninisme som er av største aktualitet den dag
i dag. Det er denne utviklingen jeg forsøker å gjøre kjent i NKP og jeg
utsettes altså på dette grunnlaget for en prosess som minner om den
kritiske intellektuelle ble utsatt for under Stalins Sovjetunionen.
Stalinismen er altså ikke død i NKP, og dermed ikke i Norge, og da er det
på høy tid at vi tar livet av den. Det burde være en prioritert oppgave for
den gode norske venstreside. Uten å kaste barnet, marxismen-leninismen, ut
med badevannet.
vennlig hilsen Sigurd Lydersen
PS: Rapport fra sentralstyremøtet følger i morgen.