Etter min mening var det viktigste som skjedde i Norge i 1968 at Harald og
Sonja giftet seg.
Hvis jeg skal knytte mitt liv til et årstall, tror jeg nesten det må bli
-72. Det året vi vant. Eller -75 da vi også vant, i Vietnam. Dessuten var
jeg grenseløst forelska den våren.
Reflektert hilsen
Torgny Hasås
At 21.10 03.05.98 +0200, Truls Lie wrote:
>Oss post-68'ere
>Morgenbladet setter denne uken søkelys på generasjonen før oss. Vi finner
ikke akkurat mange forbilder der lenger. Vi kom etter - etter de totalitære
lengslene, for sent til festen, til revolusjonsromantikkens: "Vekk herfra,
det er mitt mål." Hans Skjervheim spurte den gang revolusjonsutroperne et
"hva såBB, og fikk Dag østerbergs svar: "Du vantrives ikke nok i dette
samfunnet". Men med alderen har 70-tallets fremtredende
revolusjonsromantikere gladelig inntatt norske maktposisjoner.
>Men klassekampen har ennå ikke forlatt verdens aldrende 50-åringer. De
baserte seg på at arbeiderne ved revolusjon skulle velte det borgerlige
diktatur og innsette proletariatets diktatur, omvelte kapitalismen og
innsette sosialismen. Drømmen om det klasseløse samfunnet drev frem Lenin
og partiet, velorganiserte yrkesrevolusjonære - arbeidernes "midlertidige"
ledere - som førte an mot soloppgangen. Men historien ga oss et jakobinsk
klikkstyre med hva det igjen medførte av undertrykte arbeidere - en Animal
Farm hvor alle var like, men noen "likere enn andre".
>Klassekampen lever fremdeles med nostalgien. Avisen som spant ut av
68'er-miljøet (se dagens artikler), bestemte den gang under ideologiens
røde fane den enkeltes føde- og fritidsvane. Tiden var "lysende", og ifølge
Marx & Mao skulle man yte etter evne og få etter behov. Sigurd Allern og de
andre i avisa hadde likelønn. Eksempelvis betydde dette at når noen brukte
litt mer, bulket bilen eller lignende, oversteg behovet evnene - og de
andre måtte dekke utgiftene. Men den gamle redaktøren innrømmet en gang at
systemet ble frafalt pga. misnøye.
>Nettopp her ligger urettferdigheten. Behovene øker vanligvis mer enn
evnene, belastningene faller ujevnt - noen utnytter andre.
>
>Hva da med oss andre, vi post-68'ere? Vi som ble voksne etter de store
fortellingers tid - vi som er trans- eller postmoderne i vår erkjennelse,
om enn ikke alltid i praksis. Vår virkelighet og dens idegrunnlag er langt
mer estetisk begrunnet enn politisk fundert - vi lar personlig opplevelse,
nytelse, og mental stimulans telle mer. Våre intellektuelle interesser og
oppgaver er spesifikke og lokale. Vi skiller mellom privat og offentlig. Vi
holder våre forskjellige verdisett, estetiske preferanser og private
irrasjonelle tilbøyeligheter utenfor det store fellesskapet.
>En post-68'er har et privat selvskapende prosjekt i forhold til sin
identitet - og gjerne avvikende nok til å skremme tidens
regjeringsoppkjørte normative establishment. Friheten til selv å definere
privatsfæren, om den skulle være irrasjonell, seksuell eller estetisk
ekstrem, er hennes klare menneskerett.
>Materielle og åndelige tilbud florerer, forføring og forandring fryder,
ironien er vårt redskap mot det gamle politisk-romantiske alvoret. Vårt
lille opprør ligger ikke i revolusjoner, men i reformer - gjennom
overtalelse fremfor maktdogmer.
>En post-68'er har allerede erkjent normenes og verdienes vilkårlighet. En
post-68'er tar heller ikke sitt eget normsett på fullt alvor - til det er
hun for klok. Hun tror ikke lenger at det offentlige og private liv kan
smelte sammen i en herlig og nyttig forening til fellesskapets beste - slik
de gamle 68'erne gjorde.
>
>Marx og hans etterfølgere trodde at en overgripende ideologi kunne
overvinne skillet mellom det offentlige og det private, distinksjonen
mellom forpliktelser overfor selvet og forpliktelser overfor andre. Senere
intellektuelle har misunt marxistene for hvordan de for en tid
tilsynelatende viste, hvordan privat selvskapning og sosial ansvarlighet,
hedensk heroisme og kristen kjærlighet, kontemplasjonens distanse og den
revolusjonære feber, kunne smeltes sammen.
>Store fortellinger om sosialisme, norske hus og verdifelleskap er
metaforer for nostalgiske fellesskap. Dagens regjering viser også
egenviktig politisk styringsiver, der den stadig vil mene noe om
enkeltindividets private mentale og fysiske helse - og serverer
gjennomsnittsverdier og helsemessige formaninger.
>Tidligere dogmatisk sosialisme eller nåtidig kristenregjering ivrer etter
å styre privatsfæren - ønsket om å kolonisere ethvert individs livsverden.
Men privatsfæren er uforenlig med statlig pragmatikk.
>
>Kampen mot undertrykkende kapitalisme kan også vise seg ved at dagens
arbeiderstreiker gjennomføres der det opportunt lønner seg -
"solidariteten" strekker seg ikke til grupper uten sterke økonomiske
pressmidler. Noen skor seg på å straffe storkapitalistene, andre kommer
ikke ut av denne evige økonomismen og synger terapeutisk sine klager i
Klassekampens spalter. Men de begynner å bli gamle nå.
>En liberal stat har respekt for individets egne valg, og holder seg for
god til å definere hennes livsførsel. Muligheten for et entusiastisk og
yrende fritt åndsliv er der. Så lenge vi ikke havner ut i opportunistisk
markedsliberalisme - en smakløs grådighet med penger som alle tings mål og
målestokk - ville den liberale post-68'er kunne være et fullgodt alternativ
til 68'ernes sosialistiske prosjekt.
>Truls Lie
>Ansv. red.
>
>