Det finst situasjonar då ein må støtte den eine sida i ein strid, sjølv
om ein ikkje likar alt som går for seg der. Akkurat det kan vi vel vere
samde om?
> > Det nye styret i Kambodsja
> >(Demokratisk Kampuchea) gjekk i gang med ein slags kulturrevolusjon. Den
> >kunne vi lese mykje negativt om i borgarpressa, men vi "visste" jo at
> >den laug. (For nye lesarar: Norsk presse under Indokina-krigen var -
> >etter kvart med nokre unntak - minst like sterkt for USA som norsk
> >presse i 1994 var for EU.)
>
> Denne historieskrivingen er ikke særlig presis. Store deler av den
> borgerlige pressen skiftet kurs i løpet av Vietnamkonflikten, fra
> betingelsesløs underkastelse under USA-propagandaen til delvis sterkt
> kritisk støtte til USA. Mange innså det uholdbare i å forsvare My
> Lai-massakren og lignende. Kritikken i USA var jo også sterkt
> voksende.
OK, men pressa hadde spreidd grove løgner og kjørt kampanjejournalistikk
for USA, utan (så vidt eg registrerte) å ta noko oppgjer med dette.
Etter My Lai måtte delar av pressa leggje om kursen, for ikkje å misse
alt truverde. Var det nokon grunn til å tru på den same pressa når ho
tok til med kampanje mot det nye regimet i Kambodsja? Burde vi som ikkje
hadde nokon innside-informasjon, heller tru på borgarpressa enn på dei
aktivistleiarane (medrekna dei som skreiv i den nye avisa Klassekampen)
som hadde stått mot USA-imperialismen heile tida?
Solidaritetsleiarar som var meir aktive enn eg, gjorde ein kjempejobb
med å samle støtte for frigjeringskampen fram til 1975. Det skal dei ha
all ære for. Mange av dei heldt fram med å støtte Raude Khmer-styret
etter at krigen var over. Det er forståeleg. Det er også forståeleg at
folk var forvirra. Det kom mange påstandar, rettingar, dementi og nye
påstandar om Raude Khmer-åra. Ofte var det lett - kanskje for lett - å
avvise påstandane med at forfattaren hadde andre ærend og
oppdragsgjevarar enn den heile og fulle sanninga. Artikkelen "The Chorus
and Cassandra" (takk til Jon Hareide Aarbakke, KK-forum 24.4.98) gjev
også eit bilete av dette.
Sjølv gjorde eg ikkje nok for å finne ut av fakta, men eg hadde heller
ikkje så god tilgang til informasjon som somme andre. Det var - og er -
ikkje alltid lett å vite kven ein skulle tru på. Noam Chomsky la mykje
arbeid i det, og kom m.a. fram til at "the record of atrocities in
Cambodia is substantial and often gruesome." "When the facts are in, it
may turn out that the more extreme condemnations were in fact correct."
(Sitat frå den nemnde artikkelen, der det ikkje går fram kva dødstal han
går god for.) Chomsky kan ikkje skuldast for å gå ærend verken for USA
eller Sovjet/Vietnam. (John Pilger har, så vidt eg har sett, alltid
meint det same som regjeringa i Hanoi.)
Blant dei tidlegare solidaritetsleiarane må det også ha vore andre som
hadde kontaktar og informasjon, og som etter kvart måtte skjøne at det
ikkje var rett, det som gjekk for seg i Kambodsja. Dei burde ha forstått
at dei hadde ansvar for å informere andre som hadde tillit til dei. Ved
ikkje å gjere det, stod dei i vegen for eit oppgjer som hadde vore
vanskeleg, men som hadde reinska lufta og betra samarbeidsklimaet på
venstresida. Om det hadde gjort nokon forskjell for kambodsjanarane,
veit eg ikkje.
> > Kan vi få ein debatt om
> >korleis vi handterer ein dramatisk situasjon medan vi står oppe i
> han,
> >*før* han blir historie?
>
> Det har vi hver gang slike situasjoner oppstår. Men vi kan jo bare
> lære
> utfra det historiske materialet. En lære er i hvertfall at vi må
> avholde oss
> fra ukritisk støtte til noe som helst. Vi må alltid være rede til å
> måtte
> innse at vi har tatt feil. Og vi må ta stilling ut fra grunnleggende
> analyser av hva kapitalisme og sosialisme er med historiske erfaringer
> som
> stalinismen medtatt.
Dette er rett nok, men eg synest det blir i rundaste laget. I ein
situasjon der to partar står mot kvarandre (streik, krig m.m.) hender
det som nemnt at vi må gje full støtte til den eine, sjølv om vi ikkje
har all den informasjonen vi kunne ønskje, eller ikkje alt er bra på
"vår" side. Vi veit at sanninga er det første offeret, men vi må likevel
ta stilling, ellers blir vi heilt handlingslamma. Etterpå får vi heller
gå gjennom det og ta dei oppgjera som trengst.
Men då skal vi også krevje at den andre sida gjer opp for seg, slik
Chomsky krev: bombinga i Indo-Kina, massedrapa i Indonesia, invasjonane
i Mellom-Amerika, krigane i Golfen m.m.
Lars Staurset