>Vitsen med denne diskusjonen må likevel vere kva vi kan lære av det som
>hende den gongen. Vi som hadde gått i demonstrasjonstog mot
>USA-imperialismen i fleire år, jubla då marionetteregima fall, først i
>Kambodsja, så nokre dagar seinare i Sør-Vietnam. Sjølv når vi ser
>tilbake no, angrar vi vel ikkje på at vi støtta FNL og Raude Khmer mot
>USA?
Mange burde angre på at de støttet naivt, betingelsesløst og kritikkløst.
Jeg hørte ikke til dem som likte innslagene med floskelsprengte
"hilsningstaler" fra kommunistapparatsjiker på demonstrasjoner og
kongresser. I VS' internasjonale utvalg hadde vi på et tidspunkt besøk av
representanter fra Vietnams KP. På grunn av Kinas endrede politikk overfor
dem hadde de da plutselig kommet til at Kina var imperialistisk. Jeg spurte
dem derfor, om ikke det måtte innebære at landet var (blitt) kapitalistisk,
og hvilke konsekvenser de trakk av at et land, de tidligere hadde ansett for
sosialistisk, plutselig var blit kapitalistisk. Herpå fikk jeg selvfølgelig
ikke noe svar, men bare tomme smil og diplomatisk utenomssnakk. Deres
karakteristikker var jo ikke uttrykk for en analyse i marxistisk forstand,
men bare for byråkratiets utenrikspolitiske oppfattning og behov.
>Det var naturleg å stø dei regima som hadde frigjort (utan
>hermeteikn) landa sine.
"Naturlig"? Jeg vil si at det var det tvertimot ikke. En ting er å støtte en
opprørsbevegelse, noe ganske annet å støtte et regime. Jeg støtter
palestinernes kamp mot den israelske okkuopasjonen, men det betyr ved
grauten ikke at jeg støtter PLOs regime og politikk overfor opposisjonelle
og kritikere i de områder de kontrollerer.
>1975 var få år etter kulturrevolusjonen i Kina, og det ordet hadde
>framleis ein positiv klang.
Ikke i mine ører, jeg hadde nemlig satt meg inn i en del historisk stoff
rundt denne manipulatoriske utrenskningskampagne fra Maos side. Det var
fullt tilgjengelige kritiske kilder allerede den gangen, spesielt hvis man
ikke var trotskofob. Som Brecht sier: stol ikke blindt på andre, se selv
etter. Dette, og ikke den maoistiske dekadansen, var uttrykk for den ekte
ånden fra 68.
> Det nye styret i Kambodsja
>(Demokratisk Kampuchea) gjekk i gang med ein slags kulturrevolusjon. Den
>kunne vi lese mykje negativt om i borgarpressa, men vi "visste" jo at
>den laug. (For nye lesarar: Norsk presse under Indokina-krigen var -
>etter kvart med nokre unntak - minst like sterkt for USA som norsk
>presse i 1994 var for EU.)
>
Denne historieskrivingen er ikke særlig presis. Store deler av den
borgerlige pressen skiftet kurs i løpet av Vietnamkonflikten, fra
betingelsesløs underkastelse under USA-propagandaen til delvis sterkt
kritisk støtte til USA. Mange innså det uholdbare i å forsvare My
Lai-massakren og lignende. Kritikken i USA var jo også sterkt voksende.
>Etter kvart oppstod det usemje og konflikt mellom Vietnam og Kambodsja,
>ei avspegling av den store Sovjet/Kina-striden, og då Vietnam invaderte,
>måtte vi velje side. Johansen skriv:
>
>> Når det gjelder Vietnams invasjon/støtte til Heng Samrin: jeg tviler
>> på det
>> her gikk flere tapt enn i en vilkensomhelst moderne krig ellers. Jeg
>> synes
>> de alliertes invasjon av nazi-Tyskland 1944-45 gitt situasjonen var på
>> sin
>> plass. På samme måte heller jeg til å mene at Vietnams invasjon av
>> Kambodsja
>> var bedre enn at morderne fikk fortsette (dette mente vi også i VS'
>> internasjonale utvalg, dengang dette bega seg), selvom jeg ikke nærer
>> noen
>> illusjoner om Vietnams motiver. Legg vel merke til at USA her
>> plutselig
>> støttet - Pol Pot! Makan til hykleri skal man lete etter. Visse brudd
>> på
>> humaniteten må bare stoppes. I forhold til Pol Pot var Vietnams
>> invasjonsregime et humant eldorado. At Vietnams forsøk på å skape et
>> varig
>> lydregime eller annektere deler av området på den annen side må taes
>> avstand
>> fra, er en selvfølgelighet.
>
>Eg synest det er problematisk å støtte ein invasjon uansett.
>Samanlikninga med nazi-Tyskland held ikkje, for Kambodsja førte ikkje
>krig utanfor eigne grenser.
Selvfølgelig er det problematisk å støtte en invasjon. Men i visse
situasjoner må humanitetens elementære bud tilsi, at man støtter at et
ekstremt brutalt regime fjernes. Hitler hadde, da Tysklands grenser ble
invadert i 1944/45, ingen muligheter for lengre å true nabolanda. Men det
foregikk ting i Tyskland, som gjorde det ubetinget nødvendig med en rask
slutt. Da Vietnam støttet Heng Samrin, var det opplagt hva Pol Pot sto for
for alle andre enn ml'erne. Forøvrig hadde Pol Pots tropper også hyppig
operert inne på vietnamesisk område (jvf. John Pilgers rapport viderebrakt
av Solveig Mikkelsen), og fordi han var alliert med Kina, som opptrådte
truende overfor Vietnam, hadde dette landet en viss grunn til å føle seg
truet av ham. Det hele hadde sterke elementer av stedfortrederkonflikt
mellom Kina og Sovjet, men hvor Vietnams ønske om relativ uavhengighet i
forhold til Sovjet var klar (Sovjet ble brukt som motvekt mot den mektige
nabo Kina), var Pol Pots regime av en helt annen karakter - jvf. igjen
Pilgers rapport.
>Som Johansen er inne på, hadde Vietnam andre
>- og sikkert viktigare - motiv enn å stoppe Pol Pot. Johansen gjer det
>enkelt for seg med å vere både for og mot invasjonen.
Enkelt? Jeg ser bare at saken ikke er svart-vit. Det er den slags aldri. Vi
støttet den gang, at Pol Pot ble felt, men krevde deretter en så rask som
mulig tilbaketrekking av de vietnamesiske troppene. Fø. har Vietnam jo IKKE
annektert Kambodsja. Tross alt. Og Pol Pot-regimets terror er borte, selvom
Ieng Sary inntar en lokalt/regionalt ledende post i det nåværende regimet og
han har like mye blod på hendene som Pol Pot. Med tiden vil han
forhåpentligvis kunne stilles for en domstol.
>Tjue år etter er det lett å fordømme noko som hende på andre sida av
>kloden. Vi kan også lett og greitt fordømme nedslaktinga i Rwanda,
>drepinga i Aust-Timor og slaveriet i USA (og då har eg ikkje nemnt
>Stalin). Vi sit på ein måte med fasiten i handa.
Ja, jeg vet nå ikke. Noen har jo åpenbart fortsatt gevaldige problemer med å
se at visse regimer ikke har/hadde det ringeste med sosialisme å gjøre. Det
er et spørsmål om analysemetode og virkelighetsoppfatning. Er man kritisk og
selvkritisk eller ikke?
> Kan vi få ein debatt om
>korleis vi handterer ein dramatisk situasjon medan vi står oppe i han,
>*før* han blir historie?
Det har vi hver gang slike situasjoner oppstår. Men vi kan jo bare lære
utfra det historiske materialet. En lære er i hvertfall at vi må avholde oss
fra ukritisk støtte til noe som helst. Vi må alltid være rede til å måtte
innse at vi har tatt feil. Og vi må ta stilling ut fra grunnleggende
analyser av hva kapitalisme og sosialisme er med historiske erfaringer som
stalinismen medtatt.
Vh. Karsten Johansen