Denne mediekommentaren sto i Klassekampen i går.
Trond Andresen
********************************
En doft av den fina värld - og Machiavelli
Mange av avisas lesere har vel hatt den tvilsomme glede av å være pakka
sammen med de øvrige krøttera på "Economy" eller "Tourist" med et eller
annet flyselskap på en lengre strekning. Da har du også hatt fornøyelsen av
å entre flyet etter det føydale jet-set, dvs. "Business class" eller (enda
mer eksaltert, og i nesa på jumbo-jet'en) "First Class". Vi i underklassen
glaner hatefullt og misunnelig på de priviligerte i sine svære seter med
god plass til beina, før vi forsvinner bak gardina: "Det kommer en dag..."
tenker vi. Som trøst er vi tildelt et glanset magasin som ligger i lomma på
seteryggen foran oss. Disse magasinene er, uansett flyselskap, temmelig
like. Denne typen medium er tema for dagens medieblikk.
Men først noen ord om Transit-kulturen: Med dette mener jeg atmosfæren i
transitthallene på store flyplasser. Over alt er det butikker, slik at du
kan raske med deg det hotteste i diamanter, perler, silkeundertøy (lær deg
for all del å si "lingerie"), parfymer, drakter, klokker -- fra Gucci,
Givenchy, Seiko -- slik at fruen hjemme blir mindre sur når du ankommer
etter en av dine hyppige og umåtelige viktige forretningsreiser. I lufta
svever det beroligende heismusikk (gi meg Christer Sjøgren any day!), og har
du tid, kan du entre en av "loungene" til kredittkortselskapet ditt, synke
ned en mjuk stol og lese i Financial Times om hvor nødvendig det er med
ytterligere "deregulering" av økonomien, og annonser om hvorfor du bør
plassere millionene dine i investeringsselskap X for at de skal vokse med
20% i året.
Er det ikke deg jeg snakker om, innvender du? Hm. Da er du nok en av
pøbelen, som bare benytter transitthallen til kjøp av sprit og røyk. Fnys.
Nuvel. Transit-kulturen avspeiles også i det glansede magasin du uten den
store entusiasme fisker opp av setelomma foran deg. Artiklene innimellom
alle luksusvare-annonsene handler stort sett om personer, nærmere bestemt
"vinnere" - det være seg idrettsstjerner, mesterkokker, formel-1-kjørere,
direktører, media-kjendiser, bestselgende kunstnere og forfattere. De er
stort sett sydd over samme lest, beundring for hvordan vår helt har kommet
seg til berømmelsens tinder - "hva er det som driver deg", og "hvordan får
du det til", spør intervjueren åndeløst. Dette er en slags journalistisk
muzak, heismusikk - glatt, klisjefylt, forutsigbar - og dermed kjedelig.
Men av og til dukker det opp ting som vekker interesse: "MAC RULES" var den
kule overskrifta jeg så i magasinet på en lengre flytur nylig. Nei,
overskrifta henspilte ikke på datamaskina, men Niccolo Machiavelli, den
sylskarpe og kyniske italieneren som i 1513 utga "Fyrsten", ei lærebok for
herskere i maktutøvelse og manipulasjon. Betydelig mindre kult blei det når
jeg oppdaga at artikkelen var skrevet av Margareth Thatchers partifelle og
rådgiver Lord Alistair McAlpine, direktør i et større bygningskonsern,
"bosatt i London og Venezia". Det framgår at Lorden har skrevet lærebok for
arbeidsgivere, basert på Machiavellis råd og menneskesyn. Og McAlpine bruker
Machiavelli like bokstavelig som MLerne brukte Mao på 70-tallet, artikkelen
er den reine sitatboka. Den blir interessant fordi den er så krystallklar
ideologisk. Her er det ikke noe diffust mjukt "leder-kurs"-skvalder om
"teamwork", trivsel og meningsfylt arbeid. Her er det rå maktutøvelse som
teller, "The art of managing people the Machiavellian way" som det heter
innledningsvis. "Vær ikke mild eller nådig, sjøl om det kan være fristende
å være godt likt av dine (du som leser dette på flyet!) ansatte. Slik
beundring er basert på sviktende grunnlag". Og han gjør Machiavellis
menneskesyn til sitt: "Menneskene er for det meste utakknemlige, lunefulle,
falske, feige, griske.... de støtter deg når du har framgang, men svikter
deg ellers". McAlpine sier - i forbindelse med at en arbeidsgiver må være
respektert, ikke nødvendigvis godt likt - at den undordnede bør ha rett til
å si fra hvis det er uenighet, men hvis uenighet ikke løses, "er den
underordnedes eneste rett å søke arbeid annetsteds." McAlpine utdyper sitt
syn lenger nede, slik: "As well as a reputation for fairness and, when
neccessary, *cruelty*, (grusomhet - min utheving), an employer should also
have a reputation for kindness." Tenk det. Han gir råd til toppsjefer som
nettopp er begynt i et nytt firma: De må finne den rette kombinasjon av
snillhet (kindness) og grusomhet (cruelty) for å etablere sitt regime.
McAlpine slutter seg også til Machiavellis syn at kjærlighet er mindre å
stole på enn frykt: "..Kjærlighet opprettholdes av de gjensidige
forpliktelser, som blir brutt av den ene eller andre ved første anledning på
grunn av menneskets nedrige natur. Men frykt sikrer din posisjon basert på
redsel for straff - dette unnlater aldri å virke".
Slik taler en ærlig kapitalist. Kom ikke å si at det ikke finnes godt stoff
i flymagasinene!
This archive was generated by hypermail 2b29 : Wed Mar 15 2000 - 12:52:09 MET