>Jens Plahte skreiv:
>
>>Jeg vil gjerne slaa et slag for latterliggjoering som politisk
>>hersketeknikk.
Lars Staurset skreiv i sitt svar:
>Men eg forstår ikkje kva Plahte meiner med den ironiske kommentaren sin.
...
>Å drive gjøn med maktpersonar, f.eks. statsministrar, er det lang folkeleg
>tradisjon for. Men går det an å bruke hersketeknikk utan å vere herskar?
hm nei kanskje ikke
oppklaring foelger:
Kommentaren min hadde en relativt uklar referanse til noe jeg oppfatter som
en litt overdrevet opptatthet av herske- og debatteknikker her paa
Klassekampen-forum, ingen nevnt ingen glemt. Men det har etter min mening
vaert en tendens til at relativt uskyldige usakelige morsomheter og
retoriske triks har blitt tatt uforholdsmessig ille opp, og at
debatteknikkspoersmaal har blitt viet kanskje litt mye baandbredde*.
(Det er tider jeg har hatt lyst til aa foreslaa at alle innsendere som
diskuterer debatteknikk istedenfor saken skriver ordet "debatteknikk" i
overskriften, slik at vi som er interessert i saken kan hoppe over
innlegget. Naa har jeg vel egentlig foreslaatt det ogsaa. Saa tilbake fra en
digresjon om debatteknikk over til saken igjen)
Men det er etter min mening nesten umulig aa foere en debatt uten aa ty til
noen saanne triks. Og vi maa vel kreve av oss selv at vi taaler aa bli
latterliggjort av en motpart i like stor grad som vi latterliggjoer ham.
Alternativet er at det total(itaer)e gravalvoret faar raade grunnen.
Dessuten er det ofte mulig aa snu de fleste vaapen mot angriperen. Om noen
kaller deg enoeyd, saa bare vaer enoeyd, men paapek motpartens blindhet.
Naa kan det vaere slik at "hersketeknikk" pr definisjon er noe som en
maktperson utfoerer overfor en svakere part. Isaafall blir min ironiske
kommentar kanskje litt vel ironisk, ihvertfall atskillig mer ironisk enn jeg
hadde tenkt. Saa jeg bytter ut "herske-" med "debatt-", og faar da foelgende
setning:
"Jeg vil gjerne slaa et slag for latterliggjoering som politisk debatteknikk."
... som paa en maate uttrykker et savn over at det drives alt for lite gjoen
med maktpersoner i norsk offentlighet i dag. Tradisjonen som Staurset
refererer til er i fare! Takk til Folkvord for at han holder den i hevd.
Jens Plahte
Fotnote *: baandbredde informasjonsmengde