Dekonstruksjon er et negativt begrep; Dekonstruksjon alene er
intet, men dekonstruksjon kan brukes til å påpeke maktspråk, til å
vise at en tekst ikke alltid sier det den ser ut til. "å rive ned
har sin tid, og å bygge op har sin tid" (Predikerenes bok 3:3).
Jeg har forsøkt å benytte denne metoden på Hans Jægers Syk
kjærlihet-trilogi (se
http://www.ub.uit.no/ansatte/oeyvind/artikler/hj/). Bakgrunnen var
at Halvor Fosli skrev en bok hvor han noe forenklet sa to ting jeg
var uenig i:
1. Hans Jæger var en dårlig forfatter, knapt noen forfatter i det
hele tatt.
2. Hans Jæger var en drittsekk.
Hans Jæger var en drittsekk.
Hans Jæger var en drittsekk.
Men Oda Krogh var verre.
Det siste forsøkte han å begrunne ved å lese Syk kjærlihet-
trilogien som en tekst uten litterære virkemidler, som en slags
ren gjengivelse av virkeligheten.
Jeg følte at dette var feil, at trilogien er et kunstverk, som
alle andre kunstverk har det en mening, det vil gjerne manipulere
leseren. Kanskje også på måter som forfatteren ikke var klar over.
Det er ikke noe mystisk i det. Det er noe som heter
underbevissthet.
Men er'e revvlusjonært 'a? Vel, det har med kjønn og makt og
gjøre. Dekonstruksjon kan på sitt beste brukes til å avsløre
maktspråk.
Og postmodernisme? Postmodernisme er et begrep. Kanskje det
beskriver noe sant. Et stykke på vei lever vi i det postmoderne,
enten vi liker det eller ikke. Da bør vi kanskje angripe noe mer
enn merkelappen?
For postmodernismen peker veien videre. Den kan vise oss at når
alt er så fragmentert, så oppløst, så dekonstruert må det
konstruksjon til. En tid til å bygge.
"Det finnes bedre veivisere" vil sikker noen hevde. Det gjør det
sikkert. Men det går mange veier til framtida. Det erkjennelsen
noen har i blodet koster andre år med studier.
Kanskje skyldes dette middelklassens borgelig-liberale arv. Men
mennesket må forholde seg til seg selv. Å fornekte, dekke over,
avvise sin egen bakgrunn er jeg redd fører til "fra nei til
slips".
Kanskje det til og med i en menneskeligere framtid vil være plass
for noen borgelig-liberale idealer og litt postmoderne lek med
språk?
Øyvind Eide