>At 16:29 13/10/96 +0200, you wrote:
>>Som en nå-og-da-skribent i Klassekampen har jeg lyst til å forsvare KKs
>>kulturprofil, som jeg i hovedsak synes er prisverdig. Kulturredaksjonen i
>>KK har den vanskelige jobb å skulle holde på en radikal profil, samtidig
>>som den foretar det jeg ser som en nødvendig løsrivelse fra søttitallets
>>kulturradikale tradisjon.
>
>Mine begreper er anderledes: Det fantes - i brede kretser på syttitallet en
>vilje til å lage en mer engasjert kunst og kultur. Dette var i stor grad en
>reaksjon mot den kulturradikalismen som hadde preget deler av det
>fin-kulturelle kulturlivet. Jfr. Arild Asnes som et oppgjør med Irr-grønt.
>
>På syttitallet fikk man i tillegg en spesiell, ikke særlig utbredt retning,
>av sosialistisk realisme (NB: ikke sosial realismen - som er et helt annet
>dyr). Det fantes noen få, som i en kort periode drev til motstand mot rock
>(mens hele m-l bevegelsen var gjennomsyret av Stones, Doors, Zappa).
>
>Det var en strøm av politisk engasjert litteratur - som bygde på et
>sosialistisk realistisk dogmatisk grunnlag - og dermed ikke var helt god -
>hverken litterært (Jenny har fått sparken) eller politisk (Solstads
>krigstriologi) som var stalinistisk historieskriving (jf. min historiske
>analyse av dem i to kronikker i Aftenposten i hine hårde dage), men gode
>litterært.
>
>Den sosialitiske realismen er ikke en marxistisk retning innafor
>kulturteorien, men det herskende byråkratiet sin teori. Jeg skrev en gang en
>omfattende kritikk av Profils totalt dogmatiske Sovjet-litteratur nr - som
>Profil nektet å trykke - hvor jeg argumenterer for dette. Kanskje det kunne
>bearbeides som et bidrag til den debatten om hva som er en marxistisk
>litteratur teori - eller i det minst hva det ikke er. Jeg hadde mest sans
>for kulturredaktøren til Lenins/bolsjevikenes litteraturtidskrift, Voronsky
>- min man i kampen mot "forflatenden politisering", mot som skulle bli den
>sosialistisk realismen (NB: det begrepet oppstod først i 30-åra - Voronsky
>førte sin kamp/forsvar av Babel, Pilnyak mf. på tjuetallet) av litteraturen
>("Politikk er logikkens språk, kunsten er billedspråk" som stammer fra deler
>av bevisstheten som det politiske jeg'et ikke styrer - eller bør styre.)
>
>Jeg synes at manifestet "For en fri, uavhengig, revolusjonær kunst", skrevet
>av Trotskij (politikk), Dieogo Rivera (mexiskansk monumenatal maler, noe a
>la maleriene i UB i Oslo) og Andre Breton (fransk surrealist) er utmerket.
>Det staker opp en "tredje vei" mellom kulturradikalisme a la Dagbladet og
>"forflatet politisering".
Dette manifestet har jeg ikke lest. Det ser interessant ut.
Men foreløpig er jeg altså ikke sikker på hva du legger i begrepet "den
tredje vei". Du gir endel eksempler på hva slags kulturuttrykk som kan
kvalifisere, men ingen egentlig avklaring av hva slags kultursyn som skal
ligger bak. Bør kunstverkets uttrykk anses som underordnet et ønsket
politisk budskap, eller bør det ikke? Er svaret ja, melder den radikale
kritikken seg ut av hele det rammeverk som moderne kunst fortolks innafor,
og den vil måtte identifisere seg med forskjellige former for realisme,
naivisme og romantikk. Er svaret nei, kan den radikale også bekjeftige seg
med de ideinnhold som måtte finne gjenklang hos han/henne i modernistisk og
avantgardistisk kunst. Men her er formen alt, og den gir INGEN politiske
garantier. Man tvinges til å innrømme, på tross av sitt radikale hjerte, at
nazisten Hamsun, fascisten Ezra Pound og den reaksjonære T. S. Eliot
skriver god og viktig litteratur.
>Jeg vil gjerne bruke noen ord på hvorfor jeg ser
>>en slik løsrivelse som bra og nødvendig.
>> Slik jeg ser det, stod den kulturradikale tradisjonen for den tanke
>>at kunst og kultur først og fremst burde fremme et progressivt og
>>revolusjonært innhold. I forlengelsen av dette ønsket man seg en form som
>>var diskret og upåfallende, slik at den ikke "tok oppmerksomheten bort fra
>>det som betydde noe", altså fra innholdet. Det var denne tanken som avfødte
>>sosialrealismen. Denne retningen har avfødt "Historiens kraftlinjer" og
>>tonnevis med statuer og malerier av Den Talende Lenin, Det Kommunistiske
>>Menneske og Den Lange Marsjen. Kunstnerisk er disse uttrykkene bokstavelig
>>talt steindøde; de virker pompøse og parodiske også for mange av dem som i
>>dag kaller seg revolusjonære.
>
>Dette er den byråkratiske herskerklassens kunst - avskydd av alle. Nettopp
>de meget kreative åra rett etter revolusjonen i Sovjet - før Stalin&Co
>fester grepet - uendelig viktig som referanse punkt. Stalin utrensket dem
>nesten alle. Et av problemene med KK er at det aldri ble foretatt noe
>virkelig oppgjør med den sosialistiske realismen - den bare gikk av moten,
>ikke for å bli erstattet av annen radikal/marxistisk kulturteori. Det er
>fortsatt en uløst oppgave.
>
Helt enig. Slik jeg ser det, er det akkurat denne oppgaven KKs kulturprofil
er siktet inn mot. En og annen fremmedordsprengt artikkel er i så måte
uviktig (om enn irriterende).
>>Og hvorfor gjør de det? Fordi de ignorerte et
>>grunnleggende krav i moderne kultur, nemlig det at et nytt og utfordrende
>>innhold krever en ny og utfordrende form. En forfatter som Dag Solstad har
>>alltid skjønt dette, og det er egensindigheten, viljen til å søke en ny og
>>egen form, som gjør at hans revolusjonære romaner lever SOM ROMANER.
>
>Dette er for ensidig - Vresvijk har mange gode politiske tekster i en ganske
>tradisjonell form. Eller ta Bob Dylans "Hurricane", eller Rudolf Nilsen,
>Nordahl Grieg osv. osv.
Du mangler historisk sans her, synes jeg. Rudolf Nilssens realisme var
uortodoks nok i Norge på sin tid, og du vet sikkert hvordan Dylan ble
utskjelt av tradisjonalistene. Sett i ettertid er de fleste konvensjonelle.
Nordahl Grieg er tradisjonell, ja, og ikke liker jeg ham noe særlig heller.
"Gi meg de rene og ranke"? Velbekomme.
>
>Det er
>>også grunnen til at Arne Ekelands og Per Kleivas malerier lever som
>>malerier, og det er et nødvendig premiss for at deres radikale budskap
>>fremdeles treffer oss. Derfor er den nye, utfordrende, provoserende formen
>>en nødvendig (om enn ikke tilstrekkelig) forutsetning for formidlingen av
>>et radikalt budskap.
>
>Ny form er ingen nødvendig forutsetning. En kunne/burde skrive en meget
>interessant sammenligning mellom Per Kleivas og Arne Ekeland (min onkel) om
>forholdet mellom radikal politikk og malerkunst. Det er påfallende at ingen
>i KK stiller spørsmålet: Hvorfor lagde ikke Arne Ekeland noen bilder i
>forbindelse med invasjonen i Tsjekko? I Afgahnistan? Ingen bilder i
>solidaritet med alle kunstnerene som ble fysisk likvidert under Stalin? Kan
>man lage en geniun kunst til støtte for dette? Eller gjorde Arne Ekeland som
>en god del andre øst-europeiske kunstnere - gikk i retning av det
>dekorative, det private, barndommen, for å slippe å ta et oppgjør? For å
>stille de skikkelig på spissen: Er Hamsuns støtte til nazistene så mye verre
>enn Arne Ekelands støtte til Stalins Sovjet, til Bresjnevs invasjoner? Hva
>skjedde med kunstnere i Sovjet og Øst-Europa som hadde en form som Arne
>Ekeland?
>
>Det ved å unnlate å komme med slike enkle spørsmål at KK er så gudsjammerlig
>tradisjonelle. Den fundamentale grunnen til det er at man ikke står bevisst
>og uttrykkelig på et humanistisk, demokratisk, marxistisk inspirert
>plattform. Dermed har man ikke noe utgangspunkt for å vurdere Ekelands og
>Kleivas virksomhet, man kommer ikke videre enn den mer eller mindre
>vellykkede estetiske kritikk en finner i Morgenbladet og Aftenposten.
Jeg tror du kjemper mot vindmøller dersom du tror det finnes noen
Stalin-sympatisører blant de kulturskribentene du skriver opprop mot.
=46aktisk vil jeg gjette at de fleste av dem har atskillig sympati for
plattformen din, både politisk, etisk, økonomisk. Men som vi allerede har
vært inne på: store deler av moderne kultur unnslipper oss dersom vi prøver
å underordne den våre vakre ideer. Derfor er oppropet et bomskudd, som
lander i egen fot.
>
>> Når mange av kulturskribentene i KK tolkes dithen av folk her i
>>KK-forum at de fremmer dekadente og nihilistiske holdninger, tror jeg at
>>det langt på vei skyldes at disse skribentene prinsipielt ønsker å ta det
>>nye og provoserende på alvor. Og jeg tror at skribentene dermed utsetter
>>seg for den mistanke at de ønsker å fremme allslags tvilsomme holdninger,
>>fordi de ikke eksplisitt tar avstand fra dem. Den åpne holdningen har sine
>>problemer, det er klart. Det er ikke lett å skulle ta allslags besynderlige
>>og i mange øyne tvilsomme eksperimenter på alvor, det er ikke lett å
>>forklare eller forsvare sin fascinasjon for dem, dersom en slik fascinasjon
>>oppstår og man ikke kan få den til å stemme overens med sine moralske og
>>politiske overbevisninger. Men disse skribentene mener (tror jeg) at det må
>>være mulig å ha flere tanker i hodet på en gang uten å bli stemplet som
>>meningsløs og holdningsløs. Og de har sett at det er fåfengt å ønske seg en
>>sanitær kultur der det som er godt er det som bekrefter oss, som masserer
>>de ømme radikaler-egoene våre. Jeg mener skribenter som Osman Kibar og
>>Kjetil Jakobsen fortjener å bli lest ut fra en slik grunnforståelse, og jeg
>>har en mistanke om at en del av opphisselsen rundt KKs kulturprofil piskes
>>opp av folk som burde tenke nøyere over sitt eget kultursyn.
>
>Sjølsagt skal ta det nye å provoserende på alvor. Men åpenhet og toleranse
>er ikke det samme som nøytralitet. Skal kritikken være interessant, må den
>ha et ståsted. Det var styrken til kravet om en engasjert politisk kunst på
>syttitallet (jfr. Kontrast, Rønning, Basar, Johannesen) - problemet med
>dagens kulturjournalistikk i KK er at den mangler et klart forumulert
>ståsted, et politisk prosjekt.
Min påstand er denne: I dag er det ikke mulig å rett og slett avlede et
kultursyn av et politisk prosjekt. Kunsten er langt på vei en autonom
sfære, slik (marxistisk inspirerte!) teoretikere som Theodor Adorno og
Peter Burger har vist. Det betyr ikke at kunsten ikke har politiske
implikasjoner. Men det betyr at radikal kritikk må leve med
mangetydigheter, med et visst ikke reduserbart skille, i forholdet mellom
politikk og kultur.
Vennlig hilsen
Espen Ytreberg
xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
Espen Ytreberg
Dept. of Media and Communication, University of Oslo
P. O. Box 1093 Blindern, 0317 Oslo
phone: (47) 22 85 04 21
fax: (47) 22 85 04 01
e-mail: espen.ytreberg@media.uio.no
URL (WWW): http://www.media.uio.no/ansatte/espen.ytreberg/
xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx