Marxismen har det problem, at den som en ideologi fra forrige og begynnelsen av dette
århundre er preget av den samme utviklingsoptimisme og veksttro som liberalismen.
Nesten ingen av de store marxistiske hodene har interessert noe videre seg for
økologien, nok også fordi problemet ikke var synlig på deres tid (Marx skrifter viser
helt klart, at han ville ha tatt dette problem ytterst alvorlig, men han var jo som
kjent ikke marxist). Oppkonstruerte fenomener som "økofascisme" brukes overivrig av
dogmatiske personer både til venstre (nå sist KK) og høyre (eks. den reaganistiske
"Weekendavisen" i Danmark) som ikke ønsker å diskutere den økologiske krise alvorlig.
Jeg er også mere enn vant til at folk "ikke har tid til" å diskutere disse viktige
ting. PRIORITERING i forhold til virkelighetens krav er et totalt fraværende fenomen i
venstresidens debatter, og dogmatikken er fremtredende, noe jeg har iakttatt i nå
henved 20 år. Tonen i mine innlegg er uttrykk for en trøtthet og nærmest desperasjon
over denne situasjon og jeg beklager at jeg ikke kan beherske denne irritasjon
lengere, men må rope høyt. For min skyld må Staurset bruke alle tenkelige ord og
uttrykk og gjerne skjelle meg huden full. Det er sammenhengen og meningen som er
interessant. Jeg vet ikke hva slags grunnsirkel han har gått (den var kanskje bra?),
for egen del har jeg aldri gått noen og henter følgelig hverken tanker eller ordforråd
fra slike fora.
Karsten V. Johansen