Jon Hareide Aarbakke sier:
> Dette er en kommentar til Trond Andresens peker til siden om "The Sokal
> Affair", og hans påstand om at dette passer inn i kritikken av KKs
> kultursider.
>
> Jeg er kort og godt uenig i at det dreier seg om samme sak.
> ....
> (....JHA sier seg enig at tidsskriftet lot seg bløffe, men ..)
>
> - Det det dreier seg om i KK er IKKE dette; DET dreier seg om at
> akademikere ikke gjør noe som helst forsøk på å popularisere det de
> sysler med. Det er ikke det samme som at det de driver med er
> suspekt/kvasi/humbug. På den annen side blir det verre å avsløre det
> hvis det ER det....
1) Vi er enige om at snobberi og utilgjengelighet er en uting i ei dagsavis.
Så langt, greitt.
2) Jeg er enig i at disse skriveriene ikke er "humbug" i den
forstand at skribentene bevisst prøver å gi inntrykk av at noe er riktig
som de ikke sjøl tror på..
MEN
- vi skiller antagelig lag, når det gjelder "suspekt" og "kvasi". For dette
tåkepreiket er "kvasi" i den forstand at det er tilgjort, man strever veldig
for å være "dyp".
Men det viktigste er at man målbærer en ganske veldefinert IDEOLOGI, som
ved nærmere gjennomgang av en del gamle nr. av KK kommer tydelig
fram. Dette er desto mer interessant, siden de folkene som målbærer
denne ideologien sjøl IKKE OPPFATTER seg som målbærer for noen bestemt
ideologi! Denne ideologien er så desidert "suspekt", noe jeg vil ta opp
nedenfor.
Espen Ytreberg sier
> Jeg skjønner at du,
> Trond Andresen, mener KK er invadert av postmodernisme, men har vanskelig
> for å se hva slags saklige argumenter du legger til grunn.
Nei, det har jeg aldri sagt. Utenriks, nyheter, politikk, faglig,
ledere, kommentarer, debatt - er ikke preget av dette. Det er bare en
del av KULTURstoffet jeg snakker om, men det merkes ganske godt fordi
dette ofte kommer i form av mursteiner over en, to eller tre helsider.
> (...klipp...)
> Den tredje mulige forklaringen er at postmodernismen er dominerende
> i det akademiske (universitets)miljøet som KK for tiden rekrutterer noen av
> kulturskribentene sine fra.
Det ligger nok noe der, ja.
> Jeg holder til innenfor det akademiske, og for
> meg ser det ikke slik ut. Tvert imot tror jeg det er riktig å si at
> postmoderne ideer har hatt et nokså begrenset gjennomslag, og at de er
> blitt møtt med til dels heftig kritikk og motstand fra toneangivende
> akademikere.
Enig, f.eks. fra en fornuftig fyr som Øyvind Østerud. Men når ble han
brettet ut i KK? Poenget er at de mest ordgytende akademiske
tåkefyrstene - spesielt det som synes som ferske Erasmus Montanuser fra
litteratur/filosofi - er _overrepresentert_ i avisa. Hvis man først
ønsker å benytte akademikere på kultursidene, finnes det svært mange
andre som kunne ha mer vettuge ting å melde, både fordi de kan meddele
seg på en måte som egner seg i en dagsavis, og fordi de har såpass
erfaring og kunnskaper at de ikke hele tida har dette slitsomme behovet
for å bevise hvor geniale de er.
Dermed er vi altså ikke nødvendigvis uenige om den faktiske tilstand når
det gjelder styrkeforhold mellom strømninger på universitetene.
> Det er mulig at mitt ståsted innenfor akademia hindrer meg i å
> se disse tingene med den nødvendige distanse. Jeg er villig til å vurdere
> den muligheten.
OK.
> Men da vil jeg til gjengjeld gjerne at Trond Andresen
> vurderer den mulighet at hans synspunkter preges av noe for stor distanse
> og noe for svak kunnskap.
Distansen er det lite å gjøre med, siden jeg sitter i et annet miljø.
Men jeg kjenner en rekke samfunnsfags og humanistiske akademikere her i
Trondheim som er faen så dyktige, samtidig som de uttrykker seg klart og
folkelig når det trengs. Flere av dem har akkurat den samme kritikken
av noen av sine kolleger som jeg har.
Når det gjelder "svak kunnskap", så kjøper jeg ikke den. Jeg sitter på
en bunke gamle KK, som jeg har gått ganske systematisk gjennom. Jeg
tviler på at Espen Y. har gjort det samme. Jeg skal bruke resten av
dette innlegget til eksempler, og til å demonstrere hvordan en bestemt
ideologi gjennomsyrer disse eksemplene.
"Modernismens talløse avantgarder forstår overskridelsen som et
imperativ. Dette innebærer en dekadansens rutinering som oppløser
fallets mening".
- Sindre Bangstad i ei bokmelding, KK 13/7. Hans utsagn, ikke forfatterens.
Bangstads uttrykksform er underholdende i seg sjøl, men oversatt til
norsk blir dette at de moderne intellektuelle som han her snakker om er
fryktelig livstrøtte og uten tro på noe som helst, og derfor skal de
liksom "bryte alle normer", med det resultat at til slutt er også slike
handlinger uten mening for dem. "Dekadansens rutinering". Stakkars.
Dette er jo egentlig helt patetisk. slike strømninger blant
intellektuelle har man sett mange ganger før i historien, f.eks. i
Christiania mot slutten av forrige århundre, hvor "bohemene" sitter og
tyller i seg vin og lirer av seg geniale bannbuller mot
"borgerligheten", mens de konsumerer, har bolig, og oppvartning fra
arbeidende kvinner som bl.a. vasker de skitne underbuksene deres. Man
graver i egen navle fordi verden er trist og kjedelig, og lever av
andres arbeid. Men er dette spesielt interessant for resten av
samfunnet??
"Vann går stadig igjen, sammen med flammer, blod og bestemte farger, som
sammen danner gjennomgangstemaet i denne ytterst sanselige
komposisjonen.."
- Kari Andresen, film-omtale i KK 9/8, om den vietnamesiske filmen Cyclo
som handler om vold, narko og prostitusjon i det nye Vietnam. hun skriver
også:
" - regissøren har også maktet å skildre en slags forvrengt uskyld i
gangsteren mr. Lullaby.. i det han punkterer en ung manns pulsåre mens
han synger en vuggesang for offeret".
Blod og estetikk, voggesang kombinert med "punktering av pulsåre" (drap,
antar jeg?) Mmmm...sanselig og raffinert,altså..
"Dagens kulturradikalisme dreier seg ikke om retten til å være seg selv,
men om retten til å dikte. Med bioteknologi, datateknologi, kosmetikk
og plastisk kirurgi (!) kan naturen forbedres, selvet utvides. Du kan
reise i identiteter, bytte navn utseende, kultur, rase og kjønn. I slike
spøsrsmål er noen populærkulturer radikale".
- Kjetil Jacobsen, avsluttende programerklæring i ei bokmelding KK 3/8-96.
Det er fristende å tolke dette slik at f.eks. Pamela Anderson er
"kulturradikal" siden hun har anvendt plastisk kirurgi til
bokstavelig talt å "utvide selvet".
Jeg kunne sitert flere eksempler, men det mønsteret som trer fram er følgende:
- vold, krig, mord, undertrykking er ikke bare negativt - det gir også
raffinerte smaksopplevelser bare det behandles på en kunstnerisk måte.
(Ja, faktisk ville en verden hvor grunnleggende sosiale, politiske,
militære undertrykkingsforhold ble opphevet, frata de kunstneriske og
litterære feinschmeckere deres raffinerte råmateriale og fargerike
scener. Hm.)
- siden samfunnsmessige løsninger er umulige, fornuften er død og
mennesket har for mye iboende ondskap, kan vi i det minste finne på
spennende ting med oss sjøl. Livet er som kjent kortvarig, og det
gjelder å ha det gøy innafor de rammer som er gitt.
- vi intellektuelle kan få et ekstra piff i våre liv ved å posere og
bruse med fjøra overfor hverandre. Dette spillet fungerer slik at vi
roser og anerkjenner hverandre gjensidig. Dermed kan vi ha det fint
sjøl om vi er isolert fra den øvrige befolkning.
Til sammen er dette en helt klar IDEOLOGI. Den er ikke spesielt
spennende, og den har dukket opp og dødd ut igjen blant intellektuelle opp
gjennom historia, avhengig av økonomiske og politiske svingninger. Men
hver gang dette skjer, tror disse folka at de er med på noe veldig
interessant og grensesprengende (de omtaler seg sjøl som "avantgarde"
dvs. "fortropp"). De er meget sjølhøytidelige når det gjelder akkurat dette.
Det som er så snedig er at disse folka ikke er i stand til å se hvor
latterlige de framstår, sett utenfra.