Det er urealistisk å forvente seg, at den type handling som i dag er mere enn
nødvendig (dvs. tiden er overmoden for handling) skal være særlig populær i dagens
vestlige "offentlighet" (og noen annen finnes forløpig ikke). Som Georg Johannesen har
sagt: "Alle forsto Hitler straks, de færreste har forstått kommunismen". Det
ruandesiske folkemord var populært og lot seg lynkjapt organisere, men stanse?
Historien viser, at det i begynnelsen alltid blir temmelig tomt og taust rundt folk,
som alvorlig prøver å si sannheten, fordi sannheten er ubehagelig for de fleste av
oss, og det uhyre flertall kvier seg for det ubehagelige. Når det ubehagelige så
likevel viser seg uunngåelig, gir de fleste ofte skylda for sin misere til netopp de,
som advarte dem. Sosialismens største problem er dens teoretikeres manglende innsikt i
den menneskelige natur, særlig uttrykt i de mange håpløse teorier om
"arbeiderklassens bevissthet", et slags fatamorgana, der man håpet å finne geniale
tanker om sosialismen spontant oppstått i folket. Hvis det er noe dette grufulle
århundres historie har bevist, er det at arbeiderklassen ikke er overmennesker, slik
mange intellektuelle romantikere har trodd. Marx forutså ikke bevissthetsindustrien.
Et realistisk sosialistisk parti må i dag være et parti, som sikter mot å begrense
omfanget av og redde stumpene etter den globale økologiske krise som nå utvikler
sig med en uhyre naturkatastrofes kraft, takket være kapitalismens umåtelige suksess,
ikke minst blant diverse "sosialismers" og "kommunismers" talsmenn i dette århundre
(Lenin ikke unntatt). Vi står overfor det, noen har kalt "Naturens Pearl Harbour", men
det uhyre flertall av menneskeheten er mest opptatt av å få TV, av om deres guddom
eller nasjon har blitt krenket og/eller av om "strømprisen stiger". De er
søvngjengere, selvom de av og til med uro drømmer noe som ligner på sannheten. Vår
oppgave er å gripe tak i disse urolige drømmene, en oppgave som i sannhet krever
ettertanke og ydmykhet i en tid, hvor offentligheten er kvalt i (des-)information, og
politikk er erstattet av medialt pjatt. Rosa Luxembourg formulerte det berømte
alternativet "Sosialisme eller barbari". På hennes tid lå valget ennå åpent. I dag er
det et åpent spørsmål om vi overhodet har sjanse til å unngå barbariet.