Når det gjelder form, er jeg delvis enig med Steigan og Ekeland.
KK-redaktøren(e) fortjener pryl for å trykke en fire siders monolitt uten
skikkelig presentasjon, uten forklarende opplysninger underveis, uten
kritiske merknader. Men jeg mener, kanskje i motsetning til de nevnte
kamerater, at en slik "begivenhet" som Furet's bok bør dekkes av en avis
som KK, men da helst i form av f.eks. en bokanmeldelse / kronikk. Skrevet
ikke av estetiske finkulturister, men av oppegående marxister som KK burde
være den avis i Norge med best "nisje-tilgang" på.
Når det gjelder innholdet i Furet's essay, er jeg ganske uenig i tolkningene
til Steigan og Anders Ekeland. Til Anders: du påpeker en lang rad av "feil
med Francois Furet" (24 aug). Imidlertid synes jeg du ikke griper helheten
hos Furet. Essayet består av to deler: Den første påpeker kontinuiteten fra
Stalin til Mao og Castro. Selv om han gir "arvefølgens logikk" en noe
snurrig og stor betydning, så har han da noe å fare med her?
Langt verre er den andre delen, om "gravfølget" og dets "etapper". Her
synser han vilt - psykologiserer og sosiologiserer utifra sin begrensede
akademiske overklasseverden - en arrogant fransk historiker på skjørtynn
samtids-is. Her er det ikke vanskelig å dukke ham.
Likevel synes jeg hans konklusjon har noe for seg - en slags anti-marxists
dialektiske tese om samfunnsoverskridelse:
"Ved sin blotte eksistens frembringer demokratiet et behov for en verden
etter borgerskapet og kapitalen, en verden hvor et virkelig felleskap vil
kunne utfolde seg (..). Men sovjetverdenens endelikt rører overhodet ikke
ved det demokratiske kravet om et annet samfunn".
Med andre ord: Furet utfordrer oss i å finne et annet revolusjonært
alternativ enn det "marxistisk-leninistiske" (stalinistisk kommunisme
o.s.v.). Er dette så galt?
Einar Braathen