Karsten Johansen skriv:
"Jeg vet ikke hvor Brendberg har det fra at jeg skulle være "trotskist",
men folk som bruker hans form for "argumentasjon" har jo aldri vært så
nøye med de betegnelser de hefter på folk hvis synspunkter de mener skal
utraderes. I virkeligheten står jeg nærmere utvalgte synspunkter hos
folk som Rosa Luxemburg, Gramsci, Karl Korsch, Arthur Rosenberg, Anton
Pannekoek og Cornelius Castoriadis for å nevne noen. Mensjevikkene,
arbeideropposisjonen og en del andre så også på mange punkter lenger enn
Trotskij."
HOB: Orsak, Johansen, om eg har såra deg ved å identifisera deg med noko
anna enn det aller edlaste av marxistisk teori. Og til trotskistane: Eg er
samd med dykk i at det eigentleg er litt usømeleg å argumentera slik eg
gjorde i innlegget mitt om trotskisme. Eg skal freista gjera det til eit
eingongstilfelle. For eg likar i grunnen ikkje slik argumentasjon - å koma
dragande med inkvisisjonen når du diskuterer med katolikkar osb. Eg synest
du skal ha respekt for integriteten til folk, og diskutera sak i staden. Då
kan ein få til gode diskusjonar med både trotskistar, muslimar, kristne og
mange andre folk. Og det må jo vera dei gode diskusjonane som er poenget -
ikkje å "vinna" på ei imaginær slagmark.
Johansen: " Samtidig forstår jeg av Brendbergs anatomisk-psykologiske
fjernanalyse av min person at jeg er helt ond og diabolsk. Hvordan skal man
dog imøtegå en så hjertevarm
argumentasjon?"
HOB: Nei, eg trur ikkje Johansen er diabolsk - det trur eg i grunnen om få
folk. Ikkje eingong Stalin trur eg er djevelen sjølv - ja, ikkje eingong
Hitler når opp. Eg trur menneska sin idekamp ikkje dreier seg om kvitt og
svart, men om ulike nyansar av grått. Nett difor meiner eg det er viktig å
kunna repektera folk sin integritet, og opna opp for dei gode orskifta. Det
er når vi får til det at det mørke, gråe kan bli lysare. For eg har stort
utbyte av å diskutera med muslimar i USA, trotskistar i Noreg, liberale i
California, kristne i Australia og russarar i Israel for tida. Eg synest eg
lærer mykje - og at dette er ei av dei gledene nettet kan gje. Men då nyttar
det ikkje å driva å skjella ut andre for at dei er det dei er - du må i
staden leita etter det positive møtepunktet - og diskutera sakleg det ein er
usamde om. Då syner det seg at dei merkelegaste folk synest det er
interessant å diskutera med ødemarxistar på kysten av Nordatlanteren. Og i
slike diskusjonar trur eg båe partar vert klokare av.
Den typen diskusjonar KK-forums skrekk, kaptein Vedel Rødskjegg som siglar
rundt på dei sju polemiske verdshav, alltid med sabelen klar til hogg når
han luktar stalinistars blod, og med svart lapp framfor det eine auge - det
ein ser seg sjølv med - meiner eg dreier seg om noko anna enn å søkja
sanninga saman. Det dreier seg om å vinna imaginære sigrar i ein idekrig
mellom ljos og mørkre. Resultatet er at KK-forum til slutt blir ein lang
monolog.
Problemet er ikkje at Johansen er "vond" på noko vis. Problemet at han ikkje
har lært seg å sjå grensa mellom sitt eige, og den andre. Han ser ikkje
nesten sin - berre motstandaren. Og som den litt bortskjemte ungen, trur han
all kritikk er eit uttrykk for hat. Eg likar Johansen - men eg synest han
har nokre uvanar han bør leggja av seg.
Eg er samd med Trond Andresen i at litt frisk polemikk røskar opp i klam
stemning. Men det finst måte på alt. KK-forum er ein glimrande ide - og takk
og lov for at Andresen har drive det fram. Men eg trur det er på tide å
skifta kurs litt. Slik det har vore til nyleg, har det vore ein kombinasjon
av Johansen sin monolog og utklypp frå den liberale presse. Få har tort å
opna kjeften sjølve. Det at ordskiftet stoggar og frys fast, er nettop
totalitarismens vesen, Karsten! Og du kan ikkje leggja skulda på dette på
resten av verda. Du må sjå deg sjølv også, og tenkja gjennom om noko av det
du gjer er ein del av problemet.
Eg har ei barnebok heime som heiter "den sterke stemmen". Det handlar om ei
lita bille som okkuperer huset til Hønemor. Alle dyra i hagen er livredde
for den sterke stemmen - som kjem med unemnelege trugsmål om folk nærmar seg
huset. Hønemor blir huslaus, stakkar. Heilt til frosken går bort dit. Då
blir billa fanga i sitt "stopp der, elles" - avdi frosken berre luntar
godmodig inn i huset. Etter dette skjemmast billa - men det går over, og
etterkvart ein hyggeleg del av flokken.
Dette med å sjå nesten sin er heilt grunnleggjande i all menneskeleg åtferd.
Eg tek ein klassikar frå Buddhistisk tenkjing - historia om Angulimala:
En dag da Buddha kom inn i Shravasti, virket byen som en spøkelsesby. Alle
dørene var lukket, og det var ingen å se i gatene. Morderen Angulimala var
løs. Hver gang han drepte noen, kappet han en finger av dem og festet den i
en snor rundt halsen. Når han hadde fått samlet hundre fingrer, ville han få
enda flere onde krefter, ble det sagt. Kongen var ute med soldater og politi
for å fakka ham. Men Buddha lot seg ikke skremme og fortsatte sin runde for
å be om almisser. Men han gikk rolig nedover gaten, hørte han plutselig
lyden av løpende skritt bak seg. Han visste det var Angulimala, men følte
ingen frykt. Angulimala ropte: "Stopp, stopp!"
Buddha fortsatte sin rolige vandring. Da Angulimala kom opp på siden av
Buddha, sa han: "Jeg sa du skulle stoppe, munk! Hvorfor stoppet du ikke?"
Buddha fortsatte å gå. "Angulimala", svarte han, "jeg har stoppet for lenge
siden. Det er du som ikke har stoppet."
"Angulimala", svarte Buddha, "jeg sluttet å handle til skade for andre
levende vesener for lenge siden. Alle ønsker å leve. Alle frykter døden. Vi
må fremelske medfølelsen og beskytte alt liv." "Hvorfor skulle jeg være glad
i andre?", spurte Angulimala. "Menneskene er grusomme og upålitelige. Jeg
skal ikke hvile før jeg har drept dem alle sammen."
"Angulimala, jeg vet at du har lidd mye på grunn av andre mennesker",
fortsatte Buddha. "Noen ganger kan de være grusomme. Slik grusomhet er
resultat av uvitenhet, hat og begjær. Men mennesker kan også være
forståelsesfulle og medlidende. Har du noen gang møtt en munk? Munker lover
å beskytte alt som lever. De lover å overvinne begjær, hat og uvitenhet. Hat
er veien du går på nå. Du burde stoppe. Velg tilgivelsens, forståelsens og
kjærlighetens vei i stedet."
Angulimala ble både rørt og forvirret. Det var som å bli skåret opp og få
salt i det åpne såret, men samtidig merket han Buddhas kjærlighet.
"Det er synd at jeg ikke møtte deg før", sa Angulimala. "Jeg har gått for
langt på ødeleggelsens vei. Det er for sent å snu." Buddha sa: "Nei,
Angulimala, det er aldri for sent å gjøre en god gjerning." "Hva slags god
gjerning skulle jeg kunne gjøre?" spurte Angulimala. "Slutt å ferdes på
hatets og voldens vei", svarte Buddha. "Selv om lidelsens hav er
uoverskuelig, se deg tilbake, og du vil se stranden."
Angulimala tok av seg sverdet han hadde på ryggen, la det på bakken og bøyde
seg til jorden foran Buddha. Han dekket ansiktet med hendene og begynte å
hulke. Etter en lang stund så han opp og sa: "Jeg lover å bli kvitt min
ondskap. Jeg vil følge deg og lære medfølelse av deg. Jeg ber deg om å ta
imot meg som din elev."
I løpet av de neste ti dagene lærte Angulimala å følge reglene, å meditere
og å be om almisser. Han anstrengte seg mer enn noen munk før ham. Han
utstrålte en slik sinnsro og mildhet at de andre munkene kalte ham Ahimsaka,
som betyr "den ikkevoldelige". Det var faktisk navnet han fikk ved fødselen.
Det var et passende navn, for bortsett fr Buddha var det ingen annen munk
som hadde et så vennlig blikk."
Ta deg ein tur ut i godveret, Karsten! Vi synest du er ein verdifull kar -
det er berre synd at du brukar evnene dine så dårleg.
Beste helsing
Hans Olav Brendberg, Hitra
This archive was generated by hypermail 2.1.2 : 11-07-02 MET DST