Om mye av Maos uttalelser var selvmotsigende? Utvilsomt. Derfor forsøker jeg
ikke på noen som helst måte å si at det og det er riktig fordi Mao sa det.
Personlig er jeg vel heller det som kan kalles "bukharinist" eller "høyre-
bolsjevik", i hvert fall når jeg ser på sosialismens historie.
Grovt skissert har man to maoistiske tradisjoner i vesten. Den første, og
største, som AKP(m-l) var en del av, vurderte Mao i hovedsak ut fra hans
skrifter fra før Det Store Spranget. Man fokuserte for eksempel på den
sovjetiske læreboka i politisk økonomi, på tross av at Mao hadde gitt den ganske
har medfart (http://www.maoism.org/msw/vol8/mswv8_64.htm). Denne, i mangel av et
bedre ord, "stalinske" maoismen fokuserte på kontinuiteten mellom Stalin og Mao.
Den andre, med utgangspunkt i amerikanske Revolutionary Communist Party, la
større vekt på Mao etter ca. 1955, ikke minst oppgjøret hans med Sovjetunionen
(det som er publisert av Oktober om dette er KKPs dokumenter fra striden, ikke
oppsummeringer og dyperegående analyser). Disse fokuserer i større grad på
diskontinuiteten mellom Stalin og Mao, og kontinuiteten mellom Stalin og
Khrustsjov.
Særlig Kinas utenrikspolitikk tror jeg har bidradd til disse to maoismene. Ikke
minst forholdet til Albania. For Hoxha skrev helt til sin død at Stalin hadde
rett. Det lille norske Marxist-Leninistisk Forbund (må ikke forveksles med
Hoved-gruppa ML Front) uttrykker det slik (etter hukommelsen): "Mao beskrev
Stalin som 70% marxist. Slik går det ikke an å resonnere. Kanskje også Reiulf
Steen er 5% marxist? Enten er man marxist, eller så er man det ikke." Hoxha sine
"Betragtninger over Kina" (utgitt av DKP/ML i Danmark) er også interessant i så
måte - tidlig påpekte han - helt korrekt -at det er store uoverenstemmelser
mellom den kinesiske, albanske og sovjetiske strategien. Hans konklusjon var da
at Albania og Sovjetunionen gjorde det samme riktige, mens Kina tok feil. Å
forene disse to "fyrtårnene" var nok vanskelig, ett av dem måtte falle. Men slik
jeg leser mye av materialet fra AKP(m-l), KAP og KFML/SKP på 70-tallet forsøkte
de alt de kunne å holde det samlet. I etetrtiden bør nok et oppsummeres som
feil.
Dette fritar selvsagt ikke Mao, som også hadde flere hester han måtte ri
samtidig. Han var i konflikt med Sovjetunionen, og med Khrustsjovs oppgjør med
Stalin var det en ganske enkel vei ut å støtte Stalin. Men lenge før dette viste
jo Mao i praksis at han ikke sto inne for Stalins og Kominterns politikk. Dermed
ble det en halvveis greie. Hva angår persondyrkelsen, tror jeg ingen vil hevde
at Mao tok noe oppgjør med dette, heller ikke jeg.
Til slutt, hva var det som egentlig skjedde? Utgangspunktet må være at
Sovjetunionen allerede fra starten av var despotisk. Å hevde at det var et
arbeiderdemokrati som oppløste den grunnlovsgivende forsamlingen og knuste
opprøret i Kronstadt med militær makt er ikke mulig uten å havne i alvorlige
problemer. Så kan man selvsagt diskutere om det da var snakk om sosialisme. Jeg
mener det, siden det var et ærlig forsøk på å sosialisere produksjonsmidlene.
Dette skjedde imidlertid gjennom et despotisk styre, og var dermed i utakt med
befolkningens egne krav og behov. Dette ble ikke akkurat lettet av at landet var
fattig og isolert.
Disse faktorene samlet tror jeg gjorde at de etter hvert måtte gi opp forsøket.
Jeg vil ikke forsøke å datofeste det, siden de ga etterpå ulike punkter på ulike
tidspunkter. Kanskje var det 1928, 38, 48 eller 58? "The second Communist
Manifesto", som jeg viste til i forrige mail, fester det til 1961 med henvisning
til at da ble også den politikken som lenge hadde vært utført en del av den
"marxistisk-leninistiske" teorien. Min "versjon" er samlet i et slags notat jeg
har lagt ut på http://www.student.uib.no/~st00113/artikler/revisjon.htm.
Hva angår Kina kjenner jeg mindre til dette og vil ikke forsøke meg på noen
analyse.
Mathias
zoo ma mah manut mamoyugh
xi maa hea doo dauy dohdoyugh
tszeettaa ba doa bau koyugh
- Mr. Bungle
This archive was generated by hypermail 2.1.2 : 11-07-02 MET DST