Hallo!
KV Johansen skriv i kritikken av programmet under Erling Fossens retorikk
at "Fossen trenger menneskemateriale til sine maurtuer og
arkitektoniske fantasier". Dette fekk meg til å tenkja på noko som ligg og
sleng (på bogmaal) i PC-en min, herved oversendt Dette Forum. Det er ei
sammanlikning med liknande framtidsentusiasme frå tidlegare tider.
* * *
Fossens ordgyteri mot alt "gammelt" kulminerte trolig ved tusenårskiftet,
da han publiserte kommentaren *Brenn museene* i Morgenbladet. Ledsaget av
sitater fra F.T. Marinettis futuristiske manifest beskriver Fossen
"fremskrittsvegringen" i Vesten (og særlig Norge), før han konkluderer:
"Den transformasjon de europeiske nasjonalstatene står overfor, er ikke
mindre dramatisk enn tidligere samfunnsmessige omveltninger. Men som ved
enhver tidligere revolusjon kan ikke fortiden gi noe svar. Fortiden er noe
et samfunn konstruerer for å gi seg selv legitimitet. Ethvert samfunn
skriver sin historie forskjellig. Ingen myter varer evig. Derfor må mottoet
være: Se deg aldri tilbake."
Koblingen til den italienske futurismen er et uttrykk for sjelden
selvinnsikt fra Fossens side. Futuristene så jo på "tradisjonen" som det
reneste slaveri, mens "det moderne" representerte frihet og fremskritt. De
lengtet etter å forene sine krefter med den moderne teknologien, for
derigjennom å "skape verden på nytt":
"Kamerater! Vi fastslår at vitenskapens triumferende fremsteg har
forårsaket så dyptgående forandringer hos menneskeheten at de åpner en
kløft mellom fortidens føyelige slaver og oss frie mennesker; vi som er
forvisset om at en strålende, praktfull fremtid kommer oss i møte."
Når Marshall Berman beskriver futuristenes prosjekt i *All that is solid
melts into air*, legger han vekt på at de til slutt kastet seg inn i første
verdenskrig under mottoet "krigen, verdens eneste rensende bad". I løpet av
to års tid ble to av de mest fremstående futuristene - maleren og
skulptøren Umberto Boccioni og arkitekten Antionio Sant'Elia - drept av de
samme maskinene som de elsket så høyt, mens resten endte opp som
"penneknekter i Mussolinis kulturfabrikker". Berman konstaterer at
"futuristene drev hyllesten av den moderne teknikken til en grotesk og
selvforherligende ytterlighet, noe som ble en garanti for at deres
ekstravaganser aldri skulle komme til å gjentas." Men da forutser han ikke
Erling Fossen, som boltrer seg med minst like "futuristiske" uttalelser i
den norske offentligheten et lite hundreår etter sine italienske
åndsfrender:
"I en urbanisert og globalisert verden er også vi i Norge nødt til å bygge
opp sterke kulturradikale miljøer i byene som kan være agenter for
fremtiden og forberede nordmannen på den malstrømmen som kommer. [...] Kun
de som klarer å svinge seg opp på høyde med samtidens muligheter, kan
aktivt produsere sitt liv."
* * *
Magnus E. Marsdal
This archive was generated by hypermail 2.1.2 : 11-07-02 MET DST