Apropos Hans Olavs siste, viser jeg til Morten Levins artikkel i Dagbladet
i vår:
http://www.dagbladet.no/kultur/2002/04/20/326070.html
*****************
Historien om«The Holocaust»
«Helt frem til far min døde i 1973, var 'holocaust' et ord som knapt nok
var brukt i vår familie.»
Av MORTEN LEVIN, professor
Lørdag 20. april 2002 11:39,
oppdatert 11:42
Holocaust blir gjerne oversatt med storbrann eller masseødeleggelse. «The
Holocaust» har derimot inntatt en privilegert posisjon i vår begrepsverden.
Det har blitt søkt ekspropriert som eksklusiv betegnelse på den nazistiske
utryddelsen av seks millioner jøder under den andre verdenskrigen. En kunne
lett la seg forlede til å tro at «The Holocaust» var et begrep som ble
vanlig brukt allerede ved det rettslige oppgjøret etter den andre
verdenskrigen.
Helt frem til far min døde i 1973, var «holocaust» et ord som knapt nok var
brukt i vår familie. Holocaust var likevel intet tema blant de gjenlevende,
ikke fordi grusomhetene ikke hadde rammet familien, men fordi en brukte
andre begrep om nazismens grusomheter. Det gikk mange år før det gikk opp
for meg at dette var et interessant paradoks.
Ved etablering av staten Israel var også holocaust nærmest fraværende i
debattene i FN. En tolkning fra moderne historikere, blant andre Peter
Novick, er at staten Israel fikk tilstrekkelig politisk støtte fordi de
enkelte statene så egne interesser tjent ved etablering av en ikke-arabisk
stat i regionen. Holocaust dannet med andre ord ingen ideologisk plattform
i etterkrigstidens internasjonale politikk. Når det altså er slik at
holocaust er noe som vokser frem mange år etter den andre verdenskrigens
tragedier, hvordan kan vi så forstå fenomenet?
Svaret er å finne på to kontinenter. I jødiske miljøer i USA ligger den ene
kimen. Den andre finnes i Midtøsten og i staten Israel. Annekteringen av
«The Holocaust» som særpreget jødisk fenomen tar forskjellig form og tjener
forskjellige hensikter, men de er ikke uavhengige. Politikk og personer
henger nøye sammen.
«The Holocaust» etableres som politisk og ideologisk begrep på 1960- og
70-tallet. Tre faktorer kan forklare dette: Eichmann-prosessen i Israel på
begynnelsen av 1960-tallet, seksdagers krigen i 1967 og Yom Kippur-krigen i
1973. Prosessene fremstår som en blanding av bevisste strategier fra
sentrale aktører og som bevegelser som utvikles og spres på grunn av sin
egen tyngde.
Verdenssamfunnet ga Israel nærmest full støtte under seksdagerskrigen, men
denne grunnleggende støtten eroderte betydelig under Yom Kippur-krigen.
Parallelt med dette skjer det også en endring i andre jødiske kraftsentra,
sentrert rundt emigrasjonsmiljøene i delstatene New York og New Jersey i
USA. Jødene er uten sammenligning den innvandrergruppen i USA som har
lyktes best. Antallet milliardærer i dollar er større enn hva en
forholdsvis finner hos de hvite innvandrerne. Jødiske immigrasjonsmiljøer
ble tidlig amerikaniserte og hadde marginal forankring både i sionisme og
jødedom.
Eichmann-prosessen mot nazismens kanskje mest grufulle bøddel blir av
historikere vanligvis forstått som det første skrittet mot etablering av
«The Holocaust». Simon Wiesenthal var etablert som den internasjonalt
ledende nazijeger og hadde oppdaget Eichmann i Argentina. Israel bryter her
folkeretten på to felter. Eichmann kidnappes i et fremmed land og føres til
Israel, hvor han så blir stilt for en domstol i et land som ikke eksisterte
på forbrytelsens tidspunkt. Eichmanns forbrytelser var dessuten i
internasjonal terminologi å betrakte som forbrytelser mot menneskeheten, og
ikke mot innbyggere i Israel. En internasjonal domstol var det tribunalet
en skulle ha forventet at Eichmann ble stilt overfor. Det trengtes med
andre ord en legitimering - og «The Holocaust» fremstår som et nyttig
redskap ved å rendyrke et begrep som bare kan brukes på nazismens
utryddelser av jødene. Derved er ideologien etablert, som både kan
rettferdiggjøre denne prosessen, og som gir nytt drivstoff til legitimering
av sionismen som ideologi. Hannah Arendt, den fremste jødiske
intellektuelle i etterkrigstidens USA, sto frem som en markant kritiker av
den ideologiske oppbyggingen rundt rettssaken. Hun ble sterkt kritisert, og
en mastergrad godkjent ved det hebraiske universitet i Jerusalem anklaget
henne for å være antisemitt.
Den andre faktoren som bidrar til å fremme «The Holocaust», er eroderingen
av verdensopinionens nærmest uforbeholdne støtte til Israels operasjoner i
Midtøsten. Yom Kippur-krigen viste med all tydelighet at den suverent
sterkeste militærmakt i Midtøsten var Israel. Okkupasjonen av fremmed
territorium etter seksdagerskrigen og den derpå følgende bosettingen på
okkupert land krevde en legitimering. «The Holocaust», altså det spesifikke
og enestående folkemordet som bare har rammet jødene, ble legitimeringen
for sionismen, som på sin side skulle legitimere okkupasjonen av palestinsk
land etter seksdagerskrigen.
Ideologiseringen av «The Holocaust» ville sannsynligvis ikke ha hatt særlig
internasjonalt gjennomslag, hvis det ikke hadde vært for utviklingen i USA.
Det er paradoksalt at USA var den stormakten som sist formet sin beslutning
om å stemme for opprettelsen av staten Israel. Det var med andre ord ingen
spesielt sterk amerikansk opinion som var opptatt av jødeutryddelsene under
nazismens herjinger i Tyskland. Argumenter i debatten om «The Holocaust»
var at ideologien ble utviklet for å sikre at de vellykkede amerikanske
jødene ikke forsvant inn i det flerkulturelle USA, men forble tro mot sin
amerikansk skapte jødiske identitet. Det ble nærmest slik at enhver by i
USA med en viss jødisk minoritet etablerte sitt eget holocaustmuseum.
Konstruksjonen av holocaust får også kraftfulle uttrykk gjennom Hollywoods
jødiske filmskapere. Spielbergs «Schindlers liste» er åpenbart det beste
kunstneriske uttrykket for kraften i holocaust som ideologiprodusent.
TV-såpen «Holocaust» er et annet sterkt eksempel. En krass uforsonlig
kritikk er formulert av statsviteren Finkelstein, hvor han introduserer
holocaustindustrien som begrep. Hans kritikk er rettet mot
ideologiproduksjonen som konkret politisk og legal strategi for å fremme
økonomiske krav overfor Tyskland og andre europeiske land som samarbeidet
med nazistene under den andre verdenskrigen. Alle de sakene som har versert
eller er på gang overfor europeiske stater og industrier, har sine utspring
i amerikansk rettssystem og er støttet eller organisert av jødiske
organisasjoner. Finkelsteins argument er at de midlene som har resultert
fra denne aktiviteten (kompensasjon for slavearbeid betalt av tysk industri
og oppgjør for konfiskerte jødiske formuer i Sveits), i det store og hele
har tilfalt de jødiske organisasjonene, og i vesentlig mindre grad de
gjenlevende slavearbeiderne. Spesielt er han opprørt over hvordan
holocaustindustrien nå har rettet oppmerksomheten mot de fattige europeiske
landene Polen, Ungarn og Tsjekkia for også å kreve erstatning.
Holocaustmuseene perspektiverer kjernen i denne problematikken. Disse
museene har i det store og hele bidratt til å avbilde nazismens folkemord
som i hovedsak har vært noe som rammet jødene, mens de like bestialske
folkemordene på sigøynere (500000 ble drept - den samme relative andel som
for jødene), på de homofile eller på handikappede blir nærmest usynlig.
Slik må det antakelig være hvis holocaust skal legitimere den moderne
sionismen og staten Israel.
***************''''
At 18:05 06.06.2002 +0200, brendberg wrote:
>Holocaust
>
>tyder brennoffer, og har på merkverdig måte vorte ordet for folkemordet på
>jødar under andre verdskrig. Det kom til oss med ein amerikansk TV-serie på
>slutten av syttitalet, og Elie Wiesel har hevda at han står for farskapet
>til ordet. Det er eit ord vi bør sjå på med svært stor skepsis. Av fleire
>grunnar.
>
>1. For det fyrste avdi det er sterke grunnar til å ikkje skilja ut
>folkemordet på jødar som noko heilt spesielt i historia om andre verdskrig.
>Europa har historisk to ikkje-territorielle etniske grupper – jødar og roma
>(”sigøynarar”). Nazistane freista utrydda båe, og tapstala til romafolket
>var like store i høve til folketal som tapstalet for jødar. Men medan du
>kan laga filmar om Schindler og svenske diplomatar og andre som redda
>tusenvis av jødar frå dauden, ville ei liknande historie om romafolket vore
>ei løgn. Historia om folkemordet på romafolket er heilt enkelt nattsvart.
>
>Og det er ho framleis, avdi romafolket er retusjert bort frå den alminnelege
>kunnskapen om dette. ”Hitler drap 6 millionar jødar”. Punktum. Då ei stor
>gruppe bulgarske romafolk kom for å søkja asyl i Noreg for eit par år sidan,
>signaliserte den politiske leiinga utan å snakka i klårtekst at dette neppe
>var ”verdige” asylsøkjarar, og at den ”individuelle” handsaminga i stor grad
>gjekk ut på at sakshandsamar skreiv under på kvart avslag for seg, i staden
>for å bruka kopimaskin.
>
>Når ein veit litt om kva romafolk er utsette for av tvangssterilisering,
>innesperring i ghettoar, drap, terrorisering og rolle som ålmenn syndebukk
>i Aust-Europa, er dette sjølvsagt heilt horribelt, og eg skulle likt å sjå
>den regjeringa som hadde gjort det same med ei gruppe jødar frå Bulgaria.
>
>2. Episenteret for den verdskatastrofen som heiter andre verdskrig er områda
>aust for Tyskland – Polen, Kviterussland og Ukraina. Her har ein i tre år
>den einaste fronten av noko tyding. På tysk side av fronten har du ei
>heksegryte av vald. I Polen vart omlag tre millionar sivile utanom jødane
>drepne under krigen – mellom anna heile intelligensiaen. I Kviterussland og
>Ukraina har du heile tida ein flakkande partisankrig bak dei tyske linene,
>og millionar av ukrainarar og kviterussarar blir avretta på mistanke om at
>dei stør partisanane. Og her har du eit anna bilete enn i vest, der jødane
>blir skilt ut og sendt med kuvogner. I det vestlege Sovjet var jødane i stor
>grad ein del av ein sams motstand, og deltok i same partisankrig mot
>tyskarane. Dei vart sjølvsagt prioritert av einzatsgruppene når desse ”
>reinska opp” i eit område. Men det er ikkje noko ”unikt” med historia deira.
>
>Ukraina, som var det landet der tvangskollektiviseringa i Sovjet fekk dei
>verste utslaga, hadde 42 millionar innbyggjarar då krigen byrja. På slutten
>av krigen var dette på ymse måtar redusert til 27,4. Denne delen av
>historia, og den liknande heksegryta i Balkanfjella, bør ein òg ha med –
>ikkje berre historia om at Hitler drap jødar ”utan at europearane gjorde
>noko for å hjelpa” – til Uncle Sam kom og ordna opp. Den
>utryddingspolitikken som jødar og roma i ekstrem grad vart utsette for i
>episenteret for andre verdskrig er ikkje noko ”unikt”, men ein del av eit
>mønster som også galdt austeuropeiske slavarar. Ser du folkemordspoltikken
>under eitt, og reknar frå militære tap, vart 26 millionar drepne under andre
>verdskrig, av desse seks millionar jødar.
>
>3. Men så er det også sjølve ordet – ”brennoffer”. Dette går inn i ei
>forestillingsverd som bør vera framand for oss. For kven vart desse folka
>ofra til? Og kva skulle ein få att for offeret? Forestillingar om at desse
>folka vart ”ofra” for at staten Israel skulle få velvilje frå oven er etter
>mi meining nokså langt over kanten for det perverse. Og ein bør vera svært
>mistenksame til slike tankemønster i dagens klima. Ein amerikansk ekstremist
>som Meir Kahane ønskte å ”reinsa” jødedomen for ”hellenisme” (vestleg
>intellektuell tradisjon). Og det er mange slike merkelege idear ute og går.
>
>4. I tillegg er Holocaust ein stadig ”mediehappening” – der det er spørsmål
>om fornekting eller tru, kvitt eller svart. Eg er ikkje i tvil om at det er
>mykje humbug ute og går blant historiske ”revisjonistar”. Men det er det
>sanneleg også innanfor holocaustestablishmentet – mellom anna retusjeringa
>av romafolket. Og skal ein få bukt med denne humbugen, trur eg ikkje det er
>andre måtar å få til det på enn i prinsippet å bruka dei same metodane som i
>anna historisk ordskifte. Revisjonistane og den amerikanske
>holocaustindustrien bidreg her gjensidig til å mørkleggja eit viktig
>historisk felt – og det mønsteret bør vi ikkje gå inn i. For min del er
>talet 6 millionar jødar heilt OK til eg ser godt dokumenterte arbeid som
>seier noko anna. Men det er ikkje noko eg ”trur” på.
>
>5. Og difor er det òg viktig å sjå at andre verdskrig er noko anna for
>amerikanarar enn for oss. Sigurd Hoel refererer i eit essay undersøkjingar
>som var gjort i USA i 1943, der ein bad folk forklara kva nazisme var for
>noko. Nesten ingen greidde det – det einaste ein var samde om, var at det
>nok var ”anti-amerikansk”.
>
>I Europa var andre verdskrig ein veldig idèkamp, med panser og automatvåpen
>som argument. Då russarane i 1944 bomba flyplassen på Høybuktmoen rett før
>dei gjekk inn i Sør-Varanger kom ein tysk soldat midt i treveåra halvfull
>opp til huset til besteforeldra mine i Bjørnevatn. Med bombedrønna som
>bakgrunnsmusikk heldt han knyttneven i veret og song ”internasjonalen”.
>
>Slik opplevde heile Europa krigen som ”den store alliansen” mellom Churchill
>og Stalin, mellom den liberale og den sosialistiske tradisjonen. Det er
>svært viktig å sjå at det ikkje var slik i USA, der folk var svært skeptiske
>til å gå inn i krigen, og der dei japanske gulingane var hovudfienden. Det
>er dette tomrommet den amerikanske ”holocaustmyten” går inn i – ”a just
>cause”. Amerikanarane har ikkje berre vore skeptiske til kommunismen – men
>til politiske doktrinar av alle slag, også nazismen. Dette går langt tilbake
>i tid, de Tocqueville skriv om det same frå USA på 1830-talet. ”Ideologienes
>død” er berre eit uttrykk for at dette særamerikanske fenomenet har vorte
>globalt.
>
>Difor gjer vi klokt å halda fast på vår eiga forståing av desse hendingane,
>i staden for ein ”ideologilaus” amerikansk versjon. Som ein del av dette bør
>vi kanskje liksågodt berre droppa ordet ”holocaust”?
>
>(delar av ressonementet har eg lånt frå ”Assaults on Truth and Memory” av
>Ward Churcill, som ligg på heimesidene til Romafolket – ”Patrin web
>journal” – www.geocities.com/Paris/5121 )
>
>
>
This archive was generated by hypermail 2.1.2 : 11-07-02 MET DST