> Hans Olav Brendberg skriver:
> "I reine tal er den marknaden du snakkar om ("radikale menneske" - i
> praksis middelklassemenneske med radikale studentdagar bak seg) den
einaste
> som er stor nok. Men eg trur samstundes at dette er ei nokså einsarta
og
> keisam gruppe - at dei spanande sakene, dei spanande historiene og
folka
> finst utanfor denne gruppa. Og utan at du finn måtar å få fram desse
sakene
> og historiene, vil avisa etterkvart bli eit gjesp (klø folk med
> førtiårskrise på ryggen). Sjølv om ingen spanande menneske er noko
'stor
> målgruppe', er dei viktige for ei avis."
KJ: Jeg tror det forholder seg omvendt: hvis det man skriver er
brennbart OG NB! de som skriver brenner for det, vil de rette folka nok
melde seg som lesere. Det gjelder å skape blest om avisa. En avis som KK
kan ikke skrives etter markedsberegninger, den må skrives ut fra
politisk vurderingsevne av politiske dyr. KK trenger ikke de leserne som
har bestemt seg for ikke å være interessert i politikk (i alle sine
varianter innbefattet kulturpolitikk), hvortil jeg mistenker hører en
stor resignert del av den gruppa Brendberg her antyder. Egentlig har KK
et kolossalt potensielt marked, fordi nesten ingen skriver om politikk i
vid mening i dagens Norge (men derimot en masse om gallupmålinger og
kjendiseri i den politiske kasten, noe de forveksler med politikk).
Ingen i Norge kopler i dag jordbrukspolitikk og miljøpolitikk og faglig
interessekamp, f.eks. Den norske offentlighet er stort sett dummere enn
den noengang har vært.
Herman Hansen:
"Det er bra Braanen sier at KK skal markedstilpasses. Braanen er i
motsetning til sine forgjengere ærlig på det punktet. Han vil altså
bygge opp ei osloavis for så å være storhjerta nok til "å ofre Dalstroka
innafor ei julehelsing ved seinare høve". Det er fint med ærlige
mennesker. Da kan vi diskutere sak. (...)
Oslo er en liten by, og det er mange om beinet. Morrabla, Dagsavisen,
dagblad osv. Jeg tror ikke KK vil overleve på å være Osloavis. Tror ikke
Braanen har noe valg. Skal KK overleve KK ta sine støttespillere på
alvor. De må de ut til folk."
Jeg er enig i dette. En norsk radikal avis må være en avis for hele
Norge og særlig for det noen har kalt "det skjulte Norge". Det er dødens
pølse som man sier i Danmark å satse kun på et skikt i Oslogryta.
Reportasjer fra rundt om i landet må til om det som ingen av de andre
skriver om. Oslo er en Frp./høyredominert by og det har sine grunner,
jvf. Fløgstads "Osloprosessen". Noe annet er: Jeg tror KK har et
(selvsagt begrenset) marked i både Danmark og Sverige hvis man skriver
godt om internasjonalt/europeisk venstresidestoff og klarer å bli
tverrskandinavisk på kultur f.eks. Det finns dessuten krefter i begge
landene (utenom Jan Myrdal) man kan samarbeide med. Nøkkelen er å bruke
internett. De skandinaviske landene har temmelig like systemer og
historie på mye, og mye politikk kan utvikles fra sammenligninger. Dette
er brennbart, fordi det vil avsløre mye av den politiske manipulasjonen
som foregår fra sentralt hold (den forutsetter uvitenhet hos dem den går
ut over).
Om man skal ha distriktskontorer osv. er noe jeg ikke kan vurdere
muligheten av. Men det forekommer meg at internett må by på en hel del
muligheter - det er verd å legge merke til at at dette nok brukes ganske
mye i en del grisgrendte strøk netopp på grunn av avstandene.
Interessant å legge merke til at internett osv. er meget velutviklet i
så fjerne strøk som på Grønland og Island. (På Grønland hadde jeg adgang
til homebanking fra 1995, inklusive internasjonale overføringer mellom
konti. Dette er fortsatt i 2002 ikke mulig i norske banker, som først
kom på banen med homebanking fem år etter Grønland!) KK må satse på å
bli en ny type avis i vekselvirkning med internett og aktivister.
Ellers: En type kommentarer med historisk perspektiv jeg savner i KK (og
for å få det trengs nok bl.a. folk med noen år på baken er jeg redd) gis
et eksempel på nedenfor. Helgheim forlot KK på grunn av striden i 1997 i
en helt misforstått allianse med Røssaakismen, som jo står ham meget
fjernt, men tvunget av AKP'ernes kuppmanerer. Artikkelen her viser, hvor
tåpelig det er å snakke om "68'ere" under ett (både Helgheim, Øgrim og
Fløgstad er "68'ere" men de er jo faen så forskjellige!) Det kan ikke
være KKs oppgave å ligge under for de mer og mer vanntette skott mellom
"generasjoner" som jo snart utvikles i så rasende fart, at eldre søsken
knapt kan kommunisere med deres noen få år yngre.
Karsten Johansen
Dag og Tid nr. 20, laurdag 18. mai 2002
Roald Helgheim:
Syndromet 11. september
Er du lei av 11. september-syndromet, så vit at dette berre er starten.
Aldri meir 9. april, har vi sagt i 60 år, mens det vert skrive meir om
det enn nokosinne. For Latin-Amerika var 11. september eit omgrep 28 år
før dobbeltåtaket mot New York, noko Henry Kissinger aldri får gløyme.
Men etter 11. september 2001 var alle samde om at ingenting var som før,
og det var berre å vente på litteraturen om det. Thomas Hylland Eriksen
var først ute med ein oppdatert versjon av Bak fiendebildet, og alle er
samde om at dagen var starten på ein ny verdsorden. Eller for å sitere
forfattaren Thorvald Steen: «Straks jeg så de uhyggelige TV-bildene fra
Twin Towers i New York, var jeg sikker: Nå er jeg vitne til noe som vil
bli snakket og skrevet om i de neste hundre år.» Verkeleg? Eg lurer på
kor ofte det har hendt i historia, til dømes sidan Svartedauden, at
mennesket har stogga opp og tenkt at dette, folkens, kjem det til å bli
snakka og skrive om dei neste hundre åra. Det er noko med opptattheita i
seg sjølv av kor viktig akkurat denne hendinga er, som nærmar seg det
maniske, endå det er sikkert og visst at store deler av verda kjem til å
kjenne følgjene av henne lenge. Difor: Tenk å kunne uttrykkje det
ultimate om 11. september!
Dette lange hjartesukket er utløyst etter lesinga av boka To fly styrtet
i World Trade Center(Tiden), ei samling av åtte essay og eitt dikt, med
boktittel etter den andre NTB-meldinga som gjekk i cyberspace kl. 15.10,
dato 20010911. Det er slett inga dårleg bok, og Thorvald Steen er ein av
forfattarane som skriv reflektert under tittelen Saladin-provokasjonen,
etter ein kurdisk hærførar på 1100-talet. Andre bidragsytarar er Mari
Lending, Arve Kleiva, Espen Stueland, Henrik Pedersen, Arne Johan
Vetlesen og Cathrine Grøndahl. Men det som får denne boka til å stå
oppreist, er den første og den nest siste artikkelen, signert John Erik
Riley og Nazneen Khan.
Den norsk-amerikanske forfattaren Riley skreiv i Aftenposten «21
fragmenter til minne om tausheten» i veka etter eksplosjonen. Med eit
oppdatert PS frå januar står dei framleis som ein påle, i knappe,
konsise tekstar der han i nummer fem spør: «Hva kan litteraturen bidra
med i kjølvannet av en slik katastrofe? Spørsmålet er smakløst, svaret
åpenbart: Den eksisterende litteraturen har verken trøst eller innsikt.
Den peker ikke i noen mulig retning fordi den kun peker bakover, mot
Historien. Bildet har rokket ved alt, også bokhylla», skriv Riley, som
då han på TV såg folk kaste seg ut av dei to tårna, venta på at Superman
skulle komme og berge dei. Han ser ein meiningslaus Skavlan-debatt, han
får alle dei obligatoriske spørsmåla om globaliseringa, palestinarane og
ofra for USAs krigføring kloden rundt. «Som om jeg stod overfor et valg.
Som om den ene rystelsen ikke rommer den andre», svarar Riley. I
ettertid oppsummerer han: «Meningsproduksjonen har med andre ord vært
stor. Likevel oppleves de fleste tekster som relativt intetsigende; de
gjør ikke annet enn å befeste hendelsens kulturelle betydning, og
kanskje fremme en og annen politisk selvfølgelighet.»
På spørsmålet om 11. september ikkje har ført meg seg noko godt, gir
journalisten Nazneen Khan ordet til faren: «Osama bin Laden er det beste
som har skjedd den muslimske verden». Dei står i ei gate i London, og
Nazneen spør «hvorfor det?», og faren svarar: «Nå må muslimene finne ut
hvem de er og hva de står for. Vesten må ta et oppgjør med seg selv og
sine holdninger til islam. Forhåpentlig vil dette føre til en dypere
forståelse mellom kulturer. Takket være Osama er en revolusjon på gang»,
seier opphavet til den urbaniserte, etablerte og integrerte norske
journalisten Nazneen, som snakkar vestlandsdialekt og likar seg betre på
ein røykfylt kafe i femtitalsstil i Oslo enn i moskeen. Under neste
London-tur vitjar ho den einaste klubben og restauranten for muslimar i
byen, ArRum, eit hipt pustehol med bønerom i staden for bar. «Jeg ønsker
at ArRum skal være et sted for toleranse og kunnskap. Behovet er stort
etter 11. september», seier eigaren. Men i Norge har Fadime-debatten
nettopp eksplodert. «Illusjonen om toleranse sprakk, islamofobi er
tilbake med full kraft», skriv Nazneen. Men for muslimar verda over har
11. september avgjort endra livet. «Avsløringene om hvem som førte
flyene inn i World Trade Center-tårnene sjokkerer». Det var 19 unge,
velutdanna, siviliserte unge menn, fødde inn i liberale muslimske
familiar, som Nazneen sjølv.
Og ho gjer eit tankeeksperiment på jakt etter innsikt. «Hypotesen er at
jeg forstår disse 19 mennene. Jeg har på følelsen at jeg kan forstå litt
av det som gikk gjennom hodene deres», skriv Nazneen. Forstå kvifor dei
i staden for å omfamne det sekulære Vesten, slik ho sjølv har gjort,
sprengjer seg sjølve i lufta. «Jeg kan forstå det fordi jeg selv har
stått foran den smale veien og kjent at den lokket. Fordi jeg på et
tidspunkt ønsket å vise verden at jeg hadde en identitet. En kultur og
religion jeg var stolt over... Men jeg tok aldri skrittet inn på den
smale vei og jeg kommer aldri til å gjøre det. Jeg har min egen vei å
gå. Men jeg tror jeg forstår like fullt. Jeg tror jeg kan forstå
Mohammed Atta. Jeg tror jeg forstår hvor sinnet kommer fra».
Det skriv Nazneen Khan, i den beste artikkelen i heile boka. På leiting
etter identitet møter ho ein ung pakistanar med klar melding: «Det er
utrolig teit når pakistanere sier de er norske. Men nordmenn blir jo
glade når vi sier vi er norske også da, samtidig som de ikke helt liker
at vi sier det. Uansett hva vi gjør, så er vi jo pakistanere.»
© Dag og Tid
______________________________________________________________________________
ifrance.com, l'email gratuit le plus complet de l'Internet !
vos emails depuis un navigateur, en POP3, sur Minitel, sur le WAP...
http://www.ifrance.com/_reloc/email.emailif
This archive was generated by hypermail 2.1.2 : 11-07-02 MET DST