Dette er et interessant spørsmål, og bare tilsynelatende banalt. "Kapital"
er i borgerlig økonomi og dagligtale (de herskendes begreper er de
herskende begreper) et upresist begrep som brukes om forskjellige
former for formue, alt fra penger eller andre finansielle fordringer, til
fast eiendom, bygninger, maskineri. De siste åra har man også i enda mer
diffus stil begynt å snakke om "kunnskapskapital" og lignende.
Men, som salig Marx understreket, kapital er et (makt)*forhold* mellom
mennesker. Det er med andre ord ikke i sin kjerne en "mengde av noe", sjøl
om det populært brukes slik til daglig. Men ved å besitte en mengde av noe
(f.eks. penger, en bedrift) kan man utøve makt over andre.
Når det da gjelder begrepet "kapitalisme" er det en betegnelse på en
samfunnsform hvor det virker mekanismer som reproduserer kapitalforholdet.
Den avgjørende mekanismen er akkumulasjon -- man bruker den makt man har
over andre til å øke sin makt, dvs. til å styrke kapitalforholdet. Den mest
klassiske form for akkumulasjon er rentesrente-mekanismen, hvor en person
som besitter formue (penger, obligasjoner, bedrifter, fast eiendom) bruker den
pengestrøm som avkastningen gir, til reinvestering -- noe
som igjen fører til økt formue, osv. Dette er, så lenge tapene
ikke er for store, en eksponentielt voksende, ustabil prosess [2]: Økonomien
polariseres mellom fordringshavere (kapitalister) og forgjeldede /eiendomsløse.
Denne tilsynelatende knusktørre redegjørelse kommer jeg med for å dra et
interessant poeng: Kjerna i kapitalismen, som det _må_ gjøres noe for å
avskaffe, er _den finansielle_akkumulasjonen_. Dette kan man i prinsippet
gjøre, uten at man trenger (eller bør, det er bokstavelig talt livsfarlig) å
avskaffe hverken handel, penger eller marked som instrumenter for økonomisk
samkvem. En famlende og svekket venstreside må derfor fokusere på
akkumulasjonen, og ikke på alt det andre. En effektiv måte å eliminere
betingelsene for akkumulasjon på, er å erstatte enkeltmenneskers eie av
produksjonsmidler, med kollektivt eierskap til disse, hvor eierne er de som
arbeider i den aktuelle bedrift. Dermed vil utbytting (at eieren tyner lønna
og arbeidsbetingelsene for å få "avkastning" på sin "investering") bli en
meningsløshet. Det er da de ansatte sjøl som setter til side bedriftens
merprodukt og bestemmer om dette skal reinvesteres eller tas ut som ekstra
lønn (det som for kapitalisten ville vært "utbytte", men man kan ikke
utbytte seg sjøl. Det kan også tilføyes at man kan ikke streike mot seg
sjøl, så denne konfliktformen vil bli mye mindre hyppig).
Et slikt system er fullt mulig i dagens type samfunn. Det vil ikke være
sosialisme, men "marked uten kapitalisme" (for å sitere en boktittel fra
Karl Ove Moene og Tone Ognedal). For å bevege seg i denne retninga trenger
man "bare" å omgjøre de multinasjonale selskapers eierskap til lokalt
eierskap i hver bedrift [3], og dessuten "bare" få endret eller bryte med
de påbud som finnes fra WTO, EU, NAFTA, IMF etc. om at samfunnet ikke skal ha lov
til å begrense retten til å kjøpe opp verdipapirer, bedrifter og eiendom uansett hvor.
Et skritt i riktig retning er nasjonalt regulerte kapitalbevegelser [4] og
nasjonale konsesjonslover, slik man hadde inntil nylig i Norge, før et
historie- og kunnskapsløst politikerkorps lydig gjorde som de multinasjonale
maser om, og avskaffet dette sjøl om de kunne velge å ikke gjøre det.
Trond Andresen
___________________________
[1] Pierre Bourdieu utvider Marx sitt kapitalbegrep ved å introdusere
"symbolsk kapital", som gjelder for maktforhold som er basert på
ikke-materielle verdier som en person besitter i forhold til andre (f.eks.
"den rette smak").
[2] Se
http://www.itk.ntnu.no/fag/SIE3005/div/rente-eksplosjon.pdf
[3]
Større enheter der dette er rasjonelt, dannes da ved frivillige sammenslutninger
av sjølstyrte bedrifter, som inngår samarbeidsavtaler og nedsetter representative
organ for å administrere samarbeidet.
[4]
Nasjonal styring av kapitalbevegelser er i dagens verden _lettere_ å drive
enn før. Dette er den motsatte påstand av det vi alle blir tutet ørene fulle
av, og det motsatte av det de fleste av dere som leser dette, tror.
Tidligere sentralbanksjef Skånland (blant mange) sa at "det ikke er mulig å
styre kapital- og verdipapirbevegelser i en moderne elektronisk verden".
Heldigvis tar han feil: Nettopp fordi slike bevegelser i dag foregår
elektronisk, kan de logges og sjekkes svært enkelt, ja automatisk. Enhver
norsk bank som ikke følger pålagte regler, kan fratas lisensen, som er gitt
av Norges Bank. Norske kroner kan bare eksistere i norske banker. Noen tror
norske kroner finnes i utlandet -- det gjør de ikke. Det eneste som finnes
der er verdipapirer utstedt i norske kroner (pluss en neglisjerbar mengde
sedler og mynter hos turister, skatteflyktninger og kriminelle).
Verdipapirer utenlands i norske kroner er til sjuende og sist verdiløse hvis
de ikke garantert kan innløses i en norsk bank, som igjen bare kan drive
hvis den har lisens fra Norges bank. Ergo er det mulig å kontrollere hvis
man vil. Dette veit verken journalister eller politikere, som bare breker
kunnskapsløst i flokk om "umuligheten av å styre i en verden hvor man kan
flytte millioner med et tastetrykk". (Fra noen økonomer innvendes det at et
hvert reguleringsregime kan omgås. I noen grad er dette riktig. Men man
kunne begrenset omfanget av uønskede transaksjoner avgjørende. Å avvise et
tiltak fordi det i noen grad kan omgås, er like "logisk" som å være mot
fartsgrenser fordi en rekke bilister bryter dem og ikke blir tatt.)
This archive was generated by hypermail 2.1.2 : 11-07-02 MET DST