On Fri, 26 Apr 2002 22:06:10 +0200 jonivar skullerud <jonivar@bigfoot.com> wrote:
Skullerud skrev: Sjøl tror jeg først og fremst på demokrati i betydningen at folk
reelt rår over sin egen situasjon, både økonomisk og politisk. Det er kun på
lokalnivået at et ekte, deltakende demokrati kan fungere; derfor må lokalnivået
være det grunnleggende. Det er også kun på lokalnivået at folk konsekvent (i
motsetning til unntaksvis, med mye anstrengelse) kan se konsekvensen av hva de
gjør, og ta ansvar. Organisering på høyere nivåer må skje der det er nødvendig,
og være subsidiært i forhold til det lokale.
Fossen: Uansett hvor gjerne jeg skulle vært uenig med Skullerud klarer jeg det
ikke. Mange radikale vil gjerne redde hele verden, men ender opp handlingslammet
fordi de ikke vet hvor de skal konsentrere innsatsen. Resultatet er at de vet
fryktelig mye om alt som skjer i verden, men kunnskapen forblir død, den blir
aldri omsatt. Enkeltindividet kan først og fremst gjøre en innsats der de bor.
Det betyr ikke at man skal bli nærsynt og la resten av verden fare, men det betyr
at innsatsen må starte et sted: I lokalsamfunnet. Da Pariserkommunen ble utropt
noen korte måneder i 1871 var siktemålet verdensrepublikken, så det var ikke
mangel på globale ambisjoner selv om overtakelsen av Paris var siktemålet i
første omgang. Først Paris, deretter Frankrike, så verden.
Jeg tror mange også undervurderer gjennomslagskraften til den komparative
politikken. En kommune som gjør radikale grep i forhold til andre, vil automatisk
få stor oppmerksomhet og det vil føre til smitteeffekter. Et negativ eksempel er
den nesten privatiserte Farum kommune i Danmark, som før det ble avslørt
korrupsjon og sløseri, ble nedrent av delegasjoner fra nord-europeiske kommuner.
Klarer man f.eks. å forløse det potensiale minoriteter besitter gjennom reell
integrasjon, ikke assimilasjon, og lage en vel fungerende multietnisk by, vil
delegasjoner fra hele verdens byer og nasjoner løpe ned akkurat den byen .
Men KK-Forum må også ta en debatt om hvilke oppgaver som må ligge hvor. Der er vi
kanskje uenige? Kan det tenkes at innbyggernes velferd i Norge er bedre sikret
ved at deler av de politiske virkemidlene flyttes til det lokale/regionale nivå
og penge- og finanspolitikken til Brussel? Allerede i dag er det kommunen som
driver de viktigste velferdsoppgaven, riktignok på vegne av staten. Det kan
forsterkes og den sosiale dimensjonen i kommunen kan styrkes. Men er ikke EU
bedre egnet enn nasjonalstaten til å sørge for stabilitet i den store penge- og
finanspolitikken. Både ovenfor globale finansspekulanter, sørge for at Euro blir
sterkere enn dollaren og hindre kartell og monopolsituasjoner i næringslivet.
En ting er ihvertfall viktig å få slått fast. Hvis EU blir en føderasjon, så
betyr ikke det en sentralisert superstat, men en desentralisert stat der det
lokale nivået i Norge kan få større innflytelse på enkelte områder enn i dag.
Skullerud: Men først og fremst har jeg avsky for utopier, som nesten alltid blir
tvangstrøyer og påskudd for undertrykking fra de som mener de «kjenner de
historiske nødvendigheter». Derfor må ethvert nytt samfunn vokse frem organisk,
bli utviklet av de folkene som faktisk utgjør samfunnet, i respons til den
faktiske situasjonen. Vi kan og bør ikke lage skjema som får oss til å tenke på
historien som ingeniørkunst. Det fungerer ikke.
Fossen: Igjen enig. På det punktet er jeg enig med Brox som skrev "Hva skjer i
Nord-Norge" (Pax 1966) som et tilsvar til Arbeiderpartiets Nord-Norgeplan.
Byråkrater i Oslo kan ikke sitte å lage en helt ny næringsstruktur for
lokalsamfunn i Nord-Norge. På samme måte med vekstsentraene på 60-tallet som ble
skapt nærmest av ingenting for å hindre flytting til Oslo de de andre største
byene. En statlig/overstatlig politikk for de organiske lokalsamfunnene må ta
sikte å forsterke og utvikle de allerede foreliggende sosiale og økonomiske
strukturene på stedet.
Utfordringen er hvordan man skal jobbe i forhold til lokalsamfunnet. Jeg tror på
en kombinasjon av direkte og indirekte påvirkning. Det er viktig å forholde seg
til kommunestyret, og ikke minst Stortingsbenken til din kommune/by for å finne
ut av hvem som bestemmer hva. Vi i Oslo Byforum inviterer ulike politikere til
møtene våre, dels fordi de skal si hva de driver med, dels fordi vi vil
presentere oss ovenfor dem.
Det er også mulig å jobbe gjennom media og identifisere journalistene som
fungerer som premissleverandører. Hvis Hilde Lundgaard i Aften Aften skriver en
meningsytring rett før et bystyremøte kan hele flertallet smuldre opp og nytt
flertall dannes. Alle David mot Goliat-konstellasjoner, lokalsamfunn mot
transnasjonale bedrifter-type konflikter er dømt til å vinne opinionen.
Etterhvert som politikken antar en nettverkskarakter ser man tydeligere og
tydeligere at for å vinne en sak må man danne brede politiske allianser utenfor
partiene. I Oslo vrimler det av ulike kompetansemiljøer som involverer seg mer
eller mindre direkte i politikken. Oslo Byforum er i ferd med å lage en rekke
allianser når det gjelder enkeltsaker med partiene og andre kompetansemiljøer.
Ikke minst ATTAC – der makten ligger hos lokallagene - burde alliere seg med
politiske miljøer og knutepunkter som kjenner den lokale materien. Å være med i
Grünerløkka ATTAC kun for å innføre Tobin-skatt er meningsløst. Det er nettopp
ved lokal handling at man rettferdiggjør seg som knutepunkt i den globale
ATTAC-veven.
This archive was generated by hypermail 2.1.2 : 11-07-02 MET DST