HH: Venstresiden, i Norge og i vesten forøvrig har lenge vært inne i ei
dyp ideologisk krise. Vi har ingen svar på dagens og framtidens
problemstillinger etter det ene "fyrtårn" etter det andre har ramlet.
Svar: Selv tilhører jeg den sosialistiske tradisjon som aldri har trodd
på disse fyrtårna, men ment at de bare var en annen og mer primitiv form
for tidlig-kapitalisme, noe jeg mener utviklingen har bekreftet, i og
med at en mer vestlig kapitalisme har fulgt etter "sosialismen". Den
sosialismen Marx vagt forestilte seg har verden ennå nesten intet sett
til. Alle "realsosialismene" ble startet ut fra samfunn som ikke hadde
gjennomlevd en kapitalistisk utvikling, og ut fra (behagelige) teorier
om at man kunne hoppe over dette ”stadiet”. Historien må sies å ha vist
at dette slo feil.
Allerede i 1921 beskrev Lenin det bolsjevikiske system som
”statskapitalisme under proletariatets diktatur”, men
revolusjonsproletariatet var allerede da desimert til ukjennelighet på
grunn av borgerkrigen mot intervensjonshærene og økonomiens sammenbrudd.
Sovjetene var vekk. Resultatet var statskapitalisme under statspartiets
diktatur og dette borgerlige diktaturet ble i praksis utøvd av
byråkratiet fra det gamle zaristiske statsapparatet med noen bolsjeviker
plassert på toppen. Ulykken var at alle toneangivende trodde at dette
var sosialisme, en villfarelse de vestlige overklassene hadde all grunn
til å holde dem fast i. Denne klassisk tragiske situasjonen var delvis
foregrepet av Engels da han i ”Den tyske bondekrigen” (om
bondeoppstander i Tyskland rundt 1525 under ledelse av den religiøse
fantasten Thomas Münzer) skrev om den umulige sitsen for en leder og et
parti som tok over makten lenge før den historiske situasjonen var moden
for deres program. Marx hadde regnet med revolusjon i de mest
framskredne kapitalistiske land, men den kom i de mest tilbakestående,
hvor proletariatet var en dråpe i et føydalt hav. Den russiske
revolusjon var en slags borgerlig revolusjon, gjennomført av folk som
trodde de var sosialister, og denne modellen gjentok seg deretter over
store deler av den tredje verden. Av borgerskapets og småborgerskapets
paranoia over den russiske revolusjon og dens ringvirkninger oppsto
fascismen blant demobiliserte oppkomlingeoffiserer fra den tyske
keiserhær og ditto i den italienske, i sistnevnte tilfelle direkte
oppmuntret og betalt av den ”liberale” italienske staten under
revolusjonsknuseren Giolitti. De antisemitiske mytene som nazismen
overtok stammet bl.a. fra zarens hemmelige politi som fabrikkerte ”sions
vises protokoller” osv. som framstilte den russiske revolusjon som en
jødisk sammensvergelse (Trotskij og flere andre ledende var ”jøder” og
selvsagt Marx selv, teoriens opphavsmann. Det betød selvsagt intet for
nazistene at Marx var antireligiøs og hans etterfølgere også, dvs.
faktisk ikke jøder i og med at denne identiteten er av religiøs
karakter).
Bare denne historikken er i seg selv nok til nesten å ta livet av all
den naive optimismen til Fossen: den viser hvordan rene tilfeldigheter
og en ideologisk og irrasjonell idearv styrer de historiske
begivenhetene i en helt annen grad og retning enn aktørene forestiller
seg, og river dermed grunnen vekk under Marx’ forestillinger om hvor
lett og logisk det var for mennesker å ta styringen over egen utvikling.
I stedet har, etter et kort optimistisk mellomspill ved slutten av 2.
verdenskrig, overklassene etablert et hegemoni som er mer ideologisk og
mektigere enn noensinne. Alt er i dag blitt til ideologi og ideologien
har antatt fysisk makt og skikkelse i form av underholdningsindustrien,
mens rasjonalitet og vitenskapelighet er diskreditert og underlagt
ideologiens (= det som ”natur” og ”økonomi” kamuflerte
klasseherredømmets) diktatur. I og med at ethvert motspill til
ideologien av betydning er effektivt kvalt i et teknisk perfekt og
effektivt medieherredømme er denne gått inn i et raskt forfall mot ren
idioti og manipulativ mafiøs legitimasjon i en autistisk overklasse som
nå smitter hele den humanistiske kulturarven med AIDS og oppløsning.
”Tittytainment” som skjermbrett for overklassenes hemningsløse
plyndringstokter og redskap i avhumaniseringen og reføydaliseringen av
offentligheten har tatt over og møter sin eneste tallsterke
pseudomotstand fra fascistoide fundamentalistiske bevegelser i islam,
jødedom og kristendom. Indre motsetninger i den vanestyrte
irrasjonaliteten og galskapen dirigerer verden og gjør i stigende grad
mennesker til redningsløse kasteballer i en forvirringens og
fortapelsens malstrøm, hvis karaktertrekk synes forutant i den intuitive
menneskekunnskapen som skjuler seg i mytene om ragnarok o. lign. Enhver
som prøver å opponere mot tilstanden i navn av demokrati og fornuft er
fritt vilt i dagens offentlighet og kastes med underfundige virkemidler
for ulvene, mens administrasjonen av de offentlige restene av humanisme
fungerer som henholdende beskjeftigelsesterapi for et velferdsbyråkrati
under deklassering og avvikling (mens kulturbyråkratiet velvillig
koopteres).
De sosialdarwinistiske naturtalentene hvis kamp for sine egoers
overlevelse ikke hemmes av samvittighet eller andre menneskelige
anfektelser blir førerskikkelser (med prototypen Hagen) for et voksende
lementog som begeistret strømmer mot kapitalismens løfterike amokløp. I
forhold til dette drukner mottendensene foreløpig fullstendig og lar seg
lett avspore og overdøve av fotballjubel, dekadanse-TV, bensinprotester
og annet varesirkus. En begynnende protest mot det israelske
democrazy-fascistiske regimets terrorisering er for eksempel for lengst
kvalt i skandaliseringskampagner mot FN, Aftenposten har skrevet ti
ganger så mye om Rød-Larsen-”saken” som om forbrytelsene i Jenin, og
offentlighetens nivå har satt en ny rekord i lavmål. Den neste vil ikke
la vente på seg. I Norge er vi ikke kommet lenger enn til
avnaiviseringens fase, folk må oppdage at de ikke lever i barnetv og
Kardemommeby, at Gud ikke skapte verden for å la menneskeheten få
oppleve 17. mai og kylling med softis og pølser i en evig reprise på
norsk TV og i VG. Da vil de begynne å le rått av TV-nyhetene osv. slik
folk har gjort i Italia i minst tretti år. Først når VGs opplag synker
er det egentlige Norge på vei til å fortrenge Gnore litt igjen.
Foreløpig virker den tid lysår borte. I Sverige og Danmark går
tilsvarende sprøyt som VG tilbake i opplag. Norge ligger etter, her er
befolkningen rasende fornøyd med å ha et selvvalgt og gnoresk svar på
Pravda, offentligheten er en av de grunneste som finnes.
HH: ”Krisa på venstresida av substans ideologisk. Vi har ingenting å
"tro" på. Det utløser gjerne diskusjoner av den typen vi ser ovafor. Vi
kommer ikke videre uten at folk får noe de kan tror er realiseres.”
Svar: Det er ikke mulig nå å dikte en utopi for år 2150 som både er
fornuftig og samtidig vil virke realistisk i dagens verden. Hvis folk
får noe fornuftig de tror kan realiseres blir situasjonen revolusjonær.
Problemet i dag er netopp dette: det eneste som virker realiserbart er
det makthaverne vil, dvs. den herskende galskapen (gal i helheten,
rasjonell i detaljen). Grunnen er den enorme overmakten overklassen
besitter i kraft av ideologi, underholdningsindustri, språk og
undertrykkelsesteknologi, og herunder særlig i kraft av sin makt til 1)
å levere pseudotilfredsstillelse i form av konsum og til å styre alle
ønsker og behov i retning av dette og 2) å holde folk utmattet med å
være beskjeftiget med å skrape sammen slantene til å delta i reisen til
helvete på første klasse, eller i det minste på andre.
HH: ”La oss følge Fossens "besvergelser" et stykke på vei. Fossen, selv
om jeg har problemer med å dele hans blåøyde optimisme (som kanskje er
ekte), har et par poenger. Problembeskrivelse alene skaper i seg selv
ingen handling. Videre; det er gjennom handling at nytenking og ny
ideologi utvikles. Om vi har tro på en annen framtid enn det
neoliberalismen har å tilby, må vi brette opp armene snarere enn å
trekke ned lua.
Svar: Ikke uenig i dette. Men handling er noe som må komme nedefra,
fordi selvstendig handling kun skjer på tvers av systemets koder og
forutsetter masseoppslutning for å kunne seire, og dette forutsetter
igjen motivasjon. Denne motivasjonen kan ikke komme fra oss, fordi vi
er isolert, vi har ikke ordet. Vi kan ikke gi oss selv ordet, det er
ikke oss som avgjør om folk vi lytte til oss, det er folk selv. Vi kan
bare trene. Så lenge folk er fullt opptatt av å vedlikeholde og utbygge
sine gyldne lenker skjer lite. Politiske partier er en stengt kanal,
fordi det politiske er redusert til en systemintern regulerings-og
utvelgelsesmekanisme, politikerne er blitt en kaste av
mediekarrieremakere og mest et ledd i underholdningsbransjen. Våre
debatter er for en forsvinnende intellektuell gruppe og betyr i denne
sammenheng intet. Først i den argentinske tilstanden (som vi alle
forholdsvis raskt nærmer oss, vær kun trygg på det) når intet annet er
mulig, går folk til handling, inntil da rår selvmordsterroristene og
høyreekstremistene grunnen temmelig alene som kulisser og siste
argumenter for den politiske konsensus om maktas politikk. Når Le Pen
truer skjer noe, men det legger seg snart. Poenget for de tenksomme er å
være forberedt på den argentiske situasjonen når den oppstår for som jeg
sier å unngå det verste. ”Lenin og Trotskij grep makta i den tolvte
timen for å forebygge den store anarkistiske revolten (dvs. det sosiales
implosjon, min anm. KJ.)” skrev Arthur Rosenberg i ”Bolsjevismens
historie” rundt 1937. Dessverre hadde de en ideologi som raskt fikk dem
til å forråde både demokratiet og de sosialistiske ideene, hva Rosenberg
også forklarte. Vår fremste oppgave er å lære av fortidens feil.
Karsten Johansen
______________________________________________________________________________
ifrance.com, l'email gratuit le plus complet de l'Internet !
vos emails depuis un navigateur, en POP3, sur Minitel, sur le WAP...
http://www.ifrance.com/_reloc/email.emailif
This archive was generated by hypermail 2.1.2 : 11-07-02 MET DST