Oddmund Garvik står i sine innlegg senest for en typisk ml-tilnærming
til internasjonal solidaritet: solidariteten skal som i sin tid i den
spanske borgerkrigen være kritikkløs og apolitisk. Som i tilfellet med
Tyskland 1933 skal man plutselig glemme KPDs sosialfascismegalskap og
med bind for øynene lalle med i den monolittiske men illusoriske
folkefronts"enheten". Som noen sa i tilfellet den spanske borgerkrigen:
hvorfor ikke bare like gjerne sende likkister som 'solidaritetsbevis',
eller levere patroner til de stalinistiske agentenes mord på Andres Nin
og de andre?
Garvik kommer, i en maktkynisk og stalinistisk tradisjon, til å utnytte
de mange palestinernes lidelser til moral blackmail ved å framstille
hele dette folket som noen stakkarar som historien har plassert slik, at
man ikke kan forvente at de skal kunne organisere seg demokratisk,
opptre moralsk sivilisert eller forøvrig tenke selv. Man skal i stedet
og som i sin tid i Afghanistan la Gulbuddin Hekmatyar'ene og Osama'ene
få støtte og rå grunnen med sine middelaldermetoder, man skal uten å
reflektere plutselig spille på parti med føydalherrer, CIA og
narkobaroner, inntil en ny linje dikteres, gud vet av hvilke
samvittighetsløse taktikere.
Man skal pent holde kjeft når PFLP hetser til mord på uskyldige
medmennesker, ellers er man en forræder og ondsinnet kyniker. Man kan
godt være antikapitalist innvendig, men i praksis skal man glemme det.
"Ingen rettferdighet i dag, men i morgen..." står det til evig tid over
inngangsdøren til denne selvmordspolitikken, som alltid dreper
strategien av hensyn til taktikken, som gjør nødvendige onder hellige i
navnet av mål man kun omtaler av akkurat denne grunnen. Det er
deprimerende å lese den slags menneskefientlig tøv fra ellers oppegående
mennesker, men noe nytt er det jo ikke. I dagens KK ser vi Peter M.
Johansen igjen spre myten om Stalin som Lenins arvtaker, til og med,
påstår han, med Krupskajas vilje. PMJ er her rørende enig med den
borgerlige mytologien om tidlig sovjettisk historie, han tror man ikke
kan kritisere både Lenin og Stalin uten å sette likhetstegn imellom dem.
Garvik har så vidt jeg har forstått forlengst kommet fri av stalinismens
grunnleggende mytologier, men han mangler å tenke igjennom
konsekvensene.
Jeg er enig med Ebba Wergeland i dagens KK som sier at vi må støtte den
israelske fredsbevegelsen, samtidig med at vi støtter palestinsk kamp
mot okkupanten. Men jeg sier mer: uten en antikapitalistisk allianse
mellom lønnsslavene, de arbeidsløse osv. blant palestinere og israelere
og blant alle andre finnes ingen varig fred i Midtøsten. Uten en gradvis
overvinnelse av nasjonalromantikken og den religiøse fanatismens
galimatias hos bosettere såvel som Hamas ingen løsning. De fascistiske
kreftene må isoleres. Alt annet er illusjonsmakeri, det trodde jeg en
proklamert internasjonalist kunne se. Men hans internasjonalisme gjelder
visst bare i EU, og bestemt ikke i Serbia.
Hvordan skulle vi kunne være internasjonalister i Midtøsten, hvis vi
samtidig støttet PFLPs oppfordring til på nazilignende vis å gi
israelerne kollektiv skyld for et morderisk regimes politikk og derfor
drepe tilfeldige forbipasserende på gata, uansett hvor mye vi forstår
den desperasjon som driver en sekstenårig selvmordsbomber (men ikke de
ideologiske inspiratorer som kynisk utnytter henne)? Hvorfor unnlater
Arafat åpent å angripe Hamas, selv når de i praksis støtter dem som vil
myrde ham? Til syvende og sist fordi hans egen udemokratiske politikk og
illusjoner om USA, Israel og kapitalismen har plassert ham i denne
blindgata. Tragisk, ja, men skal vi derfor tie om tragediens årsaker? I
hvis interesse? De store tragediedikterne holder ikke kjeft. Ikke
Evripides, ikke Shakespeare. Skal vi godta myten om Arafat som
personifiseringen av et folk, når vi vet at "folket" her som i alle
andre tilfeller er et skalkeskjul for et rottereir av innbyrdes
fientlige maktinteresser, hva enhver som ser etter likevel kan se?
Styrker eller svekker det kampen for frihet?
Skal vi videreføre den feiltakelsen som utsteder ubegrenset moralsk
blankofullmakt til alle som kan påberope seg å være undertrykt? Er det
ikke netopp i det jødiske folks tilfelle at vi helt grotesk ser hva
denslags fører til? Er det vår oppgave å fordumme og delta i medløperi?
Dagenes høst av nyheter blir verre og verre. I går nyheter om hvordan de
israelske nazibøllene har skutt en katolsk prest under beskyting av
Fødselskirken i Betlehem, om hvordan de meier ned ubevæpnete palestinere
og utenlandske fredsaktivister for fote, om hvordan de prøver å myrde
Arafat ved å nekte ham vann og livsviktige medisiner. Samtidig spaserer
Hamaslederen omkring uten at Israel har så mye som prøvd å krumme et hår
på hans hode, for ham trenger Sharon som som ørkenen trenger regn. Den
israelske framferden i de okkuperte områdene med systematisk sprengning
av vannledninger, strømavbrudd osv. er en etnisk rensing så god som
noen. Ikke bedre enn nazistenes framferd, Milosevitjs, kroatiske og
UCK-banders eller USAs terrorbombning i Vietnam eller Serbia. Hamas og
PFLP leverer villig det som utnyttes til påskudd for den israelske
statens nazipolitikk. . Israels opptreden er langt verre enn nazistenes
opptreden i Norge og Danmark under krigen. USA er IKKE "passive", som
det nå hevdes selv av presumptiv intelligente personer. USA støtter
Israels folkemord, Bush-regimet pumper inn våpen og dollars til
terrorstaten, ikke bare uforbeholdent, men ledsaget av en usannsynlig
frekk og motbydelig form for retorikk til støtte for Sharons langsomme
mord på den maktesløse Arafat, og palestinerne tildeles også av USA en
kollektiv skyld på typisk nazimaner. Dersom man skal tale om en
"ondskapens akse" i verden, er det klart at USA og Israel utgjør noen av
dens viktigste bestanddeler sammen med andre og tilsynelatende motsatt
orienterte terrorregimer. Bildene av Walker Lind ("den amerikanske
talibanen") under transport, naken og grotesk bundet med lærreimer,
taler sitt tydelige språk om at det finnes andre og langt mer velstående
og velbevæpnede "talibaner" enn de afghanske, og at de bruker metoder
som intet har å gjøre med hverken demokrati eller frihet. Og det stopper
jo ikke der:
"Now we have an Israeli officer – according to the Israeli daily Ma'ariv
– advising his men to study the tactics adopted by the Nazis in the
Second World War. "If our job is to seize a densely packed refugee camp
or take over the Nablus casbah, and if this job is given to an (Israeli)
officer to carry out without casualties on both sides, he must before
all else analyse and bring together the lessons of past battles, even –
shocking though this might appear – to analyse how the German army
operated in the Warsaw ghetto."
Pardon? What on earth does this mean? Does this account for the numbers
marked by the Israelis on the hands and foreheads of Palestinian
prisoners earlier this month? Does this mean that an Israeli soldier is
now to regard the Palestinians as sub-humans – which is exactly how the
Nazis regarded the trapped and desperate Jews of the Warsaw ghetto in
1944?
Yet from Washington comes only silence. And silence, in law, gives
consent. Should we be surprised? After all, the US is now making the
rules as it goes along. Prisoners can be called "illegal combatants" and
brought to Guantanamo Bay with their mouths taped for semi-secret
trials. (...)" (Robert Fisk i The Independent, fø. oversatt i dagens
KK).
Det blir mer og mer latterlig å høre alle norske regjerings- og andre
klovner som "oppfordrer USA til å legge press på Israel" eller eventuelt
oppfordrer den norske regjeringen til å oppfordre USA til å legge press.
Det er ikke vanskelig å forstå deres feighet, mange av oss er ofte feige
når sivilkurasje trengs, og det å være en reddhare overfor en uhyggelig
makt- og krigsmaskin som den amerikanske eller den israelske er høyst
begripelig. Men hva med alle kommentatorer? Som om ikke enhver som vil,
for lenge siden må ha sett at press er det siste USA har tenkt seg å
rette mot Israel. Det er som hvis NKP i 1937 skulle bedt Stalin legge
press på Vysjinskij (sjefsanklageren i Moskva-prosessene) for å frigi de
anklagede. Nic. Blædel (konservativ dansk avisredaktør) stilte i sin tid
ang. Chamberlain det klassiske spørsmålet: "Forbrytelse eller dumhet?"
Her er det overhodet ingen grunn til å spørre, man kan bare slå fast:
ja, begge deler.
En tysk forfatter (den grønne politikeren Carl Amery) skrev 1999 boka
"Hitler als Vorläufer" med undertittelen "War Auschwitz nur die Anfang
des 21. Jahrhunderts?" Den er uhyre skarpsindig og temmelig profetisk,
dessverre, sammen med Zygmunt Baumans "Moderniteten og Holocaust"
(finnes på norsk). Les dem! Nesten ingen i vår tid, bortsett fra disse
to, Aksel Sandemose, Jens Bjørneboe, George Orwell og Georg Johannesen
og noen få til har et språk som er på høyde med dagens bestialske
verdenstilstand. Derimot får store deler av offentligheten i dagens
Vesten og ikke minst i USA et uhyggelig anstrøk av hollywoodiserte og
uuniformerte utgaver av Hitlerjugend og Bund deutscher Mädel, de
framstår som beregnende ignoranter hinsides kulturen, monomant opptatt
av luksuskonsum og dilldall mens jorda går til helvete.
Karsten Johansen
______________________________________________________________________________
ifrance.com, l'email gratuit le plus complet de l'Internet !
vos emails depuis un navigateur, en POP3, sur Minitel, sur le WAP...
http://www.ifrance.com/_reloc/email.emailif
This archive was generated by hypermail 2.1.2 : 11-07-02 MET DST