Mer attentat i Italia
La meg svare litt indirekte: italiensk politisk debatt er vesentlig mer polarisert enn f.eks. norsk, og det gir seg bl.a. uttrykk i følgende eksempel: transportministeren anklages for dårlig arbeid med miljøkonsekvensen av ny motorvei over Appenninene. Kritikken avvises med at ”dette er bare et påskudd for å angripe regjeringen”. Ikke særlig konstruktivt, eller? På godt italiensk kalles det å ”strumentalizzare”, dvs å bruke noe som et instrument i ett eller annet som altså ikke direkte har med saken å gjøre. Dette bør man være klar over når man skal tolke italiensk politikk. Når det gjelder den famøse artikkel 18, så mener de fleste kommentatorer at den hovedsaklig er et påskudd, en anledning, for fagbevegelsen til å markere styrke. Saken i seg selv er ikke så betent, og reform har vært diskutert av mang en regjering tidligere.
Når det så gjelder mine formodede sympati for Berlusconi, så er den nok mindre enn ”mange” later til å tro, og jeg siterer heller ikke Berlusconi, men Cossiga, når jeg sier at debatten har vært for het. Den svenske kommentatoren kaller det et ”autoritært” styre, og det er det rene sludder, med mindre man vil omdefinere begrepet ”autoritær”. I samme slengen skyter han seg i foten og påpeker at politiet lot demonstrasjonen han deltok i være i fred. Javel, hvor autoritært er det da?
Det var Bossi som veltet regjeringen sist, og jamen er han nære ved nå også, etter at han i går (25/3) mer eller mindre sa at attentatet på Biagi var utført av ”frustrerte fagforeningsfolk”. Attentatet har forøvrig Brigate Rosse tatt på seg ansvaret for, i et 26-siders dokument levert over internett. Både Alleanza Nazionale og Forza Italia tar avstand fra Bossis uttalelser, og Silvio har dermed et lite problem med Bossi. Igjen.
Når det gjelder regjeringens karakter, og Berlusconis personlighet, så vil jeg si at det neppe er noe verre enn Thatcher og hennes regjeringer, som jeg observerte fra mitt studentrom i Manchester på slutten av 80-tallet. Thatcher hadde et overveldene flertall i underhuset, og det ble brukt uten skrupler, som vi husker. Berlusconi fører etter det jeg kan se en moderat høyrepolitikk, som i seg selv ikke er så mye å hisse seg opp over. Blant de lovene som er i kjømda er delegering av myndighet over skole og helse til de 21 regionene ( i dag er det aller aller meste styrt fra Roma, formodentlig en arv etter Mussolini... ), samt en ny lov om innvandring. I dag er det faktisk mulig å immigrere til Italia fra den tredje verden, selv om det ikke er lett, og innvandrere uten papirene i ordene (”clandestini”) blir tolerert av det lokale politi mens de selger sokker og lightere, der de i Norge ville sittet på flyet før de rakk å si ”utlendingsdirektoratet”. I og med at det er Bossi og !
Fini som står bak den nye loven, er den neppe noe særlig å rope hurra for – men jeg kjenner den ikke.
Tonen i italiensk politisk debatt er mye råere og hardere enn i Norge – det minner kanskje litt om innspurten i siste EU-kamp, men her er det mer en permanent tilstand. Noe av årsaken, utover den latinske trangen til høyt støynivå og mye drama – ligger kanhende i at den reelle avstanden har vært stor mellom fløyene, med ”ekte” kommunister i stort antall på en side, og politikere som stod på at fascismen var bra saker på den andre. Jeg vet ikke nok til å mene noe bastant om dette. Det jeg vet, er at 70-80-tallets tallrike terroraksjoner fortsatt sitter friskt i minnet. Disse årene kalles ”gli anni di piombo”, blyårene, der bly er en referanse til materialet i kuler. Ca 420 mennesker ble drept i disse årene, og i Norge husker vi spesielt politikeren Aldo Moro (kidnappet og drept av Brigate Rosse) og bomben på jernbanen i Bologna, som vel tok livet av ca. 80 mennesker. Gjerningsmennene der ble aldri tatt. Nå har altså BR slått til igjen, slik de gjorde i 1999 da de skjøt ned en!
annen moderat økonom (Fontana) på åpen gate i Roma. Våpenet var det samme. Over 100 eks-terrorister av ulike slag bor i dag i Frankrike, som nekter å utlevere dem til Italia, da de er dømt/ettersøkt av spesialdomstoler, basert på vitneforklaringene til ”pentiti”, dvs ”angrere”; tidligere forbundsfeller. Frankrike betrakter dem som politiske flyktninger hvis rettsikkerhet ikke er ivaretatt.
Jeg påberoper meg ikke annet enn fragmentert kunnskap om italiensk politisk historie, men aner at den er svært kompleks og full av omdiskuterte fakta, som betydningen av P2. Italia er også et land som elsker konspirasjoner, og det krever at man holder tungen rett i munnen. Den tidligere nevnte polariseringen bidrar også til at man ikke helt vet hvem man bør lytte til, i og med at alle har en ”axe to grind” – eller en kjepphest å ri, en posisjon å forsvare. Hvem forvalter sannheten?
Berlusconi har en personlig stil som skaper fiender, slik Thatcher hadde det. Klar i talen, tildels svært udiplomatisk, full av den arrogansen som makt (og suksess) gir. Silvio har også hengende over seg trusselen fra et (langsomt) rettsapparat, og kjemper med alle midler, ikke bare redelige, for å holde denne trusselen unna. Forståelig, når han er i den posisjonen han er, men ikke noe vakkert syn, og med kjedelige konsekvenser for rettssystemet, som han rutinemessig angriper for å være et instrument for opposisjonen – noe han nok tildels har rett i, for rettsystemet her er politisert i dramatisk grad, med sterkt politiske fagforeninger for dommerne. Som altså tildels har egeninteresse av å påvirke maktens tinder.
Personlig tror jeg at hans forbrytelser hovedsaklig er økonomiske, og jeg tror _ikke_ han har ambisjoner om å gjøre Italia til sitt personlige rike, slik enkelte later til å frykte. Diktaturer har gått av moten i Europa, og omfattende medieeierskap er tross alt en temmelig blek skygge av ettpartistater med hemmelig politi og konsentrasjonsleirer.
Silvio har dessuten en ganske formidabel motstander i de store fagforeningene, foruten de interne konfliktene i regjeringen. Det er ikke uten grunn at italiensk politikk er beryktet, for partilojaliteten kan være ganske tøyelig, og avstemninger i parlamentet kan gi ubehagelige overraskelser – partipisken er langt mindre effektiv enn i Norge og Storbritannia. Forza Italia er jo heller ikke noe parti – i den forstand at det nødvendigvis må ha en svak indre kultur. Dessuten er det sivile samfunn i Italia veldig sterkt, og det er en sterk, levende tradisjon på å forsvare grunnleggende sivile rettigheter. Italienerne tar ikke fem øre for å streike og demonstrere i gatene, som lørdagens demo i Roma viste. Silvio hånte den demonstrasjonen på TV i dag, og kalte det en gratis tur til Roma med oppsatte busser og gratis frokost, så det sier litt om klimaet. Berlusconis problem er at landet kan bli helt uregjerlig hvis konflikten spisser seg tilstrekkelig, og da ryker regjeringen, så ha!
n ville gjøre klokt i å dempe seg. Blir det først hett nok, blir lørdagens demonstrasjon blåbær. Men det er hans problem: som Thatcher er han overbevist om at han har rett, og sier det han tenker om det meste. Det ble hennes skjebne, det kan for t bli hans.
--_______________________________________________ Download the free Opera browser at http://www.opera.com/
Powered by Outblaze
This archive was generated by hypermail 2.1.2 : 11-07-02 MET DST