Jeg skal ta for meg noen av de kommentarer som har kommet til mitt
opprinnelige innlegg:
- hva er en "intellektuell" (jfr. Arnulf Kolstad)?
- Bourdieu og (sjøl)kritisk innsikt blant intellektuelle
- Hvis mine teorier om de kulturintellektuelle er forholdsvis riktige,
har nå dette noe med Røssaak og venner å gjøre?
- jeg vil også ta opp spørsmålene om "sammensvergelse" (konspirasjon),
narsissisme ( = sjølopptatthet, sjølforelskelse),
og "vennskap" (her i den negative betydning "kameraderi").
Til saken:
Noen mener at det nå er på tide å komme videre fra det en eller annen (fant
ikke referansen) har kalt min "lille feide med Røssaak". Jeg synes vi nå
faktisk er kommet videre, for nå har denne "feiden" (som forøvrig vanskelig
kan kalles akkurat det, siden mannen aldri nedlater seg til å svare, utenom
i Aftenposten og NRK TV, hvor f.eks. jeg ikke akkurat har klippekort) utløst
en mer prinsipiell debatt om de intellektuelles rolle i samfunnet, og om hva
som preger forskjellige undergrupper av intellektuelle. Er ikke det
interessant, da?
Arnulf Kolstad refererer P.A. Baran, som har en annen definisjon av
"intellektuell" enn jeg har: Baran vil at betegnelsen skal knyttes til slike
som bruker sine åndsevner og kunnskaper til å arbeide for et rettferdig
samfunn, dvs. de stiller seg til disposisjon for de undertrykte mot
kapitalmakta:
>Ifølge Baran er den intellektuelle ikke nødvendigvis
>akademiker, men han/hun kjennetegnes bl.a.ved sannhetssøken, motet og viljen
>til å være samfunnskritisk når det trengs for å bidra til et mer menneskelig
>og rasjonelt samfunnssystem.
M.a.o. skal "intellektuell" være en hedersbetegnelse slik
Baran ser det, noe som igjen innebærer at ikke mange av dagens professorer
og andre akademikere kan sies å være "intellektuelle".
Jeg er helt enig i de politiske analyser og holdninger B. (og Kolstad) har,
forskjellen er bare at jeg bruker "intellektuell" i en mer "objektiv"
betydning, dvs. om alle de som er det man kunne kalle "åndsarbeidere". I
følge min definisjon kan man da utmerka godt være ytterst reaksjonær og/eller
sjølopptatt, men likevel tilhøre gruppa "intellektuell". Jeg kommer til å
fortsette å bruke ordet i denne betydningen, men understreker at det ikke er
noen uenighet i *sak* mellom meg og Baran/Kolstad.
Så til sosiologen Pierre Bourdieu (fra nå av: PB) og sjølkritisk innsikt blant
intellektuelle:
Både Magnus Göransson (MG) og Espen Ytreberg (EY) mener at "de
kulturintellektuelle" ("ki") oppviser sjølkritisk innsikt i de mekanismer
som former dem, og innsikt i hva dette fører til av verdisyn og atferd.
Derfor er min kritikk om at ki ikke evner å se seg sjøl fra
ståstedet til de som *ikke* er ki (f.eks. arbeidsfolk) feilaktig og
urettferdig, mener MG og EY.
Jeg har ikke lest PB. Men jeg har lest andre sine framstillinger av PB's
teorier, og det jeg har lest virker fornuftig. Jeg har noen replikker til MG
og EY om dette:
For det første er PB en av *de svært få* blant ki som gjør akkurat denne
analysen. Det er ikke nok, slik EY ser ut til å mene, at de intellektuelle
kretser rundt seg sjøl, at de er sjølforelska (=narsissister).
>.. de kulturintellektuelle er narsissister, på godt og vondt. De
>elsker å dyrke miljøet, men de elsker å kritisere det også.
Jeg enig med EY i den forstand at det av intellektuelle skrives tonnevis av
litteratur om de intellektuelles sjelekvaler. Men det er misvisende å regne
dette med til den "nådeløse" type materialistisk/marxistisk analyse som PB
ufører, og som jeg sjøl forsøker å gjøre. Jeg vil gå så langt som å si at
når EY bruker de intellektuelles utbredte narsissisme som indikator på at de
er sjølkritiske, så synes jeg dette blir et retorisk knep.
Videre er det relativt uinteressant om man - hvis man blir utfordret - kan
finne fram en del ekte kritiske analyser om intellektuelle fra bokhylla,
hvis det likevel er slik at det overveldende antall "ki" ter seg som om
slike analyser ikke fantes!
F.eks. kan vi oppsummere på bakgrunn av høstens "kulturdebatt" rundt
Klassekampen og den journalistiske praksis i KK under Røssaak sin ledelse,
at "Røssaakianerne" - hvis de er kjente med PB's teorier og er enige i dem -
overhodet ikke har tatt følgene av (det jeg oppfatter som) PBs synspunkter
på smak, talemåter, "kulturelt konsum" - som hersketeknikker i et
makthierarki, teknikker som brukes til å framheve seg sjøl, og å heve seg
over andre. Har jeg oppfattet dette riktig (korriger meg om nødvendig) så
mener jo PB at undertrykking av andre ved hjelp av slike hersketeknikker må
vurderes på linje med den type undertrykking som springer ut av vanlige
materielle, kapitalistiske makt- og eiendomsforhold. Hvis dette er riktig,
så virker PB som en person verdt å lese og å lytte til.
Men PB's innsats kan (hva enten jeg har oppfattet hans teorier riktig eller
feil) overhodet ikke brukes til å slå beina under min påstand om at den
*typiske* tingenes tilstand, er ki's manglende evne og vilje til å se
kritisk på seg sjøl med *andres* (i motsetning til egne!) øyne. PB kan man
forsøke å bruke som ki's sjølkritiske "alibi" i pressede situasjoner, men så
lenge den typiske ki (det finnes sjølsagt unntak) ikke tar konsekvensen av
PB's analyse i sin egen praksis, så står min kritikk ved lag.
Videre, og her et spørsmål til dem som kjenner PB bedre enn jeg gjør: Har PB
sagt alt som kan sies om dette? Er det ikke slik at PB fokuserer på de
(akademiske) intellektuelle som ei helhetlig gruppe, som gjennom sin
"kulturelle kapital" overfor *det øvrige samfunn*, utøver sin maktposisjon i
hierarkiet?
Mitt innlegg - eller "essay" :-) - om dette fokuserte mer på å
kartlegge de *særskilte* mekanismene i spesielle
"undergrupper" av intellektuelle: Teknologene/naturviterne, opp mot de
kulturintellektuelle. Jeg søkte å påvise at disse undergruppene faktisk er
influert av ganske forskjellige mekanismer, og at de derfor får ganske
forskjellig mentalitet og atferd. Har PB skrevet spesifikt om dette? Og jeg
lurer på om PB i sine analyser har fått med seg de særegne problematiske
trekk ved ki: Sårbarheten, intrigene, klikkvesenet, forakten/frykten for den
store bøgen der ute. (La meg i denne forbindelse si meg glad for at EY sier
at han "anser Tronds analyse av de kulturintellektuelle som sosialgruppe
for å være tidvis treffende og saklig").
Så langt om PB. Og det må uansett være mulig å legge fram forsøk på analyser
av disse tingene uten at det skal være en forutsetning at man først har lest
alle "de riktige" bøkene.
Jeg har allerede nevnt at Røssaakianerne overhodet ikke har tatt følgene av
at smak, talemåter, "kulturelt konsum" - kan fungere som hersketeknikker.
Det nytter ikke å påberope seg kjennskap til Bourdieu, når erfaringene med
Røssaakianerne er at de nekter plent å problematisere jåleri, elitisme,
ordgyteri, kameraderi etc. Jeg har i snart ett år forsøkt å reise debatt om
slikt - men det eneste som har kommet i retur er taushet, eller rop om
"anti-intellektualisme", og at man har forsøkt å skremme med Pål Steigan som
Stalins busemann fra 70-tallet.
EY utfordrer meg slik:
>...Jeg anser Tronds analyse av de kulturintellektuelle som sosialgruppe
> for å være tidvis treffende og saklig, tidvis preget av manglende
> sakkunnskap om miljøet, særlig i spørsmålet om selvkritikk. Og det er nettopp
> spørsmålet om selvkritikk som gir Trond skyts til å knytte diagnosen av
> dette miljøet til sin diagnose av postmoderne mentalitet allmennt og
> KK-kulturjournalistenes mentalitet spesielt. Disse koblingene har han
> forsøkt seg på gjentatte ganger. De danner et samlet forsøk på forklaring
> som jeg vil karakterisere som konspiratorisk. Med det mener jeg:
> overdrevent mistenksom, med stor vilje til å oppdage tallrike fiendeskarer
> bak hver busk.
EY sier jeg er opphengt i konspirasjonsteorier. Da må det være lov å si at
akkurat her blir EY en smule retorisk. La oss dra dette ned på jorda: I det
massivt ensidig borgerlige mediabildet i Norge finnes det altså ei lita avis
som har som plattform marxismen, revolusjonen, sosialismen - og som bl.a.
skal søke å finne veier fram mot andre tider og samfunn hvor det
kapitalistiske barbariet er et tilbakelagt stadium. I denne avisa får man så
en kulturredaksjons-subkultur :-) som har klare, nærmest programmatiske
oppfatninger om at avisas formål er feilaktig/håpløst/skadelig. Og disse -
Røssaakianerne - går friskt til verks for å fremme synspunkter som
(jeg siterer meg sjøl på dette):
>- at man ikke skal kjempe for et sosialistisk samfunn,
>
>- at folkelig kunst og folkeopplysningstanken er forkastelig og foreldet,
>og at det spennende foregår bare blant noen av de
>(universitets)intellektuelle og at det derfor ikke er noe poeng å uttrykke
>seg slik at man når fram til andre.
>
>- at arbeiderklassen er uinteressant (da aksjonen mot nedskjæringene ved
>Norzink pågikk, sendte noen arbeidere dikt de hadde laget i den forbindelse,
>til KK. De ble ikke tatt inn).
>
>- at vold og grusomhet er vakkert og har en estetisk verdi i seg sjøl, og at
>man derfor ikke bør innta noen politisk holdning til slikt, utover å vurdere
>det som kunst. "Verden er umulig å endre, men gud så vakker og kontrastrik
>den er, dere, i all sin estetiske grusomhet!"
>
>Røssaak og andre KK-skribenter som står for slike ting har gang på gang i
>det året KK-forum har eksistert, blitt utfordra i dette forum på et eller
>flere av disse punktene, men har aldri svart.
Men det skal de ha: de står for disse tingene i full åpenhet; jeg har aldri
sett på deres aktivitet som noen "sammensvergelse". For de *er* ganske enkelt ikke
marxister, sosialister eller noe i nærheten av dette - de er (og dette er
ikke ment som noe skjellsord, men som en samfunnsmessig klassifisering)
småborgerlige kulturradikalere, og deres skriveinnsats blir preget av det.
De *kan* ikke annet, OK?
(For presisjonens skyld, og for å slippe unødig spikking av fliser: jeg
mener ikke at disse personene er "100% postmodernister", hva nå det måtte
være. Men jeg mener at de i stor grad er *influert* av sånne strømninger,
fordi dette kan leses ut av det de skriver).
Nå kan det bemerkes at det er lite nytt under sola; den småborgerlige
kulturradikalismen kjenner vi som fenomen helt tilbake til forrige århundre.
Oppsummeringsvis: De har de rett og slett havna i feil avis. Verre er det ikke.
Derfor er det patetisk (men akk så forutsigbart) når Røssaak nå i
Aftenposten (fredag 12/4 side 71) står fram som martyr som er rammet av
"manglende takhøyde" og som uttaler "jeg ble offer for en klassisk
kommunistisk front-taktikk".
EY sier videre:
> ...er det sånn at Tronds analyse av de
> kulturintellektuelle overhodet ikke har noe å gjøre med hans syn på
> postmodernismen som en slags dominerende mentalitet i denne gruppa? At den
> overhodet ikke har noe å gjøre med hans kritikk av KKs kulturdekning under
> Røssaak?
Klart det er en sammenheng her. Den diskusjonen stimulerte meg til å gå
videre med tilstøtende emner. Som jeg sa lenger oppe, debatten som nå går om
de intellektuelles gruppers "bevegelseslover" er en videreføring av debatten
om KKs kulturprofil. Det er da ikke noe suspekt ved det, Espen?
Tom Egil Hverven sier
> Det er Klassekampens ledelses feil (inkl. Røssaak mens han jobbet der) at
> de ikke prioriterer å delta på KK-forum slik at mer av debatten kunne
> foregå her. KK-forum er etter min mening et adskillig mer interessant forum
> for denne type debatter enn avisintervjuer eller TV-opptredener. Men det
> krever at flere parter anstrenger seg for å lese og skrive - og tillate
> synspunkter.
Dette er jeg helt enig i.
> Jeg kunne gjerne ønske å gå inn i debatten etter Røssaaks avgang. Men når
> påstandene om skjulte, vennskapelige motiver gjentas og gjentas, er det
> mildt sagt lite fristende. Alt jeg ytrer kan bli tolket som en bekreftelse
> på de verste antagelsene i Trond Andresens "forsøk på en analyse av de
> intellektuelle". Espen Ytreberg har gjort et par hederlige forsøk på å gå
> dem i møte - og jeg imøteser Tronds svar.
Som allerede forklart lenger oppe, har jeg aldri ment at Røssaak(ianerne)
har "skjulte" motiver. Det har da heller aldri vært noen nødvendig
forutsetning for min kritikk.
Det gjenstår nå å svare på dette med "vennskap", og da i den mindre
hyggelige betydningen "kameraderi":
For enhver som leser KK noenlunde grundig (og jeg gjør det), så har det vært
helt tydelig at med R. sin ankomst som kulturredaktør, fulgte det med en
rekke nye frilansere som siden har gått igjen jevnlig, og dessuten ble
bestemte forfattere plutselig gitt maksimal velvillig omtale og
frilansoppdrag (eks.: Ole Robert Sunde, Aris Fioretos). Kameraderiet blir
*veldig* tydelig, når R. møter en del av sine åndsfeller i Stockholm (blant dem Sunde og
Fioretos) under KK-overskriften "De 15 viktigste stemmene i Europa".
Etter det jeg hører fra sikre kilder, har R. vært meget rundhåndet med å
bruke frilansmidler (og NB: det i ei lutfattig avis hvor mange andre
kompetente personer leverer *gratis* bidrag fordi de ser på avisa som noe
*annet* enn en kilde til inntekt og/eller et springbrett for å få seg noen
CV-poeng når man om litt søker seg et stipend eller jobb i Dagbladets
kulturredaksjon). Slik det ser ut for meg, har disse frilansmidlene i stor
grad gått til kretsen av Røssaak-bekjente. Hvis jeg tar feil, så ser jeg
gjerne at Klassekampens redaktør eller Røssaak sjøl korrigerer meg her på
KK-forum.
(Tidligere kritikk om kameraderi er *ikke* blitt besvart, på tross av at den
er reist gjentatte ganger her på KK-forum, f.eks. av Pål Steigan
i innlegg den 16/12-96),
http://www.itk.ntnu.no/ansatte/Andresen_Trond/kk-f/fra061196/0186.html
Forøvrig er forekomst av klikkdannelse og kameraderi hos Røssaakianerne i og
rundt KK *helt* i samsvar med den teori for kulturintellektuelle som jeg har
lansert. Med andre ord noe man burde forvente, og ikke moralisere over. Men
samtidig er det jo skadelig for avisa, og det er derfor helt legitimt å
motarbeide dette, slik jeg også har gjort hele tida.
Trond Andresen