.....
3. EN NY TYPE ØKONOMI
Går det an å kombinere markedsøkonomiens produktivitet med den
sosialistiske planøkonomiens hensyn til samfunnets behov? Vi vet at fri
markedsøkonomi og rendyrket statsdirigering begge er ubrukelige løsninger.
Vårt forslag bygger på ideen om å ta det beste fra begge systemer.
Hovedprinsippene kan formuleres slik:
a) Samfunnet lager rammebetingelser og spilleregler for bedrifter og
enkeltpersoner. Disse spillereglene skal håndheves strengt , og samfunnet
skal ha et skikkelig apparat for å håndheve dem.
b) Bedrifter og enkeltpersoner skal ha frihet innafor de gitte rammer og
spilleregler. Ikke noe byråkrati kan hindre den lokale beslutningsrett.
Byråkratiet overvåker, men dikterer ikke.
c) De ansatte har den avgjørende makt i bedriften, bortsett fra der hvor
bedriftens samfunnsmessige betydning er slik at samfunnet må inn sammen med
de ansatte og dele på makta i bedriften. Uansett varianter her, så vil det
kapitalistiske enevelde som hersker i det meste av næringslivet i dag, være
en saga blott.
d) Systemet er slik at ingen enkeltpersoner kan skaffe seg stor økonomisk
makt. Ingen arbeidsføre personer skal kunne leve på andres arbeid.
Bedriftene kan være både samfunnseide og private (skoler, sjukehus,
kollektivtrafikk, etc., forblir offentlige). De private bedriftene
opererer på et marked, med salg av produkter, kjøp av produksjonsmidler og
råvarer. Men som det vil framgå av avsnittene under, får begrepet
"privat" bedrift et annet innhold :
3.1. Bedriften bestemmer sjøl sine mål. Samtidig informerer bedriften
samfunnet om dette målet.
a) I god tid plikter bedriften å sende inn neste års planer og budsjett til
næringsdepartementet. Hvis bedriftens resultat når det gjelder omsetning,
årsverk, investeringer, råvareforbruk m.m. er i rimelig samsvar med det
tidligere innleverte budsjett, belønner samfunnet bedriften ved at den
unngår en "planskatt". Hvis bedriften derimot avviker mye fra sin egen plan
slik som den kom fram i budsjettet, ilegges det mer skatt pr. omsatt krone
jo større avviket er. Ved at bedriften på denne måten inngår en bindende
kontrakt med samfunnet, oppnås flere ting:
b) Bedriften har frihet til å bestemme sine egne mål. Det er ingen
"plan-byråkrater" som dikterer.
c) Samtidig tvinges bedriften til å sette seg realistiske mål.
d) Bedriftens planer blir kjent for myndighetene og andre bedrifter. Når
samfunnet og øvrige bedrifter vet hva den enkelte bedrift akter å gjøre,
får det et godt grunnlag for sin egen planlegging.
e) For at bedrifter ikke skal kunne vokse uhemmet på bekostning av andre i
samme bransje, setter samfunnet en øvre grense for hvor stor en gitt
bedrift skal kunne bli (målt i antall årsverk) . Dette kan formuleres som
en konsesjonsbestemmelse for bedriften. Når denne grensa er nådd, og hvis
etterspørselen etter bedriftens produkter er større enn
produksjonskapasiteten, kan bedriften inngå samarbeidsavtaler og sette bort
deler av produksjonen til andre.
Disse ordningene vil gjøre at bedrifter i en bransje vil bli stimulert til
å søke sammen og planlegge sin produksjon i fellesskap, slik at man ikke
får store overraskelser fordi produksjonen i sum blir alt for stor eller
alt for liten. Den enkelte bedrift vil måtte ta hensyn til de
målsettinger som samfunnet har fastlagt. Hvis slik felles planlegging
fører til forsøk på prissamarbeid for å tjene ekstra, motvirkes dette av et
sterkt opprustet Pristilsyn og Forbrukerråd, og av at samfunnet har et ris
bak speilet med å kunne legge forholda til rette for mer import fra
konkurrenter i utlandet.
3.2. De ansatte bestemmer i bedriftene
En stemme på hver ansatt, uansett posisjon og ansiennitet i bedriften. De
vanlige regler for organisasjons--demokrati kommer til anvendelse, med
vedtekter, styre, årsmøte, etc. Ansatte i en bedrift velger sine ledere,
eller godkjenner dem hvis de kommer utenfra. Det hersker full ytringsfrihet
på bedriften. Saker angående oppsigelser, ansettelser, miljø etc. kan
bringes inn for allmøte via et visst antall underskrifter, men et allmøte i
en bedrift kan ikke vedta tiltak som strider mot samfunnets lover og
regler for arbeidervern, oppsigelsesvern, miljøvern, minstelønn, m.m.
Store bedrifter skal deles opp i underavsnitt med eget allmøte, som igjen
velger delegater til sjeldnere, men representative møter i konsernet. Et
underavsnitt i et konsern kan ikke legges ned eller skilles ut uten
samtykke fra flertallet av underavsnittets ansatte. Fusjon mellom bedrifter
kan bare skje når et stort flertall ansatte i de berørte bedrifter er
enige. Gjensidig nyttige samarbeidsavtaler mellom bedrifter vil i stor grad
kunne erstatte fusjon. Oppkjøp kan ikke forekomme (se avsnitt 3.3).
3.3. Bedrifter finansieres ved banklån og innskudd fra andre, men bare de
ansatte har styringsrett over bedriften. Rente- og avkastningsnivå begrenses.
Investeringer i en bedrift er altså mulig som banklån, obligasjoner eller
som "B-aksjer" som ikke gir stemmerett. Denne siste muligheten med
direkte utlån fra enkeltpersoner, altså et aksjesystem, er viktig for å
motvirke at byråkrater i utlånsinstitusjoner skal få for stor makt over de
som ønsker lån til næringsvirksomhet.
For at de ansatte skal tenke på bedriftens framtid, og ikke bare på å ta ut
maksimalt med lønn, plikter hver ansatt å ha et innskudd i bedriften
svarende til f.eks. en halv årslønn, som den ansatte står ansvarlig for.
Dette innskuddet har enhver ny ansatt rett til å få låne i statsbanken når
vedkommende begynner i bedriften. Det betales ikke utbytte på innskudd
eller aksjer, ut over den regulerte (lave) rentefot som gjelder, og som
fastsettes av samfunnet for forskjellige typer lån. Denne rentefot er så
lav at den umuligjør akkumulering av kapital ved hjelp
av gjentatt reinvestering av renteinntekter/utbytte.
Innskytere og långivere kan kreve at en bedrift avvikles etter nærmere
regler, men dette forutsetter samtykke fra de ansatte. De ansattes innskudd
skal da være først prioritert.
3.4. Det vil fortsatt være konkurranse mellom bedriftene. Men de
ødeleggende sidene ved kapitalistisk konkurranse vil være sterkt reduserte.
Eksempler er oppkjøp for å legge ned, spill med arbeidsplasser på
aksjemarkedet, overproduksjon og overinvesteringer, kostnadsreduksjon
gjennom oppsigelser, våpenkappløp på markedsføringssida. Det som gjenstår
er den sunne delen av konkurransemomentet, nemlig pris og kvalitet. Og
husk: De ansatte bestemmer virkemidlene.
Det ikke konkurransen og den sterkestes rett som er det avgjørende for å få
til rasjonell drift, slik vi daglig blir tutet ørene fulle av. Det er
friheten til å ta egne beslutninger i den enkelte bedrift som er avgjørende
for å sikre effektiv næringsvirksomhet. Denne friheten har manglet i de
byråkratiske "planøkonomiene".
3.5. Lønnsfastsetting skjer i hver enkelt bedrift med allmøtet som høyeste
organ
Lønnskamp mellom eiere og arbeidere blir nå uten mening, siden de ansatte
aleine kontrollerer bedriften og dens økonomi. Et slikt system forutsetter
at forskjellige typer bedrifter har omtrent samme lønnsevne: Stuepiken og
butikkekspeditøren skal i prinsippet kunne ta ut samme grunnlønn som
oljearbeideren. En gjennomsnittlig arbeidstime skal altså være like mye
verdt innafor alle sektorer (men her er spesielle tillegg for skift,
arbeidsforhold, etc. ikke innbefattet). Samfunnet sikrer bedriftene
noenlunde samme lønnsevne ved å avgiftsbelegge eller subsidiere bedriftens
produkter avhengig av om de er lette eller vanskelige å produsere med
overskudd. For å fastsette avgifts- eller subsidienivå for et produkt,
legger samfunnet til grunn gjennomsnittlig arbeidsmengde for å lage det
tilsvarende produkt på verdensbasis. Dette systemet vil sikre at bedrifter
som drives noenlunde effektivt, uansett bransje, har en rimelig sikkerhet
for å klare seg. Men ordningen vil ikke bety støtte til bedrifter som
drives dårlig. Produktavgifta eller subsidiene fastsettes uavhengig av den
planskatten som er nevnt i avsnitt 3.1 a.
Et system med produktavgift tilpasset de forskjellige produkttyper vil også
gi samfunnet et virkemiddel for gradvis å kunne endre produksjonsstrukturen
i Norge gjennom skrittvise lettelser eller innstramminger i
produktavgiftene/subsidiene innafor en gitt sektor.
Produktavgifta fastsettes ikke bare for å påvirke næringsstruktur og
lønnsvilkår, den skal også være samfunnets viktigste inntektskilde:
3.6. Skatt på forbruk - ikke på arbeid
Dagens system med inntektsskatt kveler forsøk på å sette i gang nyttig
virksomhet. Det innebærer et stort byråkrati, og de rikeste finner
smutthull i det. Derfor foreslår vi ganske enkelt å fjerne inntektsskatten.
Alle kan dermed utføre arbeid for andre uten å betale noe av dette til
staten. Begrepet "svart arbeid" blir nå uten mening. Skattevesenet kan
reduseres, og de funksjonærer som blir igjen, får to oppgaver:
a) å innkreve formuesskatt fra det lille mindretall av befolkninga som er
rike.
b) å sørge for at bedriftene innkrever og betaler produktavgift når de
selger til sluttbruker.
c) å innkreve skatt av bedriftens eventuelle overskudd.
Siden arbeid ikke beskattes, blir det lønnsomt å reparere eller
vedlikeholde i stedet for å kjøpe nytt. Systemet vil altså motvirke
kjøpehysteri. Og miljøtiltak som krever mye menneskelig innsats vil bli
lettere å få til, f.eks. resirkulering av avfall.
Dette skattesystemet vil også virke økologisk riktig ved at man kan sette
en særskilt høy avgift på produkter som belaster miljøet.
3.7. Fagbevegelsen vil fortsatt være helt nødvendig
De ansatte "på golvet" i hver enkelt bedrift har behov for en organisasjon
som tar opp deres ønsker og problemer uavhengig av ledelsen, sjøl om denne
er allmøtevalgt. Fagforeningene skal ha streikerett. At det fortsatt finnes
særskilte arbeiderorganisasjoner med full streikerett gjør det vanskelig
for ledere på alle nivåer i bedrift og samfunn å løpe fra politikken de er
satt til å forvalte. Fagbevegelsen vil i dette nye samfunnet også være en
pådriver for fortsatte sosiale og politiske forbedringer.
Fordi hver enkelt bedrift er styrt av de ansatte, vil det kunne oppstå
situasjoner hvor de ansatte gjennom allmøtevedtak pålegger deler av
arbeidsstokken urimelige arbeids- eller lønnsvilkår. En landsomfattende
fagbevegelse vil da kunne legge press på en slik bedrift for å overholde
for eksempel en minstelønnstariff.
(Forslagene som er presentert til nå i avsnittene 3.1 til 3.7 , sammen med
en kontrollert utenriksøkonomi (se avsnitt 3.8), gjør det mulig å sikre
balansen i økonomien og unngå krisa vi snakket om i avsnitt 1.2 i
innledninga til dette programmet).
3.8. Nasjonal økonomisk politikk og utenriksøkonomi
Norge er svært avhengig av å handle med andre land. Å kunne føre en
sjølstendig økonomisk politikk i Norge, samtidig som denne avhengigheten av
utlandet består, er vanskelig. Denne avhengigheten må derfor reduseres.
Våre grunnprinsipper for nasjonal industripolitikk og utenriksøkonomi kan
formuleres slik:
1) Vi må starte egen produksjon av en del varer vi nå importerer.
2) Når det gjelder import skal utviklingsland som har behov for
eksportinntekter foretrekkes der dette er mulig . Dette kan sikres ved
handelsavtaler med disse landene.
3) Vi må ta oss rett til å bruke allsidige virkemidler for å sikre egen
produksjon og bosetting, samtidig som dette innbærer annerkjennelse av
andre lands rett til å gjøre det samme.
4) Vi må ha så tiltrekkende eksportprodukter (pris, kvalitet) at det finnes
kjøpere til dem, uavhengig av om enkelte stater eller grupper av stater ,
måtte ønske å boikotte norsk -eksport for å presse Norge til å gi fra seg
retten til å føre en nasjonal økonomisk politikk.
Disse fire punktene betyr sterk motstand mot den miljø- og
menneskefiendtlige frihandelspolitikken som stormaktene prøver å påtvinge
alle land i verden. Dette er vanskelige spørsmål. Derfor blir programmet
ganske omfattende på dette feltet:
a) Først må man få en oversikt over slike varer som importeres i dag, men
som godt kunne produseres i Norge (unntakene er varer som det er naturgitte
forhold mot å lage i Norge, f.eks. kaffe). Med Norges ekstremt store
importavhengighet , kan det slås fast at det er nok med en delvis overgang
til egen produksjon for å sysselsette hver eneste arbeidsledige person og
hvert eneste fraflyttingstruede tettsted i landet.
b) Oversikten må resultere i en forpliktende nasjonal plan for hva vi skal
ha egen produksjon av. Etableringer må så styres til de stedene som trenger
arbeidsplasser mest, i samsvar med denne planen.
c) Norge må fra nå av internasjonalt tale for at alle land skal ha rett til
en viss beskyttelse av egen produksjon, og at varebytte må baseres på
gjensidig nytte, ikke på at et lands produksjon skal dø for at et annet
lands produksjon skal vokse. Prinsippet med en viss beskyttelse av egen
produksjon (importvern) må ledsages av tilsvarende respekt for andre lands
rett til å gjøre det samme. Unntak fra importvernet kan gjøres overfor
U-land med særskilt behov for eksportinntekter. Dette kan gjøres i form av
avtaler mellom Norge og det enkelte land, eller grupper av slike land.
d) Importvernet må brukes slik at nye bedrifter kan vokse seg sterke
gjennom sikker avsetning på hjemmemarkedet. Importvern kan skje på flere
måter: Kvoter, tollavgifter på import, billige lån, subsidier eller
avgiftslettelser på egen produksjon, lovregler som favoriserer egen
produksjon. Løsninger må utarbeides for hvert enkelt produktområde. Et
bredt spektrum av virkemidler må brukes. Andre land vil søke å presse et
sosialistisk Norge fra å føre en slik anti-frihandelspolitikk. Men slike
klager er hykleri; de fleste land omgår frihandelsprinsipper og til og
med -avtaler hvis det passer dem.
e) Siden nye arbeidsplasser i stor grad betyr økt produksjon for
hjemmemarkedet, vil man ikke ha det samme sterke behovet for eksport for å
finansiere import. Man kan være forsiktig med risikopregede eksporteventyr.
Nyetablerte produksjonsbedrifter vil sjølsagt også bli oppmuntret til å
eksportere etter hvert. Men de vil ikke være så avhengige av et usikkert
verdensmarked slik som nå, fordi de har et sikrere hjemmemarked.
f) Norskeide bedrifter som i stor grad får solgt det de produserer i
Norge, og som dessuten ikke må konkurrere på like vilkår med tilsvarende
bedrifter i lavkostland, gjør det mulig å ta skikkelige miljøhensyn uten at
kostnadene knekker bedriften. Ved å skape nye arbeidsplasser i
ferdigvareproduksjon i stedet for i prosessindustri får man også langt
lavere miljøproblemer pr. arbeidsplass.
g) Eksportindustrien bør likevel opprettholdes på de områder hvor vi har
åpenbare fortrinn i Norge: Eksempler er olje, elektrokjemisk og
treforedlingsindustri, skipsutstyr, energiproduksjons-utstyr, fiske og
fiskeoppdrett. Men der produksjonsprosessen er miljøfiendtlig må den
skjæres ned eller legges om.
h) Annen eksportindustri, hvor Norge ikke har spesielle naturgitte
fortrinn, vil risikere å tape i konkurransen med land med lavere
kostnadsnivå. Dette må man akseptere. Hvis det er umulig å opprettholde
produksjonen må man søke å finne andre typer produksjon på samme sted og
med samme arbeidsstokk.
i) Kraftige begrensinger på kapitaleksport må gjeninnføres; investér i
stedet verdier som er skapt her, i Norge. Likevel skal verdier fortsatt
føres ut av landet, men da i form av bistand til fattige land. Disse
overføringene skal være gaver, ikke investeringer.
j) Utenlandske oppkjøp av bedrifter i Norge blir fullstendig blokkert som
beskrevet i pkt. 3.3. I tillegg må en streng konsesjonspraksis mot
eiendomskjøp håndheves.
k) Gjensidig fordelaktige samarbeidsavtaler mellom bedrifter i Norge og
bedrifter i andre land erstatter utenlandske oppkjøp i Norge eller norske
investeringer i utlandet.
l) Et klart nei til sammenslutninger av typen EU, og medlemskaps-liknende
avtaler av typen EØS. Slike bindinger gjør enhver nasjonal og planmessig
økonomisk oppbygging umulig.
m) Det må satses på en høyt utdannet industriarbeiderklasse i Norge.
Videreutdanning av dagens arbeidere i datateknikk og automatisert
produksjon. Storstilt opprusting av yrkesopplæringa, både med
lærerpersonale og moderne utstyr. Satsing på skolen rent generelt.
n) Store investeringer må gjøres i moderne produksjonsutstyr, slik at
produktene kan lages rimelig, miljøvennlig, og slik at allsidig produksjon
kan bygges opp uten at mangel på arbeidskraft blir et problem.
o) Tiltak må til som gjør det vanskelig å fortsette den sykelige veksten i
handel, finans og deler av privat tjenesteyting. Rasjonalisering av disse
sektorene kan gjennomføres v.h.a. datateknologi. De gjenværende og
nødvendige arbeidsplassene i handel og administrasjon vil så bli sikret
fordi omsetninga pr. arbeidsplass vil øke. Frigjort arbeidskraft vil bli
sysselsatt ved omskolering og overgang til mer nyttige næringer som
landbruk, fiskerinæring, industri, utdanning, offentlig tjenesteyting,
helsevesen, omsorgsyrker.
p) Frigjorte butikk- og kontorarealer i pressområder kan gjøres om til
boliger , og til fellesfunksjoner for slike nye boligområder. Dette ville
med et slag løse bolig-problemene i tettstedene, prisene ville falle
drastisk, og unge mennesker ville kunne bo uten å gå på sosialen.
q) Full sysselsetting av alle som ønsker betalt arbeid, blant dem
hjemmeværende kvinner, uføretrygdede som egentlig er skjulte
arbeidsledige, pensjonister som fortsatt ønsker å jobbe deltid, skoletrøtt
ungdom som egentlig vil jobbe - dette vil nå bli mulig, fordi bedriftene
ikke må skjele så desperat til kravet om maksimal fortjeneste. Bedriftenes
plass i en nasjonal industriplan, med sikker omsetning og noe beskyttelse
mot omverdenen, gjør at de kan vise en viss romslighet overfor ansatte som
ikke er super-produsenter hele tida. Menneskelige hensyn kan i større grad
komme inn i hver enkelt bedrift. Det blir mulig for alle å være med å skape
noe.
r) Tilsynelatende vil det være dårlig økonomi å produsere varer i Norge,
hvis de kan importeres billig fra internasjonale storprodusenter. Men full
utnytting av alle ledige hender vil gjøre Norge effektivt. Og de verdier vi
ikke lenger bytter til oss ved bare å satse på eksport, blir mer enn
oppveid av de verdier vi skaper sjøl her i landet. Videre vil et samfunn
der alle får være med å gjøre noe nyttig, redusere samfunnets trygde-,
helse- og sosial-kostnader enormt. Det endelige resultat blir økt
samfunnsmessig overskudd som gir rom til å sette av en større del av
samfunnets arbeidskraft til helse, omsorg , utdanning og kulturliv.
Sysselsettinga her vil vokse kraftig, og erstatte den tidligere syke
veksten i finans, handel og administrasjon.
s) Produktiviteten i dette alternative industri-Norge vil gjøre 6 timers
arbeidsdag til det normale.
4. KVINNENE I ET NYTT DEMOKRATISK OG ØKONOMISK SYSTEM
I dag må yrkesaktive kvinner arbeide dobbelt. De har lite overskudd til å
delta i samfunnslivet. Kvinnene jobber hardest og har minst å si. Mennene
er i beste fall usikre allierte i kampen for kvinnenes frigjøring, i verste
fall kvinne-undertrykkere. Den kvinnefiendtlige ideologien får hele tida ny
næring fra porno- og media-industrien, religiøse vekkelser, mannlige
maktpersoner. Den øker også i krisetider med stor arbeidsløshet.
Likevel går kvinnefrigjøringa framover, sett over lengre tid. Kvinnene er
i vår tid en sterkere kraft for samfunnsendring enn mennene, av to grunner:
De har lite å tape og svært mye å vinne, og de begynner å få den nødvendige
sjøltillit til å gjøre noe med det.
De tiltakene som er skissert i dette programmet, vil for første gang i
historien gjøre det mulig for kvinnene å erobre sin rettmessige plass .
Gradvis vil de beste av de såkalte kvinnelige verdier også bli samfunnets
verdier. Dette er en viktig grunn til at det nye samfunnet vil bli et mye
bedre samfunn enn det vi har i dag.
5. MILJØLØSNINGER KREVER NY TYPE SAMFUNN
Alle tenkende mennesker bekjenner seg til tanken om at samfunnet må ta mye
større hensyn til miljøproblemene. Sjøl de mest konservative begynner å
skjønne at livet på jorda er i fare hvis ikke noe drastisk gjøres. Hva som
må gjøres er også godt kjent: De økologiske katastrofene må stoppes eller
begrenses. Menneskeheten i de industrialiserte land må legge om sin
livsstil. De må ta et kjempeløft for å hjelpe den fattige verden til å få
en rimelig livsstandard.
Vi mener at man langt lettere kan nå et økologisk likevektssamfunn med
slike demokratiske og økonomiske reformer som vi har lagt fram i dette
programmet, fordi
a) Et nytt og langt bedre demokrati vil gjøre det umulig for makthavere å
se bort fra grasrotas protester mot miljøfiendtlige tiltak og deres forslag
til forbedringer. Det er de som er nærmest problemene som kjenner dem best,
enten det er småbarnsforeldrene som bor ved søppelforbrenningsanlegget,
eller kystfiskerne som først ser skadene p.g.a. rovfiske med trål
b) En ny og bedre økonomi hvor det er bruk for alle, vil gjør at folk ikke
lenger lar seg skremme til å godta fortsatte miljøskader, sjøl om noen
skulle true med nedlagte bedrifter eller "svekket konkurranseevne".
Uten et økonomisk system som setter mennesker og natur foran profitt, og
samfunnsforhold som mobiliserer de fleste mennesker til å være med å
bestemme, kan en økologisk riktig politikk ikke få et virkelig gjennomslag.
6. VIDERE UTVIKLING AV DET NYE SAMFUNNET
Dette programmet har til nå beskrevet et sosialistisk samfunn slik det
kunne organiseres her og nå, ihvertfall hvis den politiske makta og viljen
var til stede. Nettopp fordi et slikt samfunn springer ut av det systemet
vi har nå, vil det ha et visst preg av kjøp og salg, konkurranse,
markedsøkonomi. Dette vil igjen virke negativt inn på mellommenneskelige
forhold, på verdinormer, på kulturen. Derfor bør samfunnet gradvis utvikles
videre, slik at markedsøkonomien blir mer og mer underordnet.
Allerede i dag, under kapitalismen, har vi betydelige sektorer i økonomien
som ikke er markedsøkonomiske. Skole og sjukehus er finansiert av alle i
fellesskap, og de som trenger skole eller sjukehusopphold får det etter
behov, ikke etter betalingsevnen (slik er det stort sett ennå, sjøl om de
som styrer har begynt å ødelegge dette systemet). La oss kalle denne delen
av økonomien for "fellesøkonomien". Andre sektorer kan også tas ut av
markedsøkonomien og inn i fellesøkonomien. Et eksempel er
kollektivtransport. En større og større del av billetten kan betales som
subsidier fra samfunnets felleskasse, og tilsvarende mindre av den som
reiser. En dag har man nådd målet: Alle kan reise med buss eller trikk
etter behov, uavhengig av pengepungen. Billettsalg og kontrollører er en
saga blott. Denne typen fellesøkonomi, hvor folk får etter behov uavhengig
av kjøpekraft, er en vesentlig del av det som Karl Marx mente med
begrepet "kommunisme" . (At Stalin og de etterfølgende lederne i
Øst-Europa seinere har ødelagt ordet kommunisme som et positivt begrep, er
en annen sak).
Minst et av tre vilkår må være oppfylt for at en virksomhet skal kunne
innlemmes i fellesøkonomien:
a) Produktet (eller tjenesten) må være slik at folk ikke overforbruker sjøl
om det er gratis for brukeren. Dette vilkåret er allerede oppfylt for skole
og sjukehus (i økonomisk forstand er disse store sektorene "kommunistiske"
allerede idag!). Kollektivtransport i bysentra oppfyller nesten dette
vilkåret i dag. Lengre reiser gjør det ikke (f.eks. flyreiser).
b) Produktet blir etterhvert så billig å levere (p.g.a. den tekniske
utviklinga) at det spiller svært liten rolle om noen overforbruker det hvis
det blir gratis. Dette vilkåret vil i liten grad bli oppfylt, sjøl et godt
stykke inn i framtida, fordi miljøhensyn vil sette rammer for produksjonen.
Men for visse produkter som ikke belaster miljøet kan dette gjelde. Vi kan
f.eks. tenke oss at kapasiteten i telenettet blir så stor at folk kan ringe
så mye de vil uten å betale for det, ihvertfall lokalt.
c) Miljø- og samfunnsbevisstheten i befolkninga må være slik at folk ikke
overforbruker sjøl om noe er gratis. Dette vilkåret er det viktigste. Men
det er i svært liten grad oppfylt i dag.
Fart i utviklinga mot mer fellesøkonomi og mindre markedsøkonomi vil man
først få når vilkår c) nærmer seg oppfylling. Da er det store flertall så
lojalt mot fellesskapet at det bevisst unnlater "å fylle favnen med brød"
sjøl om dette er gratis. Og de forbruksnarkomane som bærer lass etter lass
ut i bilen bare fordi de ikke må betale for varene, vil bli utsatt for et
så sterkt sosialt press fra omgivelsene at dette problemet etterhvert vil
bli ubetydelig i samfunnsmessig målestokk.
Folk flest sin lojalitet til felleskapets beste vil også føre til at det
ikke trengs konkurrerende bedrifter for å tvinge fram rimelige og gode
varer og tjenester. Samfunnet blir etterhvert "en eneste stor bedrift". Man
har fått et miljøvennlig samfunn uten kjøp og salg, hvor menneskene
frivillig produserer for hverandre, og hvor man samarbeider i stedet for å
konkurrere. Produkter og tjenester er gratis. Lønn trengs derfor ikke mer.
Penger bortfaller. Folk produserer og samarbeider frivillig. "Lønna" er nå
at andre setter pris på den innsatsen du gjør. Innsatsen opprettholdes, men
ikke som idag gjennom den evige frykt for å bukke under i kampen for
tilværelsen. I stedet får man en veldrevet og miljøvennlig økonomi gjennom
skaperkraft , entusiasme og økt kunnskapsnivå.
Når trygghet og samarbeid erstatter frykt og konkurranse, vil også de
mellommenneskelige forhold bli kraftig forbedret. Samfunnsproblemer som
alkoholisme, stoffmisbruk, vold, kriminalitet, sjølmord vil bli sterkt
reduserte.
Et lite skritt av gangen kan tas mot dette langsiktige målet, nettopp ved
gradvis å overføre deler av økonomien til felleskapet slik som beskrevet
over (dette er det stikk motsatte av den ødeleggende privatisering vi ser
idag). Ved å gå skritt for skritt i riktig retning, men bare når tida er
moden, blir dette ikke bare en drøm, men også et realistisk mål.
Den såkalte sannhet om "den egoistiske menneskenaturen som gjør at vi
aldri kan få til noe annet enn kapitalisme" vil da endelig bli gjort til
sk-amme.
7. DETTE PROGRAMMET VIL MØTE MOTSTAND
Vil et program som dette ha noen sjanse?
De som har makta, enten de sitter på toppen i statsapparatet eller i
storkonsernene, vil motarbeide et slikt program. De er forskanset i sin
måte å tenke på, og tviholder på sin makt og sine materielle goder. Dette
lille mindretall er ikke villige til å prøve alternative løsninger, sjøl om
det kan påvises at de vil være til gode for flertallet av befolkninga.
Rundt seg har disse makthaverne tallrike støttespillere i media, politiske
partier, byråkrati, kultur, forskning, utdanningsvesen. De tror fullt og
fast at systemet er best som det er, de har ærefrykt for samfunnstoppene,
eller de er ganske enkelt kyniske og ser seg sjøl tjent med å tale
makthavernes sak.
Videre: Helt fra barndommen av får vanlige mennesker podet inn i seg at
det er noen andre som vet bedre som skal bestemme, og at det er galt å være
opprører. Opp gjennom historien er det utviklet en serie med metoder for å
splitte, bakvaske og ta motet fra et hvert forsøk nedenfra på å få til
fornuftige samfunnsendringer. I tidligere tider var det kirken som brukte
ordet for å holde folk i sjakk. Nå har media, og spesielt fjernsynet,
overtatt rollen som den formynderen som skal ta sjøltilliten og motet fra
folk flest. Og det virker: "Ja, det er en vanvittig verden, men det nytter
ikke å gjøre noe med det". En resignert replikk som de fleste av oss har
hørt mange ganger.
Er det da håpløst å kjempe for ideene i dette programmet?
Man kan begynne med å arbeide for deler av det. Folk kan organisere seg
rundt en enkelt sak og prøve å få igjennom den. Greier de det, oppdager de
at det nytter, og at deres egne vurderinger er verdt noe. Greier de det
ikke, oppdager de at makta ikke vil høre på fornuft, og det er lærerikt
for de som i det lengste vil tro at "de som styrer vet best". Uansett blir
man en nyttig erfaring rikere. Man blir bare aktiv ved å delta i noe.
Gradvis vil mange slike små bevegelser på enkeltsaker kunne smelte sammen
til en stor opposisjon.
Programmet vi har lagt fram inneholder ingen voldsomme fraser om kamp og
revolusjon, bare nøkterne og begrunnede endringsforslag. Det er derfor
svært vanskelig å stemple de bevegelser og partier som måtte arbeide for
punkter i dette programmet som "undergravere", "samfunnsfiender", eller
lignende. Flere av forslagene er slik at de uten videre kan gjennomføres
her og nå hvis presset nedenfra blir sterkt nok.
Mange vil likevel frykte at makthavernes formanende pekefinger kan bli
byttet ut med riset hvis de virkelig føler seg truet. Nå kan man jo håpe at
makthaverne i Norge er mer demokratisk innstilte enn deres kolleger i andre
land. Likevel kan man ikke se bort fra at de også i Norge vil gripe til
unntakslover og åpen undertrykking hvis et demokratisk valg ga flertall for
slike endringer som er foreslått i dette programmet. Men hvis de gjør noe
slikt, gir de samtidig flertallet moralsk rett til fjerne dem med makt og
etablere sin egen samfunnsordning.
Noen vil innvende at det er umulig å gjennomføre dette programmet i ett
land, f.eks. Norge : "Dette kan bare gå hvis hele verden gjør det
samtidig". Vi er uenige. Det er ikke slik i dagens verden at et hvert
forsøk på å velge sin egen vei innen et land automatisk vil bli møtt av en
samlet motaksjon fra de fleste andre land. Det finnes ikke lenger noe
"verdenskommunistisk senter" som man kan skremme med og dermed isolere
landet i verdensopinionen. Og tross midlertidige tilbakeslag, står ideene
om demokrati, menneskerettigheter og nasjonenes rett til sjølstyre sterkere
enn noensinne.
Til deg som likevel mener at det er fåfengt å arbeide for dette programmet
i *et* land, f.eks. Norge: Hva er ditt alternativ? Du forutsetter kanskje
at verden bryter så mye sammen at "tida blir moden", eller at kapitalismen
danner større og større superstater, hvor man til slutt så kan lage en
slags " verdensrevolusjon "?
Vi tror dette er å skyve nødvendige endringer langt ut i det blå, og har
i stedet tro på eksemplets makt. Noen må realisere nye og bedre
samfunnsløsninger innafor lokal- statlige rammer. Så vil folk i andre land
se at det faktisk går an, og bli inspirert til å prøve det samme.
Alternativet til dette er bare store ord og lite handling.
8. OPTIMISME PÅ LANG SIKT
Vi tror ikke at dette programmet har de beste løsninger på alle problemer.
Det er et forslag som kan forbedres. Men vi tror at menneskeheten, tross
tilbakeslag og nederlag , før eller siden vil lage nye og mer fornuftige
samfunnssystemer. Denne påstanden kan begrunnes slik:=09
a) Krise: Den grunnleggende krise i markedsøkonomien som er beskrevet
innledningsvis i dette programmet forverres stadig. Makthaverne klarer ikke
å løse den. Krisa har i de siste 10 årene gitt så klare økologiske utslag
at det er et spørsmål om å redde livet på jorda, ikke bare om rettferdighet
eller levestandard. Og vi kan ikke vente hundre år, vi må gjøre noe nå.
Dette skjønner flere og flere, uavhengig av partipolitiske holdninger.
b) Menneskelig kunnskap: Det gjennomsnittlige utdannings- og kunnskapsnivå
i Norge (og i verden) stiger. Sjøl om analfabetisme igjen er på frammarsj i
noen land, er hovedtendensen klar : Menneskene vet mer om verden rundt seg
nå enn for 50 år siden. Og makthaverne har ikke noe valg. De moderniserer
stadig produksjonen for å henge med i konkurransen. Dette krever et høyere
kunnskapsnivå i befolkninga. Men det er vanskelig å undertrykke mennesker
med utdanning. På lengre sikt undergraves dermed makthavernes mulighet til
å hindre samfunns-endringer.
c) Media- og informasjonsrevolusjonen : På grunn av den tekniske utvikling
vil stadig mer informasjon nå fram til folk. Mye av dette er søppel og
propaganda. Men på grunn av det historisk sett økende utdanningsnivået vil
ikke folk i det lange løp la seg avspise med lø-gner og hjernedød
underholdning. Det vil bli et økende krav om sannferdig nyhets-formidling.
Og alle journalister er ikke budbærere for samfunnstoppene. Mange har en
yrkesstolthet som gjør at de prøver å formidle virkeligheten.
Videre gjør den tekniske utvikling innen media- og informasjonsteknologi
at grasrota kan drive sin egen informasjonsvirksomhet når regjeringene
eller de store medieselskapene sk-juler eller forvrenger sannheten:
Internett, telefax, datanett, amatør-radio, billig og kompakt video-utstyr,
mobile FM-kringkastere, alt dette gjør det stadig lettere å drive uavhengig
nyhetsformidling. I dag er det f.eks. umulig for et regime å terrorisere
sin egen befolkning uten at verden får vite det. Media og
kommunikasjonsrevolusjonen letter altså arbeidet for samfunnsendring.