Dette er et svar som Tom Egil Hverven og andre har etterlyst fra meg siden
før nyttår. Jeg fikk spørsmålet om hvordan man konkret skal styre et
framtidssamfunn. Dette spørsmålet fikk jeg i forbindelse med min
kommunistiske, industrielt gjennomautomatiserte framtidsvisjon ("G.A.F.S").
Det som kommer nedenfor er ikke et program for styresettet i GAFS, som er
en langsiktig utopi. Det er heller et forslag til styresett for et
overgangssamfunn som i stor grad må bygge på dagens virkelighet. Samtidig
er dette et overgangssamfunn som åpner for å utvikles gradvis mot det jeg
oppfatter som kommunisme i moderne drakt (=GAFS). Programmet nedenfor er en
lett revidert utgave av noe jeg skreiv i 1993. Det er et komplett program
som faktisk kunne vært vedtatt i et politisk parti, f.eks. RV. Men mine
erfaringer med å presentere nye tanker i dette partiet over en
10-års-periode er så dårlige, at det har jeg gitt opp.
************ Her følger programmet *******
FORORD
Dette er et utkast til et alternativt manifest eller program som kanskje
kunne samle store deler av opposisjonen i Norge. Med "opposisjon" mener jeg
de som vil ha et helt annet, miljø- og menneskevennlig samfunn. Programmets
mål er sosialistisk (på lengre sikt kommunistisk), men denne
sosialismen/kommunismen er betraktelig endret i forhold til de mislykkede
sosialistiske eksperimentene som verden har sett til nå.
Noen trekk ved dette programmet er:
Det inneholder en komplett "oppskrift" for et sosialistisk samfunn, fullt
av forslag til hvordan ting kan gjøres annerledes. Men samtidig er
programmet slik at
· enkelte punkter kan settes ut i livet her og nå, hvis presset nedenfra er
sterkt nok.
· Programmet er en helhet, slik at det som står et sted henger logisk
sammen med det som står andre steder.
· Programmet er skrevet i en muntlig form, og burde kunne leses av enhver
som har et minimum av samfunnsinteresse. Det kreves lite skolering for å
forstå det.
· Programmet er skrevet i en u-sekterisk form som ikke bare henvender seg
til sosialister og venstreorienterte, men mot alle som er kritiske til den
nåværende kapitalistiske tilstand og utviklingstendens.
ET PROGRAM FOR EN NY TYPE DEMOKRATI OG ØKONOMI I NORGE
1. INNLEDNING
1.1. Hverken øst-Europeisk "sosialisme" eller vestlig kapitalisme duger!
Den såkalte sosialismen har falt sammen i Øst-Europa. Det er bra at folk
gjør oppstand mot udemokratiske og udugelige ledere. Men makthaverne i de
vestlige land sier at dette viser kapitalismens overlegenhet. Har de
egentlig grunn til å triumfere?
- De vestlige lands velstand forutsetter fortsatt utnytting av verdens
fattige land, med sult og økologisk krise som resultat. Og sjøl i de mest
velstående industriland øker samfunnsproblemene. Et økende mindretall av
befolkninga lever i sosial nød, og stor arbeidsløshet ser ut til å bli en
varig tilstand. Offentlig velferd bygges ned: Skolegang, helsevesen,
omsorgsapparat er ikke lenger en selvfølge i de såkalte velferdssamfunn.
Makthaverne som er ansvarlige for denne utviklinga finner vi i store
bedrifter, finansvesen, byråkrati og blant toppene i de etablerte politiske
partiene. De sier at forverringene er nødvendige. Hva skyldes så denne
enighet blant de mektige om at folk flest må finne seg i at ting må bli
verre? Hvorfor dette råkjøret for å redusere utgifter til områder som mange
mener vi tvert i mot burde prioritere? Gjør makthaverne dette fordi de er
onde?
1.2. Kapitalismens uløselige problemer
Forklaringa er heller at de mektige er del av et system som løper løpsk.
Norge og verdens øvrige land blir dratt mer og mer inn i den desperate
internasjonale konkurransekampen. Hele verden er et marked, og alle kjemper
mot alle. Kapitalen konsentreres og vokser. Dermed må også fortjenesten
vokse tilsvarende for å gi samme prosentvise avkastning. For å støtte
"sine" kapitalister reduserer de enkelte land sin befolknings kjøpekraft og
offentlige velferd, slik at en større del av verdiene som skapes kan
tilfalle selskapene. Bedriftene senker også egne utgifter ved å sparke folk
eller holde lønna nede. I tillegg sparer de ved å unnlate å gjennomføre
nødvendige miljøtiltak. Pengene går i stedet til investeringer for
produksjon med færre ansatte.
Den enkelte regjering eller kapitaleier tenker ikke på de samfunnsmessige
følgene av en slik framferd: Verdens folkemasser kan ikke kjøpe den økende
overflod av varer og tjenester som tilbys, sjøl om behovet kan være
skrikende. Og bedrifter som av denne grunn ikke selger nok, går over ende.
Enda flere mister arbeid og inntekt. Misforholdet mellom
produksjonskapasitet og kjøpekraft forsterker på denne måten seg sjøl.
Gjør et eksperiment: Spør en innbitt tilhenger av markedsøkonomi om hvordan
dette problemet skal løses! Du vil for det første oppdage at han ikke har
tenkt over problemet. Du vil deretter oppdage at han ikke har noe svar når
han får tenkt seg om-.
1.3. Norske makthavere tuter med verdens øvrige ulver
Også i Norge er makthaverne tvangsmessig opptatt av å legge forholdene til
rette for de store finans- og eksportkonserner, slik at de kan tjene mest
mulig, gjerne ved utflagging til andre land. Samtidig får utenlandske
selskap, som en del av det internasjonale spillet, lov til å kjøpe opp
norsk produksjon. Dette betyr ofte nedlegging, etter at norske bedrifters
kunnskaper og marked er overtatt av de utenlandske kjøpere. Makthaverne lar
norsk produksjon av nyttige produkter til eget forbruk gå dukken. De
angriper norsk matproduksjon i en situasjon hvor verdens samlede
matvareproduksjon er er i ferd med å bli for liten. De utsetter nødvendige
miljøtiltak i redsel for å svekke norske foretak i den stadig mer nådeløse
internasjonale konkurransen. De reduserer også velferdsgoder, helsevesen,
utdanning, offentlig forbruk på ordre fra storkapitalen. De bygger opp en
stor statlig formue som de nekter å bruke til folkets beste i Norge, på
tross av at denne formuen er skapt av det samme folket.
Et større og større B-lag i befolkninga får melding om at de er for unge,
for gamle, for lite effektive, for kravstore, bosatt på galt sted, med
foreldet yrkeserfaring. Trygde- og sosialbudsjetter svulmer fordi flere og
flere settes utenfor. Det er liksom ikke bruk for folk lenger. Vanlige
mennesker er ikke en ressurs, men en belastning i makthavernes øyne.
1.4. Et alternativ - og en advarsel
De nåværende herskere sier vi ikke har noe valg. Men vi mener at det finnes
et alternativ. Her skal vi legge fram et forslag til et program. Det består
av to deler, og begge er like viktige for at programmet skal kunne lykkes .
De to delene er en ny type demokrati, og en ny type økonomi.
Men først, en advarsel: De nåværende samfunnssystemer, enten det er vestlig
kapitalisme eller østlig byråkratisk sosialisme har det til felles at de
klarer seg uten aktiv deltaking fra folk flest. Ikke nok med det: De er
*avhengige* av at folk forholder seg politisk passive, slik at alt kan
fortsette som før. Med vårt program stiller det seg annerledes:
Vårt program vil ikke kunne gjennomføres uten økt samfunnsinteresse og
deltaking fra folk flest.
Det vil du skjønne når du leser kapitlene om demokrati og økonomi nedfor.
Vårt program bygger på et grunnleggende optimistisk menneskesyn, nemlig at
folk flest gjerne vil jobbe i lag for å å forbedre samfunnet
*hvis de merker at det nytter*.
Hva om vi tar feil ? Mener du at folk flest er sløve og uinteresserte
uansett, fordi dette er bygget inn i "menneskets natur"? - At mennesket er
"født egoistisk", og at det er lite å gjøre med det? I så fall kan du bare
glemme våre forslag. Da er menneskeheten dømt til å fortsette under
herskere som meler sin egen kake og lar jorda gå under.
1.5. Om demokrati og økonomi
Mange vil hevde at at økonomien er det viktigste for at folk skal ha det
godt i et samfunn: Det har ingen hensikt å snakke om medbestemmelse hvis du
mangler det nødvendige for å klare deg i dagliglivet. Nå er ikke økonomien
noe mål i seg sjøl, slik man får inntrykk av gjennom den daglige
innstrammings- og nedskjæringspropagandaen. Økonomien er bare et redskap
for å skape et godt liv for menneskene. For at dette redskapet skal
fungere godt, trenger vi et velutviklet demokrati, noe som vil framgå etter
hvert. For hvis folk flest er illojale og sløve, går også økonomien dårlig.
Men demokrati er nødvendig av en annen og viktigere grunn: Mennesket lever
ikke av brød aleine, men vil også være med å bestemme, å bety noe i
samfunnet. Alt for mange maktpersoner , både kommunister og tilhengere av
kapitalismen, har betraktet demokrati bare som et nødvendig onde for å få
"massene" til å oppføre seg som de sjøl har ønsket.
Med disse innledende orda er tida inne til å presentere programmet, og vi
begynner med -
2. EN NY TYPE DEMOKRATI
2.1. Direkte demokrati og folkeavstemninger
Vi vil at langt flere avgjørelser skal tas direkte gjennom diskusjon og
avstemning blant dem det angår. Dette kaller vi direkte demokrati. Dette
skal brukes ikke bare i storsamfunnet, men også på den enkelte
arbeidsplass, i lokalsamfunnet, i bydelen.
I dag er det mange som mener at avgjørelser tatt ved folkeavstemning er
farlige greier. Hva hvis folket opptrer uansvarlig, spør de. Vi svarer at
det er ingen annen utvei enn å stole på at folk flest vil gå inn for
beslutninger som er gode for samfunnet, ihvertfall når de har fått høre
alle synspunkter og det er gjennomført en demokratisk diskusjon. Og uansett
må folk ha retten til å feile og lære av det. Ved å legge langt flere
avgjørelser ut til folkeavstemning, vil den enkelte bli gjort medansvarlig
for samfunnsutviklinga. Dette er nødvendig for å aktivisere de som nå ikke
deltar i samfunnslivet. Og dessuten: Synes du de beslutninger som i dag tas
av byråkrater, heltids-politikere og næringslivstopper er så kloke at det
ikke trengs et bedre system?
Direkte demokrati på arbeidsplassen og i lokalsamfunnet kan foregå ved
allmøter og uravstemning. Når det gjelder direkte demokrati i større skala
slik som i kommuner eller på landsbasis, er dette meget enkelt å
gjennomføre ved hjelp av moderne datateknologi (se lenger ned). Det finnes
i dag ingen tekniske, økonomiske eller praktiske innvendinger mot utstrakt
bruk av direkte demokrati på alle nivåer i samfunnet.
2.2. Ledere - et nødvendig onde
Sjøl om langt flere avgjørelser skal fattes ved hjelp av direkte demokrati,
og ikke av små og store sjefer og byråkrater slik som nå, trenger vi
ledere. Hvorfor det?
- I et moderne samfunn er vi avhengige av hverandre. Etterhvert som
arbeidsdeling og spesialisering øker, blir avhengigheten større. Et
nettverk av bedrifter og samfunnsorganer skal samarbeide, og hvis det
gjøres feil et sted i nettverket, forplanter det seg til andre deler. Vi
tvinges med andre ord til å samarbeide på organisert vis. Og enhver
organisasjon må ha personer som kan ta løpende avgjørelser og ha ansvar -
altså ledere. Det gjelder overalt, i bedrifter, fagforeninger, regjering og
borettslag. Vi må altså trekke den slutning at -
(1) I et moderne samfunn må vi ha ledere, representanter, folk som er
tildelt myndighet, for at samfunnet skal fungere. Men
(2) "makt korrumperer" - dette er en bitter lærdom som folk har fått kjøpe
dyrt i alle slags samfunn i historien - også de som har kalt seg
arbeiderstyrte og sosialistiske. Sjøl de mest velmenende lederskikkelser
har gang på gang vist at når de får makt, glemmer de fort folket de
egentlig skulle tjene.
Historien viser også noe annet : Massene har alltid latt seg forføre og
manipulere av lederne. Folk vil helst tro det beste om de som bestemmer.
Mange har til og med, med god hjelp fra media, en tilbøyelighet til å dyrke
noen av samfunnets lederskikkelser som en slags supermennesker. Så
godtroende er nå engang folk, sier pessimistene , og slik vil det alltid
være. Det tror ikke vi, da hadde vi ikke lagt fram vårt program for et
annet og bedre samfunn.
Vi vil altså ha både direkte demokrati og skikkelig kontroll med ledere.
Hva må til for å få til dette i praksis? La oss begynne med -
2.3. Det representative systemet og kontrollen med ledere
Det nye samfunnet må ha kommunestyrer, nasjonalforsamling, regjering. Vi
vil ikke forkaste det representative systemet, men gi det et annet innhold.
Våre forslag er:
a) Kommune- og Stortingsrepresentanter skal velges som enkeltpersoner, og
stå personlig ansvarlig overfor sine velgere. De skal ikke kunne dekke seg
bak et partiapparat. Hvem som helst skal kunne stille til valg hvis hun
eller han kan legge fram et lovfestet antall underskrifter til støtte for
dette. På denne måten vil man kunne velges uten å måtte være knyttet til et
parti. Likevel vil det sjølsagt eksistere politiske partier. De kandidater
som ønsker det, kan stille i tilknytning til et bestemt parti. Men
kandidaten skal også *da* være personlig ansvarlig overfor velgerne.
b) Tilbakekalling av folkevalgte i valgperioden: Alle som har stemt på en
representant har rett til å være med på å avsette representanten, når som
helst i perioden. Man kan f.eks. ha en regel som sier at hvis 10 % av de
som har stemt på en representant krever det, skal det stemmes over om
representanten får fortsette i den folkevalgte forsamlinga.
c) Offentlig logg for folkevalgte representanter: Deres stemmegiving og
aktiviteter skal bokføres. Disse opplysningene skal være tilgjengelige for
alle, slik at man ved neste valg kan vurdere personen ut i fra hva han
eller hun har gjort, ikke prat og løfter om hva som skal gjøres.
d) Ingen offentlig partistøtte. Partiene må finansieres av
medlemskontingenten og gaver fra enkeltpersoner. Partiregnskap skal
revideres av offentlig godkjent revisor, og samfunnet skal sette en øvre
grense for hvor mye penger et partiapparat skal kunne bruke.
e) Lovfesting av at heltids folkevalgte og regjeringsmedlemmer skal ha ei
lønn som ikke ligger over den folk flest har. I den grad representanten
arbeider mer enn normal arbeidsdag skal representanten dokumentere dette
med timelister slik som vanlige mennesker må dokumentere sin overtid, og så
få betalt for sin faktiske overtid. Slutt på systemet med frynsegoder og
privilegier til politikere ut fra vanskelig målbare påstander som "folk vet
ikke hvor mye vi har å gjøre", "du vet ikke hvilket ansvar jeg har" og
lignende.
f) Rotasjon på folkevalgte verv, regjeringsposisjoner, toppstillinger i
byråkrati, bedrifter, media. Ingen person er uunværlig, spesielt ikke i et
land med så god almenutdanning som Norge. Skolering av mange til lederverv
gjør det mulig å lovfeste f.eks. 5 år som øvre grense for å sitte i en
maktposisjon før man må overlate roret til en etterfølger. Hva som er
"maktposisjoner" bestemmes av forskrifter gitt av samfunnet, og vil typisk
være direktør i større bedrift eller institusjon, ledende byråkratstilling,
heltidspolitiker. De neste 5 år er man i en slags "makt-karantene", og får
tilbringe tida i en annen stilling, og med opplæring av nye ledere. Ingen
unntak skal gjøres, hverken for statsminister, redaktør eller
høyesterettsdommer.
Disse forslagene vil møte massiv motbør fra dagens såkalte samfunnselite:
"Noe så ineffektivt", "ingen vil ta lederverv under slike vilkår" , vil de
jamre seg. Det får ikke hjelpe. Hederlige mennesker med talent vil
utmerket godt kunne stille til lederverv under slike vilkår. Så får
streberne gi opp drømmen om maktstillinger og heller ta seg en vanlig
jobb. Det er nemlig farlig med strebere i maktstillinger, uansett hvor
"dyktige" og uunværlige de påstår at de er. Vi kan også klare oss uten
dem, fordi det finnes nok av hardt arbeidende og flinke idealister til å
fylle alle nødvendige lederposisjoner i et nytt demokratisk Norge.
2.4. Folk kan bare utøve makt hvis de blir oppmuntret til å bruke sine
rettigheter
Punktene over representerer en revolusjon i forhold til de nåværende
representative system. De er nødvendige forutsetninger for et ekte
demokrati. Men det er ikke tilstrekkelig med slike endringer for at vanlige
mennesker skal sikres makta i samfunnet. For folk flest har liten
sjøltillit, og tror ikke de har noe å bidra med når det gjelder å være med
å styre i samfunnet.
De må derfor motiveres til å bruke sine rettigheter. Derfor disse tiltakene
:
a) Skolering i samfunnsliv og økonomi organiseres med utgangspunkt i
arbeidsplasser og lokalsamfunn. Alle skal ha rett til å bruke noen timer av
sin betalte arbeidstid pr. måned til å skaffe seg kunnskaper og den
sjøltillit som følger med det.
b) Lovfestet rett til å nedsette grupper valgt på arbeidsplassen eller i
lokalsamfunnet som kan oppsøke forskjellige deler av byråkrati, kommune,
statsapparat og kreve informasjon og begrunnede svar i omstridte saker.
Rotasjon på vervene slik at de fleste før eller siden får forsøkt seg på
slike oppgaver.
c) Allmøtet av arbeidere og funksjonærer i den enkelte bedrift velger og
skifter ut sine sjefer. Når sjefer kommer utenfra, skal de godkjennes av de
ansatte. Dette skal også gjelde i statseide bedrifter og institusjoner.
(Mer om dette i kapittelet lenger bak om økonomi).
d) Full ytringsfrihet på jobb. Rett til å henge opp oppslag, skrive i
bedriftsavisa, telefonere, bruke bedriftens kontorutstyr. Dette skal gjelde
for enhver ansatt. Eventuelt overforbruk eller misbruk av disse frihetene
håndteres av de ansatte sjøl, ved at de tar opp dette med kolleger som
måtte misbruke slike rettigheter.
e) Lignende forhold som på bedriftene skal også gjelde i skoler, på
universitetene, i andre offentlige institusjoner og etater.
2.5. Folk må ha fysisk og psykisk overskudd, og praktisk mulighet, til å
delta i samfunnslivet
For å engasjere seg i samfunnet trengs tid og fysisk overskudd. Derfor er
en rekke endringer som ikke går direkte på politiske rettigheter, men på
sosiale forhold, også nødvendige vilkår for vanlige menneskers maktutøving
i samfunnet. Slike endringer trengs spesielt for kvinnene som har det
tyngste arbeidet og minst fritid. De har til nå hatt hovedansvaret for det
private omsorgsarbeidet og en annenrangs stilling på arbeidsmarkedet.
Derfor:
a) 6 timers arbeidsdag, gratis daghjem og fritidshjem, arbeidsplasser der
folk bor, et velutbygget kollektivnett, vil gi folk tid og overskudd til å
engasjere seg i samfunnsspørsmål. Spesielt gunstige arbeidstids- og
fraværsordninger i fysisk harde og ensformige jobber må også til.
b) Gratis og velutbygget helsevesen, med stor vekt på desentraliserte
helsestasjoner, bedriftshelsetjeneste og forebyggende arbeid, vil gi det
helsemessige grunnlag for aktiv deltaking i samfunnslivet.
c) Mindre lønnsforskjeller gjør at ingen skal måtte jobbe mer enn normal
arbeidsdag for å dekke de mest nødvendige behov. Målt med 1996-kjøpekraft
foreslår vi lovfestet minstelønn kr. 190.000 og lovfestet maksimumslønn kr.
350.000.
En del av disse tiltakene koster mye, og krever derfor en god
samfunnsøkonomi. Dette er behandlet i kapittelet om en ny type økonomi
lenger bak.
2.6. Makt og media
Adgang til media er avgjørende for folks mulighet til utøve makt i
samfunnet . Aviser, radio og fjernsyn er nervesystemet i et moderne
samfunn. Og etter hvert som samfunnet blir mer avhengig av
informasjonsformidling blir media viktigere. Derfor må vanlige mennesker
gis makt i media. Vi foreslår følgende tiltak:
a) I dag hersker redaktørenes/journalistenes mer eller mindre opplyste
enevelde i media. Om man slipper til, er et spørsmål om velvilje og
personlige holdninger hos disse. Vi foreslår derfor: Hvis en gruppe
mennesker føler at en sak bør belyses i media, og media nekter dette, skal
de ved hjelp av et fastsatt antall underskrifter ha krav på å slippe til i
aviser, radio eller TV med spalteplass og under vilkår som gjør det mulig
å fremme sitt syn slik at det når mange lesere, lyttere, seere. Jo flere
underskrifter, jo bredere plass skal man ha krav på. Gjennom slike
underskriftsaksjoner kan man også kreve at maktpersoner skal møte
underskrivernes talspersoner til debatt i media, og media skal da ha plikt
til å arrangere slike konfrontasjoner. Mediene skal også slippe til kritikk
av seg sjøl når dette kreves.
På tross av en slik underskrifts-mulighet for å tiltvinge seg media-adgang,
vil den neppe bli mye benyttet, fordi ordningen vil fungere som et ris bak
speilet og dermed gjøre at media vil opptre mindre arrogant og
maktfullkomment i forhold til ønsker fra publikum.
b) Redaktører velges av de ansatte i avisa/radioen/fjernsynet. Redaktører
velges på åremål, dvs. tilbake til vanlig journalistisk arbeid etter en
periode.
c) Avgifts- og skatteregler skal gjøre det mulig med likeverdige forhold
mellom konkurrerende aviser, radioer, TV-stasjoner. Derfor foreslår vi
beskatning av media som har svært store inntekter og overføringer til
mindre media. Dette vil sikre mangfold og motvirke slike rike og mektige
monopoler som vokser fram i dag. Media skal ikke kunne kjøpes opp mot de
ansattes vilje (se avsnitt 3.3 lenger bak).
d) "Reklame" i betydningen produktinformasjon vil også eksistere (i
langt mindre omfang, og underlagt strengere etiske regler enn nå) i det nye
samfunnet. Men annonsører skal ikke påvirke hvilke media som skal vokse og
hvilke som skal gå tilbake, og dermed utgjøre et press på redaksjonen.
Ytringsfriheten skal ikke påvirkes av salgsinteresser slik som i dag.
Dette løses ved at reklamen formidles via mellomledd som fordeler reklamen
på alle media i et område, etter nærmere fastsatte regler. Det skal ikke
være mulig for annonsørene å styre sine annonser til et lokalt
annonsemonopol.
2.7. Data i demokratiets tjeneste
Datateknologien vil gjøre det langt lettere å organisere et nytt og bedre
demokrati. Noen detaljer om hvordan dette kan skje:
a) Gjennom Internett eller lignende vil en dataterminal med skjerm bli
like vanlig som en telefon i norske hjem. Man kan i framtida sitte hjemme
og søke i databaser for å finne ut hva en folkevalgt har foretatt seg før
man stemmer på vedkommende ved neste valg. Men slike databaser kan omfatte
langt mer enn det: Statistikk, samfunnsøkonomi, avisartikler, leksikon,
bokregister, data om andre nøkkelpersoner, debatter. Og dette vil bli så
enkelt å bruke at alle som kan bruke telefon idag, kan gjøre dette i
framtida. Søkingen foregår automatisk etter enkle anvisninger fra brukeren.
Bare den informasjon man er ute etter vil bli hentet fram, på noen sekunder
eller minutter. Virkeligheten blir altså stikk motsatt av den vanlige
pessimistiske påstand om at "det blir så mye informasjon at mennesket står
maktesløst fordi det er umulig å finne fram".
b) Et annet poeng med et slikt datasystem er at alle kan øve innflytelse
på en enkel måte. Tenk deg at hver enkelt innbygger velger seg sjøl en
hemmelig tallkode som er kjent bare for den enkelte og for et
landsomfattende datanett (svarer til bankkort-systemet idag). Ved å taste
inn denne koden og sitt personnummer kan man legitimere seg overfor
datanettet og f.eks. sette sitt navn under en lands--omfattende
underskriftkampanje for et bestemt forslag. Dette forslaget (med
underskrifter) kan ligge tilgjengelig i data-anlegget over en periode, slik
at initiativtakerne har rimelig sjanse til å måle oppslutningen om det .
c) Et slikt system med personlig kode gjør det også mulig å gjennomføre
folkeavstemninger raskt og billig i alle saker man måtte ønske.
d) I datanettet er det også tilnærmet ubegrenset kapasitet til å holde en
debatt gående om hva som helst. Ingen arrogant redaktør som sier at"saken
er utdebattert" eller "innlegget har en slik form at det neppe vil tjene
diskusjonen" eller "vi har ikke plass".
2.8. Oppsummering om demokrati
Hvis tiltakene i dette kapittelet blir gjennomført, vil det bety våkne og
aktive innbyggere. Dette gjør det mulig også å få økonomien til å virke
etter de retningslinjer som vil bli presentert nedenfor. Og når økonomien
virker etter forutsetningene, har vi råd til de tiltakene som allerede er
skissert i forbindelse med et nytt demokrati. Demokrati og økonomi er
altså gjensidig avhengige av hverandre, og støtter opp under hverandre.
Nå kommer økonomi-delen av programmet. Ha avsnittene om demokrati i mente
når du leser den :