Hverven sier:
>Trond Andresen kortslutter: Det er ikke friheten til å inngå kontrakter om
>lån av penger som er årsaken til forskjell mellom rike og fattige. Det er
>misbruket av denne friheten.
Så lenge det er avkastning på aksjer og obligasjoner, og renter på utlån, så
vil kapitaleierne "misbruke" den overmakt de har overfor de som trenger penger
(hva enten det er til en bolig eller til næringsvirksomhet) til å sette
avkastningskravet så høyt at kapitaleierens formue vil vokse. Dette er hele
motivet med å låne ut under kapitalistiske forhold (å "investere", som det
heter med en forskjønnende omskriving). Det vil alltid være et skeivt
maktforhold mellom utlåner og låntaker, uavhengig av om Hverven måtte
*ønske* at forholdet var likeverdig (han formulerer seg nemlig som om vi
snakker om en kontrakt mellom likeverdige parter).
Betingelsene for når en fordring fører til kapitalakkumulasjon for
den som eier fordringen, kan klarlegges ved hjelp av noen enkle
matematiske betraktninger (disse er ikke mer innvikla enn det de
fleste har hatt på videregående, og de er nyttige fordi de fører til et
par aha-opplevelser).
La oss prøve å finne en forklaring på formuesvekst ved å betrakte den
rendyrkede form for kapitaleier, en rentenist. En rentenist er karakterisert
ved at han/hun ikke har arbeidsinntekt, men utelukkende finansiell inntekt,
det vil si renter på utlån og/eller avkastning på investeringer. For
enkelhets skyld antar vi at rentenisten bare har *en* type plassering av
sine penger, med *en* konstant rentesats , *en* nedbetalingstid, etc.
Vi definerer
A = rentenistens nåværende formue (i kr.). Den kan endre seg, som vi skal se.
r = rentesats (i %/år)
d = avdragssats, dvs. hvor stor del som nedbetales av gjelda (i %/år)
s = en brøk: rentenistens sparetilbøyelighet, dvs. hvor stor andel av innkommende
pengestrøm som lånes ut på nytt/reinvesteres.
c = en annen brøk: rentenistens konsumtilbøyelighet, dvs. hvor stor andel av
innkommende pengestrøm som anvendes til forbruk, lønn til hushjelp etc.,
dvs. utgående penger som ikke øker formuen til rentenisten.
Vi har at s + c = 1, siden rentenisten bare kan bruke pengene sine til
et av disse to mulige formål.
Vi får følgende sammenhenger:
Innkommende pengestrøm (kr./år) = rA + dA = (r + d)A
Andel av denne som brukes til å øke formuen = s(r+d)A
Samtidig reduseres formuen p.g.a. tilbakebetaling, med = dA
Dermed blir formuesvekst pr. år = (-d + s(r+d))A, eller bare = kA,
der vi har innført en størrelse k = -d + s(r+d).*
Med andre ord vil formuen vokse hvis k er større enn null, forbli
konstant hvis k = 0, og synke hvis k er mindre enn null.*
Rentenisten vil sjølsagt tilstrebe k > 0 (større enn null), og det oppnår
hen ved en stor nok rentesats r og/eller sparetilbøyelighet s, noe vi skal
forklare i det følgende.
Vi veit nå at formuen vil vokse hvis k > 0, dvs. hvis
-d + s(r+d) > 0
Dette kan omformes til en betingelse (som kan formuleres på
forskjellige måter):
s > d/(r+d) ,
alternativt
rs > (1-s)d
Vi ser av dette at høy rentesats gir formuesvekst, som forventet.
Det er mer interessant at en høy sparetilbøyelighet har en kraftigere effekt
enn rentesatsen.
Vi ser også at tilbakebetalingstiden, som er 1/d, betyr mye:
Hvis rentenistens plasseringer har lang tilbakebetalingstid (dvs. liten
d), vil formuen vokse kraftigere enn om d er stor (dette er argumentet for
hvorfor gjeldsslaver i Lånekassa bør betale ned studielånet fort!). Hvis
plasseringen er i aksjer (som har uendelig lang "tilbakebetalingstid"; dvs.
d = 0), vil formuen vokse uansett avkastningsnivå (rentesats) og
sparetilbøyelighet
(når vi ser bort fra inflasjon og eventuelle tap).
Vi ser videre at i et rente- og avkastningsfritt samfunn (r = 0), så vil ikke
formuen kunne vokse sjøl om rentenisten "sparer" hele (s = 1) sin innkommende
pengestrøm.
Jeg gjentar til slutt at et samfunn hvor noen økonomiske aktører har
voksende formuer, vil bli polarisert, fordi andre aktører da har en
tilsvarende voksende gjeld (den enes formue = den andres gjeld).
Konvensjonell makroøkonomisk "vitenskap" er knakende uinteressert i disse
problemstillingene, på tross av at finansiell polarisering er en ubønnhørlig
konsekvens av de enkle matematiske sammenhenger som gjelder for
reinvestering av finansiell inntekt.
Trond Andresen
------
*For de som har hatt sånt på videregående eller seinere:
Differensialligninga for formuesvekst blir
dA/dt = kA = (-d + s(r+d))A
Løsninga blir
A(t) = A(t0)exp(k(t-t0))
Der A(t0) er formuen ved et tidspunkt t0, og t er løpende tid, t > t0.
Vi har eksponensiell vekst i formue for k > 0.